Denne miljøvariabelen adresserer hvor motstandsdyktig et sediment er mot erosjon fra vann og andre ytre påvirkninger.

S3E Erosjonsmotstand er første "dimensjon" i S3-skjemaet fordi erosjonsmotstanden, eller eroderbarheten, forklarer mye variasjon i artssammensetning relatert til sedimentsammensetning. En presis definisjon av S3E Erosjonsmotstand er «et sediments evne til å motstå vannerosjon; målt som kritisk skjærstyrke, samt sedimentets evne til å motstå andre ytre påvirkninger slik det kommer til uttrykk gjennom sedimentets kornstørrelsesfordeling». Kritisk skjærstyrke er igjen definert som «kraften som må utøves for å gi begynnende oppvirvling, enten for enkeltkorn for grovere sedimenter (sand og grovere) eller for sedimentet som helhet for såkalt kohesive sedimenter som har betydelig innslag av silt og leire».

I sublitorale sedimentbunnsystemer er sedimentene i gjerne vasket ut og sortert av eroderende krefter (bølge- og strømvirkning) slik at kornstørrelsesfordelingen gjenspeiler sedimentenes iboende motstand mot erosjon. Erosjonsmotstand er derfor et godt begrep for den første dimensjonen innenfor S3 i disse systemene.

Kritisk skjærstyrke (og erosjonsmotstand) følger en J-formet kurve som funksjon av dominerende kornstørrelse. Kurvens form gjør at det innenfor hvert nivå finnes sedimenter med ulike dominerende kornstørrelser. Stor erosjonsmotstand finnes både i faste leirsedimenter og steindominerte sedimenter, mens fin sand er det lettest eroderbare sedimentet. Innen silt- og leirdominerte sedimenter øker erosjonsmotstanden med økende «pakking», noe som innebærer en gradvis overgang mellom leirsedimenter og leirstein. Istidsavsetninger av fast blåleire kan være nesten like fast som løse bergarter som sandstein. Leirrike sedimenters erosjonsmotstand er også avhengig av sedimentenes vanninnhold, som er viktig for sedimentenes funksjon som livsmedium, både for planter og dyr.

Basistrinn