Forekommer gjerne i nord- og østvendte, humide skråninger (baklier). Utseende varierer gjennom lyngheisyklusen, det vil si etter tid siden siste lyngsviing. Graminider og urter dominerer etter lyngsviing, lyng i byggefase og moden fase, mens moser og lav øker i degenerasjonsfasen.

Økologisk karakteristikk

Intermediær bakli-hei har blitt til gjennom langvarig ekstensiv grunnleggende hevd i form av beiting og sviing (muligens også slått). Bakli-heiene forekommer typisk i nord- og østvendte, gjerne humide skråninger, stedvis i litt ulendt og steinete og/eller noe raspreget terreng. Artssammensetningen er karakterisert av en rekke lyngarter, inkludert røsslyng, men disse har generelt lavere dekning her enn i T34-C-4. Flere av bregnene i bakli-heiene (T34-C-1 og 3) fremstår som tyngdepunktarter for, eller skillearter mot, andre kartleggingsenheter i kystlynghei. Bunnsjiktet har moser tilpasset relativt kalkfattige forhold og lav uttørkingsfare. Skiller seg fra kalkfattig bakli-hei ved innhold av flere litt kalkrevende arter. Boreal hei er også lyngdominert, men mangler spor etter lyngsviing (askelag i jorda, brente lyngrester). Dette, pluss forekomst av små røsslyngplanter og færre engarter, skiller kystlynghei i pionerfase fra semi-naturlig eng.

Terreng- og flyfotokarakteristikk

Kan være vanskelig å skille fra kalkfattig bakli-hei. Flyfoto: Oftest mørkt brungrønn til rødbrun farge, men middels grønn farge ved dominans av bregner. Nylig avsvidde arealer gråbrune, med økende brungrønn fargeintensitet når røsslyngen regenererer. Tekstur ofte jevn, men med variasjon som skyldes terreng. Tekstur og farge varierer lite innen og mellom regioner.

Utbredelse og regional fordeling

Finnes trolig i hele utbredelsesområdet for kystlynghei, men mest vanlig på Vestlandet og Midt-Norge (BN-SB; O3-O2).

Viktigste forvekslingstyper