Lav utgjør ingen egen systematisk gruppe, men består for det meste av sopp som lever i mutualistisk symbiose med fotosyntetiserende grønnalger og/eller blågrønnbakterier (licheniserte sopper). Rødlista for lav for fastlandsdelen av Norge er basert på vurdering av 1402 arter og av disse er 327 rødlistet (23 %). For Svalbard er 268 arter vurderte og av disse er 29 rødlistet (12 %). Lavene utviser stor variasjon i tilpasninger til livsmiljøet med tanke på vokseform, veksthastighet, størrelse og toleranse til endringer i miljøforhold.

De fleste laver er klassifisert under sekksporesopper (Ascomycota), og noen få er stilksporesopper (Basidiomycota). Etter vokseformen deles lavene inn i skorpelav, bladlav og busklav. En slekt har oftest bare én av disse vokseformene representert, men allerede på familienivå er ofte både to eller alle de tre vokseformene representerte. Blad- og busklav (makrolav) utgjør en knapp fjerdedel av vår lavflora, ca. 500 arter, mens de øvrige er skorpelav. Det er blant skorpelavene vi finner den største taksonomiske bredden; makrolavene har oppstått fra skorpelaver i langt færre utviklingslinjer. Et selvstendig lavindivid kalles i fagspråket for et thallus og flere individer kalles thalli. Grensegangen mellom lav og ikke-lichenisert sopp er ikke helt klar på grunn av mange ulike komplekse livsstrategier. Mange av de ikke-licheniserte artene tilhører også de samme slektene og familiene som de licheniserte artene, men noen arter tilhører også helt andre grupper, som f.eks. Tremellomycetes (i slekt med gelésoppene). Mesteparten av artene i den ikke-licheniserte gruppen er mer eller mindre vertsspesifikke parasitter på lav mens noen er saprotrofer (nedbrytere). Kunnskapen om disse artene er varierende, men ofte svært begrenset og de er unntaksvis rødlistevurdert. En stor majoritet av disse artene er derfor satt til kategorien NE (ikke vurdert).

Lav finnes i nesten alle naturtyper på land, inkludert sterkt påvirka og menneskeskapte habitat. De fleste artene vokser langsomt og bruker flere tiår på å oppnå reproduktiv alder. Ekstremutgaven er skorpelav på steinblokker i fjellet, eksempelvis vanlig kartlav Rhizocarpon geographicum, som bruker svært lang tid – ofte flere hundre år – på å utvikle de store, gulgrønne «kartene» på berg og steiner vi kjenner fra fjellturen. Dette gjør dem sårbare for endringer i det fysiske miljøet, som klimatiske endringer eller gjengroing. Store makrolav kan vokse flere centimeter i løpet av et år dersom voksestedet har gode forhold. Lav på kortvarige substrat, som tynne kvister og ustabil mark, må gjøre unna sin livssyklus på 3-5 år. En kirkegård, som ofte er et rikt lavhabitat, er et pedagogisk eksempel for å se ulike veksthastigheter med utgangspunkt i årstallene på gravstøttene. Lichenometri er en metode hvor man bruker de ulike artenes etablerings- og veksthastighet for å estimere alder på f.eks. breforland og fjellras.

Lav er ofte lys- og tørketolerante og henvist til steder der konkurransen med moser og karplanter er liten, som for eksempel på trestammer, kvister og død ved, steinblokker og bergvegger, og åpen jordskorpe. Lav kan også vokse direkte på f.eks. gammel asfalt, takstein, betong, metallskrap eller gjerdetau av plast. Mange arter har strenge økologiske krav og kan derfor være gode indikatorer på f.eks. luftforurensning, endringer i luftfuktighet og lysforhold. Dette, samt langsom vekst og dermed lange generasjonslengder, gjør at rødlisteartene er særlig representert i skogshabitat med svært gamle trær og i gammelt kulturlandskap med langvarig stabile habitat. I tillegg står flere fjellarter på Rødlista på grunn av klimaendringer, f.eks. arter som er knyttet til habitat som fort vokser igjen med skog, og de få artene som bare finnes på de aller høyeste fjelltoppene i Norge.

Lavene kan produsere både vegetative og kjønna diasporer (spredningsenheter), og spredningsformen er ofte unik for de enkelte artene. Mange arter danner spesialiserte vegetative diasporer (f.eks. soredier og isidier) eller spres med thallusfragmenter. Andre arter sprer seg med sporer fra fruktlegemer (apothecier eller perithecier). Noen arter har en kombinasjon av vegetativ og seksuell spredning. Trolig er vegetativ spredning mest effektivt for lokal, klonal spredning, mens seksuell spredning er mer effektivt for spredning over lengre distanser, og for å gi genetisk variasjon. Mye er fremdeles ukjent når det gjelder lavenes formerings- og spredningsbiologi. 

Kunnskapsgrunnlaget

I motsetning til de fleste andre artsgrupper er den norske lavfloraen svært rik i global målestokk. Omkring 10 % av alle verdens kjente lavarter er kjent fra landet. Den gjeldende sjekklisten for Fastlands-Norge er Westberg mfl. (2021) som angir 2110 lavarter, 348 lavparasitter og 36 saprotrofer. 671 lavarter er kjent fra Svalbard (Øvstedal mfl. 2009).

I tillegg til de licheniserte lavene har et fåtall lavparasitter/saprotrofer blitt behandlet. Av praktiske årsaker omtales alle disse artene heretter kollektivt som lav, dersom ikke annet er spesifisert.

Vår kunnskap om Norges lavflora er ganske ujevn. Blad- og busklavene (makrolavene) er relativt godt kjente (se f.eks. Krog mfl. 1994), og gjennomsnittlig oppdages det bare ca. én ny makrolav i året i Norge. Enkelte grupper av busklav er riktignok mangelfullt forstått taksonomisk, for eksempel komplekser innen slektene brunskjegg Bryoria, saltlav Stereocaulon og strylav Usnea. Skorpelavene er generelt langt dårligere kjent, både taksonomisk (dvs. hvordan artene skal avgrenses og klassifiseres) og floristisk (dvs. angående deres forekomst i Norge). Unntak finnes, for eksempel er knappenålslavene og arter som danner skjell eller lober godt kjente. Det er en klar tendens at de artene som kan bestemmes i felt er bedre kjent enn de artene som må bestemmes under mikroskop eller med kjemisk analyse. Utbredelsen av en del skorpelav som har sterk habitattilknytning til habitat som har hatt mye kartleggingsfokus er også relativt godt kjent (f.eks. arter som er knyttet til regnskoger, åpen kalkrik mark og berg i sørlige, kontinentale deler av landet, og til dels tungmetallholdig berg), skjønt man også forventer å oppdage flere arter i disse økologiske gruppene.

Grunnlagsmaterialet for utbredelsesdata er i all hovedsak data som ligger i Artskart, dvs. herbariemateriale oppbevart ved universitetsmuseene, Artsobservasjoner, krysslistearkivet ved Naturhistorisk museum i Oslo, og 1110 feltobservasjoner fra rødlistevurderingen i 1998 (jfr. Tønsberg mfl. 1996). I arbeidet har vi også brukt Naturhistorisk Museum i Oslo sin database NLD2 (NLD 2 (uio.no)), som omfatter både Norge, Svalbard, Norden (museumsdata), samt GBIF-data for hele verden. Artskart og NLD2 samsvarer ikke helt, og i kritiske vurderinger har det vært nyttig å sjekke den vitenskapelige databasen. NLD2 har også vært svært nyttig for å se verdensutbredelser og vurdere norsk andel av europeisk og global populasjon.

Datatilfanget i tjenesten Artsobservasjoner er stor og har økt svært mye de siste årene. Observasjoner av arter som vanskelige å skille fra andre arter i felt er manuelt vurdert og til dels ekskludert. Kunnskapen om og interessen for lav har også økt mye, og i 2019 ble Norsk Lavforening stiftet. Med årene har rødlistearter som blir registrert av profesjonelle aktører med god og kritisk kompetanse blitt lagt ut i Artskart i forbindelse med utredninger for bl.a. vern, utbygginger og statlige naturkartlegginger. Dette har fylt ut mange hull i utbredelseskartene og gitt oss bedre vurderingsgrunnlag. Spesifikke kartlegginger for enkelte arter, som taigabendellav Bactrospora brodoi, granfiltlav Fuscopannaria ahlneri, elfenbenslav Heterodermia speciosa, irsk hinnelav Leptogium hibernicum, hjemragg Ramalina obtusata, oresinoberlav Ramboldia subcinnabarina og huldrestry Usnea longissima, har gitt svært detaljert grunnlag for disse.

De viktigste trusler for Norges blad- og busklav ble diskutert av Tønsberg mfl. (1996) i fagrapporten som var grunnlaget for 1998-rødlisten er fremdeles sterkt gjeldende, men alle arter er nå tilordnet hovedtypesystemet i NiN 2.0, og aktuelle påvirkninger deretter. Norsk rødliste for naturtyper (Artsdatabanken 2018) har vært aktivt benyttet i vurderingsgrunnlaget for sterkt habitattilknytta arter.

Mange av de større makrolavene må sies å være godt kjent og blir inventert på lokalitetene ganske jevnlig. Det har dessverre ikke vært anledning til å utføre målrettet inventering av mindre kjente rødlistearter i perioden. Vi har derfor begrenset med ny kunnskap om endringer i populasjonsstørrelser eller endringer i habitat i de tidligere kjente forekomstene for en del av artene, spesielt skorpelav som er vanskelige å identifisere i felt.

I de siste årene har Artsprosjektet, i regi av Artsdatabanken, gitt forskningsmiljøene muligheter til å grave i «de mørkere» taksonomiske krokene. Det har etter hvert kommet mye ny kunnskap om f.eks. lecideoide lav i slektene lundlav Bacidia, knopplav Biatora, skivelav Lecidea, smaragdlav Lecidella, granittlav Miriquidica, blokklav Porpidia og kartlav Rhizocarpon (se bl.a. Mapping of Norwegian lecideoid lichens (uio.no)), sterile skorpelav på berg, og regnskogsarter. Likevel viser det seg at mye arbeid gjenstår også for disse gruppene. Resultater viser både endringer på høyere systematisk nivå, nybeskrevne arter og nye arter for landet. Dette arbeidet har i stadig større grad inkludert molekylære studier, og et samarbeidsprosjekt mellom de naturhistoriske museene har bidratt med barkoding av ITS-markøren for et bredt utvalg av norske lavarter (jfr. Marthinsen mfl. 2019). Disse prosjektene har også vist hvor lite man egentlig vet om bl.a. lavarter på helt ordinære steinblokker og berg i fjellet, et habitat hvor skorpelavene dominerer enorme områder.

Disse prosjektene understreker også hvor viktig det er å samle fysisk materiale til museene for å kartlegge Norges lavflora. En del lett gjenkjennelige arter er greit å registrere som observasjoner, men det er fremdeles store kunnskapshull i artsrike slekter, f.eks. sprekklav Acarospora, Aspicilia, oransjelav Caloplaca s.lat., skivelav Lecidea s.lat., kantlav Lecanora og Verrucaria.

For Svalbard er kunnskapsgrunnlaget langt dårligere. Øvstedal mfl. (2009) oppsummerer vår kunnskap om øygruppas flora. Etikettinformasjonen ved de norske naturhistoriske samlingene i Bergen, Oslo og Trondheim er sammenstilt i NLD2 (NLD 2 (uio.no). Mye av vår kunnskap om Svalbards lavflora stammer fra ekspedisjonsperioden på 1920- og 30-tallet: Ove A. Høeg (ekspedisjoner i 1924, 1928), Bernt Lynge (i 1926), Peter F. Scholander (i 1931) og Eilif Dahl (i 1936) har samlet mer enn 50 % av materialet. Nyere innsamlinger er langt mer sporadiske, og det er et svært stort behov for å kartlegge lav på Svalbard med dagens kunnskap, spesielt med tanke på de raske klimatiske endringene i Arktis.

Avgrensninger og definisjoner

Den geografiske avgrensing følger fastlandsdelen av Norge. En egen vurdering ble foretatt for Svalbard.

Av 2047 behandlede arter i Fastlands-Norge ble 644 arter satt til kategorien ikke vurdert NE pga. manglende taksonomisk forståelse eller stor kunnskapsmangel. Én art ble plassert i kategorien ikke egnet NA pga. antagelse om at den er nylig introdusert (1990-tallet). Antall lavarter kjent i Norge har økt betraktelig allerede etter at arbeidet med Rødlista for arter 2021 startet. Blant de 670 artene som ble behandlet for Svalbard er 402 arter satt til ikke vurdert NE.

Generasjonslengden ble stort sett beholdt som i Rødlista 2015: normalt 33 år (315 arter), dog med unntak for 12 arter som vokser på ustabile substrater som jord, grener og kvister (5, 10, 15 eller 20 år). Dette innebærer at vurderingsperioden for artene varierer mellom 15 og 100 år. Som nevnt innledningsvis har en del arter i virkeligheten adskillig lengre generasjonstid enn 100 år, men 100 år er metodisk maksgrense.

Individbegrepet er vanskelig hos lav da de fleste arter sprer seg vegetativt (klonalt) eller er i stand til å fortsette vekst etter en tilfeldig deling av et thallus. Det finnes få populasjonsgenetiske studier av lav, og i praktisk inventeringsarbeid er det vanligvis uvisst i hvor stor grad en populasjon har oppstått klonalt. Selv om det finnes enkelte arter som antagelig sprer seg overveiende seksuelt, har vi allikevel valgt, for alle arter, å benytte en sjablong for thallusstørrelse ved beregning av antall ‘individer’ i en populasjon. Dette fordi skillet mellom vegetativt og seksuelt spredde arter ofte er vanskelig å fastslå, for å få enklere og mer enhetlig felt- og vurderingsarbeid, og for å oppnå mer sammenlignbare individtall. Sjablongen er satt til 1 dm2, dog med unntak for noen store markboende, mattedannende lav (1 m2) og 1 cm2 for enkelte små lavarter. For arter som vokser på død ved og trær er det stort sett benyttet sjablong med 2 individer per substratenhet, siden disse substratene er klart definerte sammenliknet med berg og jord. Sjablongene er i stor grad samordnet med rødlistearbeidet på lav i Sverige.

Rødlista 2015 benyttet estimering av mørketall for usikkerhet, noe som er faset ut i denne Rødlista. Dette er erstattet av endret metodikk hvor estimering av mulig minimum og maksimum populasjonsstørrelse er sentralt. Angivelse av mest trolig populasjonsstørrelse er unntaksvis benyttet på grunn av sviktende kunnskaper om antall individer av de fleste lavartene. Den nye metodikken førte til skjerping av estimater og klarere oppfatning av mulige populasjoner. I vårt arbeid har vi hentet inn opplysninger fra andre fagfolk som har villet bidra med sine kunnskaper.

Fragmentering er et vanskelig anvendbart begrep hos lav fordi vi har generelt lite kunnskap om spredningsdistanser og etableringssuksess. Vi lar oss stadig overraske over hvordan artene finner fram til sine potensielle livsmiljø, men vi har også liten kunnskap om tidslinjene (som dreier seg om mange tusen år) og hvor hyppig slike etableringer egentlig skjer. Da de fleste arter produserer små, lette diasporer, antar vi at fragmentering ikke er aktuelt for de fleste norske rødlistelavene. Likevel har vi vurdert at 36 arter trolig har eller har fragmenterte populasjoner i Norge (kun to arter i 2015). Dette gjelder bl.a. ekstremt sjeldne arter som stjernebønnelav Buellia asterella og trønderlav Erioderma pedicellatum, arter som er isolerte i sjeldne naturtyper (som tindelav Miriquidica altissima og Psorinia conglomerata), og klonale arter som blir isolerte i sine lokaliteter på grunn av dårlig spredningsevne som mjuktjafs Evernia divaricata og huldrestry Usnea longissima.

Nedgradering av kategori som følge av bestander i naboland ble diskutert, særlig for en del sørlige arter, men er kun benyttet for en art, sørlandslav Melanohalea laciniatula. Flere av våre sørligste lavarter kan definitivt være påvirket av spredning fra store populasjoner på kontinentet og de britiske øyer (f.eks. smårosettlav Hyperphyscia adglutinata og grå punktlav Punctelia subrudecta). Dette er imidlertid ikke mulig å skille fra effekter som klimaendringer (økt temperatur og/eller nedbør som kan begunstige artene og deres lokale spredningspotensiale). Innførsel av og planting av parktrær med lavpåvekst kan også bidra med lokale etableringer, men dette er aldri direkte påvist. Vi regner som ganske sikkert at én art er innkommet med slike parktrær i Stavanger sentrum, liten eikelav, Flavoparmelia soredians.

Medlemmene har hatt jevnlige møter i hele prosjektperioden for å diskutere utfordringer og detaljer. Artsdatabanken har bidratt med gode råd og retningslinjer underveis.

Antall rødlistearter 

Av de 1402 vurderte artene i Fastlands-Norge er 327 (23 %) rødlistet. Av artene på Rødlista er 269 (19 %) truet (tilhører kategoriene kritisk truet CR, sterkt truet EN og sårbar VU). Tre kritisk truete CR-arter er markert som ''trolig utdødd": eikenål Calicium quercinum, narreskålragg Ramalina elegans og Scytinum tetrasporum. Potensielle habitater kan fremdeles finnes for disse artene, men ingen av dem er sett i Norge på mer enn 100 år. Arthonia helvola er plassert i kategorien datamangel DD på grunn av at den helt nylig er funnet i Norge og at den trolig tilhører en rødlistekategori, men kunnskapsgrunnlaget er for dårlig til å kunne gjøre en reell rødlistevurdering på nåværende tidspunkt. 57 arter er vurdert til kategorien nær truet NT. Disse artene er ofte relativt vanlige i sine habitat, men har en jevnt synkende populasjonsutvikling på grunn av systemiske habitatendringer. Eksempler på fastlandet er gubbeskjegg Alectoria sarmentosa og ulvelav Letharia vulpina, og islandslav Cetraria islandica på Svalbard.

For Svalbard er 268 arter vurdert og 29 rødlistet (12 %). Av disse er 19 truet (7 %) og 10 nær truet NT.

To lavarter peker seg i særdeleshet ut i rødlistesammenheng pga. at de også står som kritisk truetIUCN sin globale rødliste. Dette er stjernebønnelav Buellia asterella og trønderlav Erioderma pedicellatum. Norge har trolig hele den kjente globale populasjonen av stjernebønnelav i et lite område i Vågå, mens trønderlav har noen få populasjoner i Nord-Amerika og på Kamchatka i tillegg til forekomsten i Rendalen (Innlandet). 

Årsak til rødlisting

Av artene i kategoriene kritisk truet CR, sterkt truet EN, sårbar VU og nær truet NT er størsteparten i Fastlands-Norge rødlistet på grunn av liten populasjonsstørrelse og pågående nedgang (C-kriteriet) eller svært liten populasjonsstørrelse eller forekomst (D-kriteriet), og ofte de to kriteriene i kombinasjon. Dette skyldes rett og slett at mange av artene er genuint sjeldne og er sterkt knyttet til naturtyper som er i tilbakegang. Nye bestandsestimater bidrar også ofte til utslag på små populasjonsstørrelser, og økningen i de tre høyeste kategoriene (16 % i 2015 til 19 % på fastlandet) kan delvis forklares med mer realistiske bestandsestimat og større fokus på vurderingsperioden (som oftest 100 år). A-kriteriet (reduksjon i populasjonsstørrelse) har vært utslagsgivende for en del arter som fremdeles er tallrike i vidt utbredte naturtyper, men i kontinuerlig synkende populasjoner (eksempelvis gubbeskjegg Alectoria sarmentosa i Fastlands-Norge og reinlavene Cladonia spp. på Svalbard). B-kriteriet (geografisk utbredelse) er lite brukt, men utslagsgivende for svært sjeldne og fragmenterte arter, gjerne sammen med C- og/eller D-kriteriet, se f.eks. trønderlav og huldrenever Peltigera retifoveata.

En del arter finnes bare i naturtyper som er trua i henhold til Norsk rødliste for naturtyper (Artsdatabanken 2018), f.eks. tørt kalkrikt berg i kontinentale områder, åpen grunnlendt kalkrik mark i sørboreal eller boreonemoral sone, sanddynemark, eller boreal og boreonemoral regnskog. Dette har ført til en nøyere vurdering av enkelte arter som har blitt mye kartlagt i disse naturtypene de siste årene. En naturtype som ikke forekommer på Rødlista er tungmetallrikt berg, ofte med kobber, sink, jern og bly. Slike habitater er stort sett konsentrert til gamle gruvetipper og slagghauger som gradvis forsvinner på grunn av tildekning, som er et miljøtiltak mot giftig avrenning, og gjengroing (se bl.a. Calvitimela cuprea, kobbergranittlav Miriquidica pulvinatula og Lecanora gisleriana). Denne naturtypen inneholder også flere ubeskrevne arter som vil bli grundig vurdert i neste rødliste.

Mange rødlistede arter er knyttet til gammel barskog og er påvirket av hogst. Dette omfatter alle slags barskogstyper, men ytterligere arter er vurdert, spesielt for svært gammel furuskog (bl.a. Ramboldia elabens) og gammel fjellgranskog, hvor kunnskapsgrunnlaget er bedre. Noen av disse artene har meget snever utbredelse, f.eks. i Midt-Norge (grandråpelav Cliostomum piceicola og Lecidea subhumida). Noen hotspots i barskog har spesielt mange arter, som i boreal regnskog i Midt-Norge og bekkekløfter på Østlandet. Dalvrenge Nephroma helveticum og gjelvrenge N. tropicum er eksempler på ekstremt sjeldne bekkekløftarter.

Nylig kartlegging av boreonemoral regnskog på Vestlandet har økt kunnskapen om lav i denne naturtypen vesentlig. Disse skogene forekommer i områder langs de atlantiske kystene i Europa i områder med store befolkningskonsentrasjoner og er derfor fragmenterte i hele utbredelsen. En vesentlig andel nye arter på Rødlista er knyttet til denne naturtypen, som Arthopyrenia carneobrunneola, Arthothelium macounii og hårporelav Sticta ciliata. Områdene er påvirket av både utbygginger (infrastruktur og bygg), men i mindre grad hogst. Likevel kan tidligere, omfattende treslagsskifte føre til utskygging på grunn av oppvekst av granbestand, spredning av siktkagran og andre bartrær og hogst påvirke artene.

I et hundreårsperspektiv er påvirkningene og landskapsendringene store for skogsartene, men også for arter knyttet til åpne habitater i kulturlandskapet. Grove styvingstrær i det åpne kulturlandskapet dør på grunn av blant annet gjengroing, manglende skjøtsel og sykdommer (askeskuddsyke, almesyke). Dette påvirkes f.eks. irsk hinnelav Leptogium hibernicum av. Åpne berg og grunt jorddekke forsvinner fort med mer rasjonell arealbruk i landbruket, feilslått skjøtsel, og med rask gjengroing. Dette gjelder blant annet i de mest kontinentale dalene i Oppland, hvor ca. 30 rødlistede lavarter i stor grad er knyttet til småknauser og kalkrik jord i slike resthabitater. Disse artene har fragmenterte utbredelser i kalkrike kontinentale områder på den nordlige halvkule (sentrale Østlandet, øyene i Østersjøen, Alpene, Sibir, regnskyggen av Rocky Mountains osv.). Vi kaller elementet for «steppeelementet» i Norges lavflora. Eksempler fra dette elementet er praktbønnelav Buellia elegans og stjernelav Gyalidea asteriscus.

Påvirkning fra andre arter, enten direkte eller indirekte, er tydelig for en del arter. Hjortedyrbeite med stadig økende populasjoner av både elg og hjort påvirker mange arter direkte, både i boreale områder og i kystskog. Mengden storvokste, reproduktive individer av selje, osp og rogn er sterkt redusert i store deler av utbredelsesområdet på grunn av barkgnag. Langs kysten gjelder dette også storvokste almer og asketrær (som også står på Rødlista 2021). De to siste treslagene er svært viktige lavsubstrat, og vertstrærne er truet av almesjuke og askeskuddsjuke, noe som nå er tatt inn i vurderingsgrunnlaget i større grad enn tidligere. Igjen er det verdt å nevne at vurderingstiden prinsipielt er maksimum 100 år for tre generasjoner, og vertstrær må i mange tilfeller være over 100 år for å kunne være aktuelle livsmiljø for nyetablering av lavartene.

I Oslofjordområdet er fremmede hageplanter som benyttes bl.a. i steinbed (bergknapparter, mispler etc.) en påvirkningsfaktor. Disse fremmede plantene i ferd med å overvokse mange kalkberg med arter som bruskkalkskjell Squamarina cartilaginea og kalkskiferlav Lobothallia radiosa. Direkte påvirkning fra ferdsel og friluftsliv er mest knyttet til arter som vokser på strandberg og åpen grunnlendt mark i tettbygde områder. Slitasje på f.eks. slake kalkberg på øyene i Oslofjorden og i Grenland er påfallende, og endrer til dels lavfloraen.

Klimaendringer er til dels vurdert for fjellarter og har ført til noen nye tilskudd til Rødlista, f.eks. Gyalecta peziza og brunlær Dermatocarpon rivulorum. Det er imidlertid ikke gjennomført noen systematisk gjennomgang i dette arbeidet på grunn av at det er ressurskrevende og kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt. Det er opplagt at en rekke arter er knyttet til trua naturtyper som er i sterk endring på grunn av klimatiske endringer (som overrislingsberg i østlige fjellstrøk og snøleier).  

Den viktigste påvirkningen på lav-vegetasjon på Svalbard er den stedvis økende bestanden av rein. Øvstedal mfl. (2009) diskuterer effekten av introduksjon av rein og rapporterer at tepper av busklaver har forsvunnet på Brøggerhalvøya. Lynge (1938) har vært et tidsvindu på grunn av grundige beskrivelser, mens Elvebakk & Hertel (1997) har gradert viktigheten for reinbeite for alle arter. Som følge av denne kunnskapen er alle reinlaver (Cladonia spp.) og de fleste andre markboende busklaver nå rødlistet på Svalbard. Noen arter er kjent med svært få populasjoner, f.eks. gubbeskjegg Alectoria sarmentosaArctocetraria nigricascens, gul stokklav Parmeliopsis ambigua, gråstokklav P. hyperopta og Tuckermanopsis inermis. Dette er store, karakteristiske makrolaver, og ekspertgruppen har vurdert deres sjeldenhet som reell. Klimatiske endringer er foreløpig lite vurdert av samme grunn som på fastlandet, men det er opplagt at dette får enorme konsekvenser, spesielt på Svalbard. Blant annet er noen arter i høyarktisk steppe rødlistet med klimatiske påvirkninger som årsak, som Allocetraria madreporiformis og steppeoransjelav Xanthocarpia tominii.

Endringer fra 2015 til 2021

Bare noen få av lavartene som ble publisert som nye for Norge i perioden 2015-2021 er vurdert for Rødlista 2021. Dette skyldes at de fleste av disse artene foreløpig er mangelfullt kjent. Antall arter vurdert for Rødlista har likevel økt fra 1389 i 2015 til 1403 i 2021. Denne økningen skyldes delvis at flere arter er blitt bedre kjent gjennom artsprosjekter og at det har vært stor kartleggingsaktivitet. Noen arter har også kommet til som resultat av DNA-barkodingsprosjekt ved museene. 23 % av artene er rødlistet, og det er omtrent den samme andelen som i 2015.

Generelt har vi hatt en viss oppskalering av rødlistekategori, ved at 32 arter på 2015-listen er oppskalert og 19 arter er nedskalert til en annen rødlistekategori. Endringene skyldes i størst grad ny kunnskap om artene og utviklingen i deres naturtyper, samt grundigere vurderinger av populasjonsstørrelsene.

48 arter som tidligere ble vurdert å være livskraftige LC, eller som ikke tidligere er vurdert er nå tatt inn i rødlisten. Samtidig er rødlisten ryddet for DD-arter som bare er kjent fra typelokaliteten på grunn av endret fortolkning av metoden for rødlisting (22 arter). Disse er ført til NE. Fire andre DD-arter er endret: Hypogymnia incurvoides (til LC), skjellvrenge Nephroma tangeriense (til EN), renneragg Ramalina calicaris (NE) og rynkehinnelav Scytinum schraderi (NT). En art er ført fra CR til NE på grunn av usikkerhet omkring taksonomi, som må oppklares (bøverkantlav Lecanora valesiaca). Av tidligere rødlistearter er følgende arter gått fra nær truet NT til livskraftig LC: bekkelundlav Bacidina inundata, Coccotrema citrinescens, Caloplaca havaasii og liten praktkrinslav Parmotrema perlatum.

Økningen i antall rødlistearter fra Rødlista 2015 (309 til 327 arter) skyldes i stor grad denne opprydningen. På Svalbard er 29 arter rødlistet, mot 23 arter i Rødlista 2015 etter grundigere vurderinger. Fire av artene er tatt ut av lista på grunn av at de var DD-arter som bare er kjent fra typelokalitetene.

Ekspertkomité

Ekspertkomitéen har bestått av Reidar Haugan (leder), Håkon Holien, Annie Aas Hovind, Per Gerhard Ihlen og Einar Timdal.

Takk

Takk til Tor Tønsberg ved Universitetet i Bergen, Torbjørg Bjelland ved Universitetet i Stavanger, Markus Fjelde ved Universitetet i Oslo, Yngvar Gauslaa ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet, Hans H. Blom ved NIBIO, Geir Gaarder, Kirstin Maria Flynn Steinsvåg og Sylvelin Tellnes hos Miljøfaglig Utredning, og Tom Hellik Hofton, BioFokus, for diskusjoner og kommentarer til vurdering av enkelte arter.

Referanser

Artsdatabanken (2018). Norsk rødliste for naturtyper 2018. 

Elvebakk A og Hertel H (1997). A catalogue of Svalbard lichens. - In: Elvebakk, A. & Prestrud, P (red.): A Catalogue of Svalbard Plants, Fungi, Algae, and Cyanobacteria. Norsk Polarinstitutt Skrifter 198, pp. 271-359.

Krog H, Østhagen H og Tønsberg T (1994). Lavflora. Norske busk- og bladlav. Annen utgave. Universitetsforlaget, Oslo. 368 s

Lynge B (1938). Lichens from the west and north coasts of Spitzbergen and the North-East Land collected by numerous expeditions I The Macrolichens. - \Skr. utgitt av Det Norske Vidensk.-Akad. i Oslo, I. Mat.-Naturv. Klasse 1938: 1-136.

Marthinsen G, Rui S og Timdal E (2019). OLICH: A reference library of DNA barcodes for Nordic lichens. Biodiversity Data Journal 7, e36252. https://doi.org/10.3897/BDJ.7.e36252

Santesson R, Moberg R, Nordin A, Tønsberg T og Vitikainen O (2004). Lichen-forming and Lichenicolous Fungi of Fennoscandia. Museum of Evolution, Uppsala University, Uppsala, Sweden. 359 s 

Tønsberg T, Gauslaa Y, Haugan R, Holien H og Timdal E (1996). The threatened macrolichens of Norway - 1995. Sommerfeltia 23: 1-258

Øvstedal DO, Tønsberg T og Elvebakk A (2009). The lichen flora of Svalbard. Sommerfeltia 33: 1-393 

Westberg M, Moberg R, Myrdal M, Nordin A og Ekman S (2021). Santesson’s Checklist of Fennoscandian Lichen-Forming and Lichenicolous Fungi. Uppsala University: Museum of Evolution. Santesson’s Checklist of Fennoscandian Lichen-Forming and Lichenicolous Fungi (uu.se)

Haugan, R., Holien, H., Hovind, A. A., Ihlen, P. G. Timdal, E. (2021) Lav ('Lichenes'). Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken http://www.artsdatabanken.no/Rodliste/Artsgruppene/Lav. Nedlastet dag/måned/år

Siden siteres som:

Haugan R, Holien H, Hovind A A, Ihlen P G & Timdal E (2021) Artsgruppeomtale lav (`Lichenes`). Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Rodliste2021/Artsgruppene/Lav Nedlastet <dag/måned/år>