Vurdering av bekkeniøye Lampetra planeri (Bloch, 1784)

Bekkeniøye (Lampetra planeri) er en av våre fire niøyearter innen familien Petromyzontidae. Den er oppført under Bernkonvensjonen, en europeisk konvensjon om vern av ville planter og dyr og deres naturlige leveområder. Som namnet tilsier lever bekkeniøye i hovedsak i bekker. Gytingen skjer ved at en hunn først klargjør et område ved å flytte stein og grus med sugemunnen sin. Videre rengjør de området nedenfor med kraftige svømmebevegelser. Så fester hun seg til steinen, og hannene suger seg fast til hunnen for å sikre at de er nærmest mulig eggene når de frigjøres. Hannene kan også stryke og klemme eggene ut av hunnene. Eggene blir liggende nede i grusen, der de klekker etter fire-sju døgn. Larvene er blinde og i de første månedene ligner de på hvite marker med en hesteskoformet munn. Larvene lever nedgravd i mudder og sand i elver og bekker i flere år. De kalles ammocoetes og ernærer seg av dødt organisk materiale (detritus) og alger som de filtrerer fra vannet. Etter noen år gjennomgår larvene en metamorfose til det voksne stadiet. Bekkeniøye er den eneste av våre fire niøyer som ikke lever parasittisk, istedet tilbakedannes fordøyelsesorganene og næringen investeres i gonader. Etter larvestadiet starter bekkeniøye umiddelbart å gyte. Alle individer dør etter gyting. i Sør-Norge har bekkeniøye og elveniøye relativt likt utbredelsesområde og deres larver kan vanskelig skilles. Det blir diskutert om bekkeniøye er en egen art eller bare en ferskvannsform av elveniøye (jf. omtale av elveniøye). Men de voksne individene av bekkeniøye har en mindre kroppsstørrelse enn elveniøye med en dominerede lengde på 8-12 cm. De mangler også mellomrom mellom ryggfinnene og mørke prikker på buken. I motsetning til hos elveniøye er tannplatene hos bekkeniøye uten spisser. Bekkeniøyens øvre naturlige utbredelse i de enkelte vassdragene er antatt å gå opp til marin grense, eller til første permanente vandringshinder (Schartum & Kraabøl 2013). Den går imidlertid ikke over barskogregionen, og arten er sannsynligvis relativt stasjonær (Pethon 2019). En ny undersøkelse viser at bekkeniøye er en relativt vanlig art i mange vassdrag i Sør-Norge (Hesthagen mfl. upubl.). I sørøstlige deler av landet er det bekkeniøye både i Enningdal- og Haldenvassdraget. Den finnes i nedre deler av Trysilelvavassdraget. I Glomma forekommer bekkeniøye trolig helt nord til vandringshinderet nedstrøms Aursunden. Bekkeniøye finnes i Mjøsa og videre opp til Losnavatnet i Gudbradsdalslågen (181 moh.). I indre deler av Østlandet er det påvist bekkeniøye i flere støre innsjøer som Randsfjorden (135 moh), Tyrifjorden (62 moh) og Bandak (72 moh). I Bøelva i Telemark forekommer den oppstrøms Herrefoss (115 moh). I Sør-Norge er bekkeniøye ellers påvist i mange kystnære elver og bekker. Den finnes også flere steder på Sørlandet, og utbredelsen strekker seg til sørlige deler av Rogaland. Det er ikke kjnet om bekkeniøye har tatt seg opp til Finnmark (Pasvikvassdraget). Det foreligger ingen kjennskap om tilbakegang i forekomstareal eller abundans hos bekkeniøye. Den blir derfor vurdert som livskraftig (LC). Fordi bekkeniøye lever i betydelig grad i bekker, kan dette være en sårbar habitat med gjenfylling, andre fysiske inngrep, forurensning etc.