I arbeidet med Rødlista 2021 har 205 fiskearter blitt vurdert, 173 saltvannsfisker og 32 arter ferskvannsfisker. Av disse er henholdsvis 14 og 3 arter rødlistet. Det har blitt registrert 10 flere arter saltvannsfisker i norske farvann siden 2015. Dette skyldes hovedsakelig mer omfattende kartlegging og bedre artskunnskap.

Fisker er ingen enhetlig dyregruppe slik begrepet tradisjonelt blir brukt, men en samling av virveldyr med ulik avstamning og evolusjonshistorie. Fisker er derfor et praktisk begrep som omfatter virveldyr med permanente gjeller, enten med gjellespalter eller med gjeller mer eller mindre dekket av gjellelokk. Det som til vanlig kalles fisker består av fire hovedgrupper: slimåler (Myxini) som verken har kjever eller ekte virvler, niøyer (Petromyzontiformes) som mangler kjever, bruskfisker (Chondrichthyes) og den mest tallrike gruppen beinfisker (Osteichthyes), og representanter fra alle disse fire gruppene finnes i norske farvann.

Per 2021 kjenner vi totalt 333 fiskearter (47 ferskvannsarter og 286 saltvannsarter) som forekommer (eller har forekommet) i Norge, men ikke alle er (eller har vært) reproduserende her. Norge har den mest artsfattige fiskefaunaen i ferskvann på fastlandet i Europa. Dette skyldes først og fremst sein isavsmelting etter siste istid, klimatiske forhold og vår topografi med mange fysiske hindringer.

En temperaturøkning i nordområdene og i Arktis vil medføre at utbredelsesområdet for mange saltvannsfisker kan bli endret. Dette er den mest sannsynlige forklaringen på nedgangen av polartorsk Boreogadus saida i norske farvann (Skaret og Prozorkevich 2015). Imidlertid er konsekvensene av en temperaturøkning ukjent for de fleste arktiske artene som er tilpasset et liv ved lave havtemperaturer. Mer varmekjære arter, som for eksempel makrell Scomber scombrus og piggvar Scophthalmus maximus, er også stadig hyppigere registrert lengre mot nord (Perry mfl. 2005). Makrell har blitt fisket og dokumentert vest for Sørkapp (Svalbard) i 2004 (Wienerroither mfl. 2011a) og i Isfjorden på Vest-Spitsbergen i 2013 (Berge mfl. 2015). Dette skyldtes også en kraftig økning av makrellbestanden som ekspanderte sitt utbredelsesområde mot Jan Mayen (Wienerroither mfl. 2011b), vestover til Grønland og nordover til Svalbard. De siste årene har vi dessuten sett en økt utbredelse av kolmule Micromesistius poutassou, øyepål Trisopterus esmarkii og liten laksetobis Arctozenus risso i Barentshavet og ved Svalbard, noe som kan påvirke økosystemet. Flere sørlige arter synes å ha etablert seg lengre nord, og vi kan antakelig forvente en øking i artsantall i norske farvann dersom klimaendringene fortsetter. Lysing Merluccius merluccius og havabbor Dicentrarchus labrax er for eksempel blitt stadig oftere registrert i norske farvann. Arter som sanktpetersfisk Zeus faber, tykkleppet multe Chelon labrosus og mulle Mullus surmuletus fanges også stadig oftere.

I likhet med dyphavsartene er den arktiske fiskefaunaen lite utforsket, og i tillegg er den taksonomisk kompleks (Christiansen og Reist 2013). Arktiske arter har generelt langsom vekst og lav fekunditet med få og store egg som gytes på bunnen (Christiansen mfl. 1998). Slike økologiske egenskaper kan gjøre disse artene mer sårbare for menneskelige påvirkningsfaktorer enn fiskefaunaen i mer sørlige farvann (Christiansen mfl. 2014). I tillegg spiller arktiske fisker som ålebrosmer (Zoarcidae), ulker (Cottidae) og ringbuker (Liparidae) en sentral rolle som byttefisker, og er næring for kommersielt viktige arter som blåkveite Reinhardtius hippoglossoides og torsk Gadus morhua.

Spredning av regionalt fremmede arter og innførsel av nasjonalt fremmede arter vurderes som alvorlige trusler mot mange ferskvannsarter (Hesthagen og Sandlund 2007), men dette har hittil ikke gitt utslag i Rødlista. Videre kan det tenkes at en temperaturøkning kan få negative konsekvenser på sikt. For eksempel kan varmekjære arter som karpefisker (Cyprinidae) øke i antall og utbredelse, særlig i lavereliggende vassdrag, noe som kan føre til at stedegne arter blir fortrengt gjennom økt konkurranse om næring og plass. I flere tiår har forsuring vært den største trusselen mot våre fiskearter i ferskvann med et tap på over 9 000 innsjølevende bestander (Hesthagen mfl. 1999). I løpet av de siste 10-15 årene har imidlertid vannkvaliteten bedret seg fordi surheten i nedbøren har avtatt i betydelig grad. Mange fiskebestander reetablerte seg derfor i store områder hvor de tidligere var utdødd.

Kunnskapsgrunnlaget

Totalt er 173 saltvannsarter kjent reproduserende i norske farvann eller oppholder seg regelmessig i Norge i deler av sin års-/livssyklus med en populasjonsstørrelse på mer enn 2 % av den globale populasjonsstørrelsen. Vurderingene av de viktigste kommersielle bestandene bygger på årlige bestandsberegninger, og vurderinger fra Det internasjonale havforskningsråd (ICES). Vurderinger av andre saltvannsarter er hovedsakelig basert på Havforskningsinstituttets mange årlige toktserier, observasjoner fra opplærte fiskere i Havforskningsinstituttets Referanseflåte, Fiskeridirektoratets offisielle fangststatistikk og verifiserte fiskeobservasjoner fra hobbyfiskere. For ål Anguilla anguilla benyttes dessuten målinger i Ims-vassdraget av antall ål-yngel som går opp i vassdraget, og antall blankål på vei ut igjen i havet for å gyte.

Av de 47 kjente ferskvannsartene er det 44 arter som reproduserer i Norge, og det inkluderer fem anadrome arter som vandrer fra havet og opp i ferskvann for å gyte i norske områder. For stasjonære arter bygger vurderingene på en oversikt over antall bestander og deres status (NINAs interne fiskedatabase). For laks Salmo salar er vurderingene basert på innsiget til norskekysten og den totale gytebestanden (Anonym, 2020). 

Avgrensninger og definisjoner

Rødlistevurderingen 2021 er gjort for fisker både i ferskvann og saltvann, og omfatter de geografiske områdene Fastlands-Norge, norsk økonomisk sone, Svalbard, fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen. Røye er den eneste fast etablerte ferskvannsarten på Svalbard og har sin egen vurdering for Svalbard i tillegg til vurderingen for Fastlands-Norge.

Av totalt 286 saltvannsarter, og 47 ferskvannsarter er henholdsvis 173 (61 %) og 32 (68 %) rødlistevurdert. 114 arter har begrenset forekomst i norske farvann/vassdrag og er derfor ikke egnet NA, dessuten er tolv av ferskvannsartene innført til landet etter 1800 (Hesthagen og Sandlund 2007) og derfor heller ikke egnet NA. To saltvannsarter har uavklart taksonomisk status og er ikke vurdert NE.

Ål er en katadrom art som gyter i Sargassohavet og har opphold både i sjøen og ferskvann i Norge. Katadrome arter regnes som saltvannsarter, mens anadrome arter (gyter i ferskvann, men med opphold også i saltvann, som f.eks. laks) regnes om ferskvannsarter.

Nasjonalt fremmede arter som antas som etablerte (reproduserende) før år 1800 kan bli rødlistet i henhold til Artsdatabankens retningslinjer.

Det er ikke dokumentert at brugde reproduserer i norske farvann, men den er likevel tatt med i rødlistevurderingen fordi mer enn 2 % av den globale bestanden bruker norske farvann i viktige deler av sin livssyklus, og mer enn 2 % av fangstene tas i norske farvann.

Kjente generasjonstider for norske fiskearter varierer mellom 2 (brisling) og 150 (håkjerring) år, og basert på det ligger vurderingsperioden mellom 10 og 100 år. Våre vurderinger av påvirkningsfaktorer er derfor også i stor grad basert på dette tidsintervallet, men med hovedvekt på de siste 10 år. Temperatur, klima, næringstilgang, fiskeri og ulike økosystemeffekter påvirker de forskjellige artene. I havet kan slike miljøsvingninger skje i sykluser over 10-års eller 100-års perioder, det vil si ofte over lengre tid enn tre generasjoner. For å unngå at man treffer en naturlig forårsaket topp eller bunn i bestandsutviklingen når man går tre generasjoner tilbake i tid, har man for noen arter (for eksempel brisling Sprattus sprattus og lyr Pollachius pollachius) konstruert en funksjon for lineær bestandsutvikling over lenger tid som grunnlag for estimering av endring i løpet av de siste tre generasjonene. Svingninger er også dokumentert for norsk vårgytende sild Clupea harengus og nordøst-arktisk torsk. Disse hadde lavere bestander rundt 1920, for så å få gunstigere miljøforhold, og dermed en bestandsoppbygging i perioden 1920-1945. Tre generasjoner tilbake i tid kan derfor være en for kort periode for å utelukke naturlige svingninger som medvirkende forklaring på observert bestandsnedgang. Dette har vi, for de artene der det er aktuelt, tatt hensyn til ved vurdering av rødlistekategori.

Generasjonslengde blir beregnet på basis av gjennomsnittsalder i gytebestanden og kan variere fra år til år eller rødliste-vurderingsperiode til rødliste-vurderingsperiode. Med mindre det er spesifisert på de enkelte artene så er generasjonslengden i 2021 lik den som ble brukt for vurdering i 2015. Generasjonslengde i upåvirket/jomfruelig bestand er ikke mulig å beregne med sikkerhet.

Mens kriteriene A, B, C og D er relevante, er ikke kunnskapsgrunnlaget for noen fiskearter tilstrekkelig for å kunne kvantifisere risiko for utdøing etter E-kriteriet.

Rødlistevurderingen av laks er basert på utviklingen i estimatene for antall individ villaks i (i) innsiget til norskekysten og (ii) antall eller biomasse av gytemodne individer i elvene etter endt fiske (Anonym, 2020). For havniøye og arktisk niøye foreligger det ikke data om bestandsstørrelse. For disse artene er rødlistevurderingen basert på antall bestander (lokaliteter), et gjennomsnittlig anslag på antall gytemodne individer og ekspertkomitéens egen erfaring.

Antall rødlistearter 

Av 173 vurderte saltvannsfisker er 14 arter (8 %) på Rødlista 2021: to kritisk truet CR, seks sterkt truet EN, tre sårbar VU, to nær truet NT og én datamangel DD. Tre (9 %) av totalt 32 vurderte ferskvannsfisker er rødlistet: én sårbar VU og to nær truet NT.

Årsak til rødlisting

De fleste (10) rødlistete saltvannsfisker har hatt en bestandsnedgang over de siste tre generasjonene (A-kriteriet). For brugde Cetorhinus maximus, håbrann Lamna nasus, pigghå Squalus acanthias, håkjerring Somniosus microcephalus og blålange Molva dypterygia er nedgangen antatt stoppet opp, sannsynligvis på grunn av effektive fiskerireguleringer. Artene er derfor vurdert etter A1-kriteriet. Hos artene storskate Dipturus intermedius, nebbskate Leucoraja fullonica, vanlig uer Sebastes norvegicus, polartorsk og ål er det registrert en nedgang i bestandsstørrelse, men det er ukjent om den har stoppet opp og de er derfor vurdert etter A2-kriteriet. Én art, stillehavssild Clupea pallasii har blitt vurdert på bakgrunn av begrenset geografisk utbredelse (B-kriteriet), og de to artene svartskate Dipturus nidarosiensis og alaskatorsk Gadus chalcogrammus på grunn av svært liten populasjonsstørrelse eller svært begrenset utbredelse (D-kriteriet).

De tre rødlistete ferskvannsartene er alle anadrome. Laks har hatt en pågående bestandsnedgang og er derfor vurdert etter A2-kriteriet. Havniøye og arktisk niøye er vurdert etter D-kriteriet. Begge artene har lavt antall reproduksjonsdyktige individ og arktisk niøye er i tillegg kun dokumentert fra Pasvikelva i Finnmark.

Halvparten av de 14 rødlistede saltvannsartene er bruskfisk (hai/hå, skater og havmus) selv om de utgjør kun 13 % av den norske marine fiskefaunaen. Det at det er uforholdsmessig mange bruskfisk på Rødlista kan forklares med at bruskfisk har sen kjønnsmodning, og dermed lang generasjonstid og lang reproduktiv syklus med begrenset antall avkom. I tillegg kommer ofte lange og til dels ukjente vandringsmønstre, -distanser og -ruter (både i løpet av livet og året) pluss eventuelle kjønnsforskjeller. Alt dette gjør bruskfisk spesielt sårbar for overfiske og andre påvirkningsfaktorer.

For de fleste rødlistete saltvannsfisker er overfiske, i noen tilfeller i form av bifangst i fiskeri etter andre arter, en viktig påvirkningsfaktor. Dette er en faktor som kan justeres, og der resultatet og effekten av en justering raskt kan måles og vurderes. Effekten av menneskelige påvirkningsfaktorer på en art vil være sterkt avhengig av miljøet. Når miljø og mattilbud er optimalt, vil gjerne vekst, kondisjon og reproduksjon være høy, og arten vil være mer robust for menneskelige påvirkninger. På den andre siden, når miljøforholdene er dårlige, og arten i tillegg er utarmet (få aldersgrupper, tidlig kjønnsmodning, lav fekunditet, dårlig vekst), vil terskelen for å tåle ytre negative påvirkninger være lavere. I det marine miljøet kan mudring, utbedring av moloer og utbygging i havneområder og strandsonen være trusler mot gyte- og oppvekstområder til kyst- og gruntvannsarter. Det samme gjelder for taretråling og tangskjæring og akvakulturanlegg. Petroleumsaktivitet (seismikk, oljeboring, rørlegging, oppankring m.m.) kan også påvirke artene negativt dersom den ikke utføres med stor aktsomhet der det er gytefelter og særegne habitater.

Rømt oppdrettslaks og lakselus er ansett som de viktigste påvirkningsfaktorene for villaks, i tillegg kommer vassdragsreguleringer og andre fysiske inngrep i vassdragene. Niøyene er antatt å være berørt av spesielt vassdragsreguleringer og andre fysiske inngrep, men det antas også at det ikke fører til en så stor nedgang at arten kan rødlistes etter f.eks. C-kriteriet (liten populasjon og pågående nedgang).

Endringer fra 2015 til 2021

Rødlistevurderingen i 2021 har omfattet 173 saltvannsarter og 32 ferskvannsarter. Til sammenligning ble henholdsvis 164 og 32 arter vurdert for Rødlista 2015. Andelen rødlistearter har gått litt ned sammenlignet med 2015 (fra 9 % til 8 %).

Brisling Sprattus sprattus, blåsteinbit Anarhichas denticulatus og glattsil Gymnammodytes semisquamatus er ikke lenger på Rødlista. Det er også positivt at pigghå i 2021 er vurdert til en lavere kategori enn tidligere, og selv om ICES mener at bestanden er på et historisk lavt nivå, ser man tegn til økning i biomasse og rekruttering. Arten har derfor endret status fra kritisk truet CR i 2010 via sterkt truet EN i 2015 til sårbar VU i 2021.

Noen arter er i 2021 vurdert til en høyere kategori enn i 2015: polartorsk og stillehavssild har endret kategori fra nær truet NT til sterkt truet EN og ål fra sårbar VU til EN. En temperaturøkning i Svalbardområdet er den mest sannsynlige årsaken til reduksjon i populasjonsstørrelse av polartorsk. Det er mulig at arten har forflyttet seg lengre nord og øst, og utenfor dekningsområdene til norske og russiske tokt. Fire arter har endret kategori fra datamangel DD til en mer avgrenset kategori: nebbskate Leucoraja fullonica (CR), svartskate Dipturus nidarosiensis (VU), håkjerring Somniosus microcephalus (NT) og alaskatorsk Gadus chalcogrammus (NT).

Ny på Rødlista i 2021 er laks Salmo salar som nå er vurdert som nær truet NT. Dette er basert på nedgangen i antall voksne individer som kommer tilbake fra havet, og ikke lenger på utviklingen i antall fisk som faktisk får gyte etter endt fiske. Arktisk niøye Lethenteron camtschaticum skifter kategori fra nær truet NT i 2015 til sårbar VU i 2021; positiv påvirkning fra populasjon i nabolandet Russland fører til at rødlistekategorien ikke er enda høyere.

Ekspertkomité

Ekspertkomitéen for saltvannsfisker har bestått av Rupert Wienerroither (leder), Otte Bjelland, Ingvar Byrkjedal, Arve Lynghammar, Kjell Nedreaas og Nicolas Straube. Ekspertkomitéen for ferskvannsfisker har bestått av Trygve Hesthagen (leder) og Peder Fiske.

Referanser

Anonym (2020). Status for norske laksebestander i 2020. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning, 15: 1-152.

Berge J, Heggland K, Lønne OJ, Cottier F, Hop H, Gabrielsen GW, Nøttestad L og Misund OA (2015). First records of Atlantic mackerel (Scomber scombrus) from the Svalbard Archipelago, Norway, with possible explanations for the extension of its distribution. Arctic 68: 54-61

Christiansen JS, Fevolden S-E, Karamushko OV og Karamushko LI (1998). Maternal output in polar fish reproduction. I: di Prisco G, Pisano E, Clarke A (red.) Fishes of Antarctica. A biological overview. Springer Verlag

Christiansen JS og Reist JD (2013). Fishes. I: Arctic Biodiversity Assessment. Status and trends in Arctic biodiversity. Conservation of Arctic Flora and Fauna, Akureyri. TilgjengeligChapter 6: 192-245

Christiansen JS, Mecklenburg CW og Karamushko OV (2014). Arctic marine fishes and their fisheries in light of global change. Global Change Biology 20: 352-359

Hesthagen T og Sandlund OT (2007). Non-native freshwater fishes in Norway: history, consequences and perspectives. Journal of Fish Biology 71: 173-183

Hesthagen T, Sevaldrud IH og Berger HM (1999). Assessment of damage to fish populations in Norwegian lakes due to acidification. Ambio 28:112-117

Perry AL, Low PJ, Ellis JR og Reynolds JD (2005). Climate change and distribution shifts in marine fishes. Science 308: 1912-1915

Skaret G og Prozorkevich D (2015). Pelagic fish abundance and distribution. I: Eriksen E (red.) Survey report from the joint Norwegian/Russian ecosystem survey in the Barents Sea August-October 2014. IMR/PINRO Joint Report Series 1/2015

Wienerroither R, Johannesen E, Dolgov A, Byrkjedal I, Bjelland O, Drevetnyak K, Eriksen KB, Høines Å, Langhelle G, Langøy H, Prokhorova T, Prozorkevich D og Wenneck T (2011a). Atlas of the Barents Sea Fishes. IMR/PINRO Joint Report Series 1-2011

Wienerroither RM, Nedreaas KH, Uiblein F, Christiansen JS, Byrkjedal I og Karamushko O (2011b). The marine fishes of Jan Mayen Island, NE Atlantic - past and present. Marine Biodiversity 41: 395-411

Siden siteres som:

Wienerroither R, Hesthagen T, Bjelland O, Byrkjedal I, Fiske P, Lynghammar A, Nedreaas K, Straube N (2021). Artsgruppeomtale fisker (Myxini, Petromyzontiformes, Chondrichthyes, Osteichthyes). Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/Rodliste2021/Artsgruppene/Fisker Nedlastet <dag/måned/år>