Vurdering av storjo Stercorarius skua (Brünnich, 1764)
Utført av ekspertkomité for Fugler
Publisert: 24.11.2021
Arten er vurdert til livskraftig LC for Norsk rødliste for arter 2021.
-
RERegionalt utdødd
-
CRKritisk truet
-
ENSterkt truet
-
VUSårbar
-
NTNær truet
-
DDData- mangel
-
LCLivs- kraftig
-
NAIkke egnet
-
NEIkke vurdert
Ekspertenes oppsummering
Utbredelse og økologi:
Storjo (Stercorarius skua) forekommer kun i det nordøstlige Atlanterhavet, og den har dermed en meget begrenset hekkeutbredelse. Den hekker fra de nordlige delene av de britiske øyer til Færøyene, Island, Norge med Svalbard og Jan Mayen, og Nordvest-Russland (den russiske delen av Barentshavet).Bestanden har vært i vekst siden begynnelsen av 1900-tallet, og storjoen har gradvis utvidet sitt hekkeområde nord- og østover, inn i Barentshavet. Storjo ble første gang funnet hekkende på Bjørnøya i 1970 og på Spitsbergen i 1976. Arten er derfor en nykommer på Svalbard, men den hekker nå på øyene og langs kysten rundt hele øygruppen. Storjoen hekker vanligvis nær kysten, ofte i tilknytning til en sjøfuglkoloni, men den kan også forekomme i innlandet. Den foretrekker flate og åpne områder med rikt mosedekke som hekkeplass. Storjoens diett er dårlig kjent på Svalbard. På Bjørnøya lever den hovedsakelig av andre sjøfugler, spesielt krykkje (både unger og voksne), men kan også i varierende grad spise fisk. Storjoen ankommer Svalbard i april–mai og forlater øygruppen igjen i august–september. Voksne fugler tilbringer vintermånedene utenfor kysten av Newfoundland (Canada), Irland og Nordvest-Afrika (Strøm 2013).
Bestand og bestandsutvikling:
Hekkebestanden på Svalbard ble i 2013 estimert til mellom 2000 og 4000 reproduserende individer (Strøm 2013).Vurderingsperioden for storjo er 45 år grunnet artens generasjonslengde på 15 år (Bird et al. 2020).
Overvåking i regi av SEAPOP har dokumentert en årlig vekst i hekkebestanden på Bjørnøya på i overkant av 5 % per år siden 2005 (Descamps & Strøm in press).
Arten finnes nå over hele Svalbard og øker trolig i antall over hele øygruppen. Høyest tetthet finnes på Bjørnøya og langs vestkysten av Spitsbergen. Vern og økt næringstilgang i artens kjerneområder på Shetland, Orknøyene og Island er trolig årsaken til at bestanden har vokst og utbredelsesområdet økt over hele Nordøst-Atlanteren (Strøm 2013).
Konklusjon:
Storjo (Stercorarius skua) vurderes som livskraftig (LC) på grunn av en relativt stor og kraftig voksende bestand på Svalbard. I rødlista fra 2015 ble arten vurdert som livskraftig (LC°) etter nedgradering fra nær truet (NT), men bestandsestimatet siden den gang er justert.Forklaring på kategori
Hvorfor er denne arten vurdert?
Denne arten er rødlistevurdert fordi den har en etablert populasjon i vurderingsområdet. Det vil si at den er eller har vært dokumentert eller antatt etablert med fast reproduserende populasjon uten opphav i introduserte individer.
Hvilke arter vurderes?Hvorfor er ikke denne arten rødlistet?
Denne arten oppfyller ikke kriteriene for rødlisting. Den vurderes derfor til kategorien livskraftig LC.
Les om kriteriene herVurderingsområde og artens utbredelse
Vurderingen gjelder for Svalbard, dvs. Spitsbergen og øyene omkring, samt Bjørnøya og Hopen slik det er definert i Svalbardtraktaten.
Regioner og havområder
En art er forekommende i et (historisk) fylke eller havområde hvis vesentlige deler av livssyklusen foregår der. Kjent forekomst betyr kjent eller sannsynlig nåværende forekomst. Antatt forekomst brukes om mulig forekomst (basert på eldre observasjoner eller biogeografiske antagelser). Antatt utdødd forekomst brukes når arten muligens har dødd ut lokalt, mens utdødd forekomst betyr at det er overveiende sannsynlighet for at arten har dødd ut i området. Marine arter regnes som forekommende i kystfylker om de opptrer innenfor norsk territorialfarvann ved fylket. Kartet viser den historiske fylkesinndelingen per 1. januar 2018.Geografisk distribusjon
- Kjent
- Antatt
- Ingen
- Antatt Utdødd
- Utdødd
Habitat
Artens habitat er dens viktigste leveområder. I vurderingene er det laget noen predefinerte habitat basert på inndeling etter Natur i Norge (NiN) systemet.
Detaljer
Populasjonsandel
En art er ikke nødvendigvis begrenset til norske områder. Men populasjonen i norske områder utgjør noen ganger en betydelig andel av den totale populasjonen.
Nåværende populasjonsstørrelse i vurderingsområdet utgjør:
- > 90 % av maksimum populasjonsstørrelse etter år 1900 i samme område
- 1 - 5 % av europeisk populasjonsstørrelse
- 1 - 5 % av global populasjonsstørrelse
Generasjonstid
Artens generasjonstid er satt til 15 år.
Generasjonstid er gjennomsnittsalder for alle reproduserende individ, dvs. foreldre til alle avkom i populasjonen. Om generasjonstiden hos en populasjon har blitt endret som følge av høsting eller lignende skal den naturlige generasjonslengden før høsting benyttes. Generasjonstid og generasjonslengde brukes synonymt.
Referanser
- Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H.R., Gilroy, J., Burfield, I.J., Garnett, S., Symes, A., Taylor, J., Sekercioglu, Ç.H. & Butchart, S.H. (2020). Generation lengths of the world's birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology In Press
- Descamps, S. and Strøm, H. (in press). When the Arctic gets boreal: ongoing shifts in a high-Arctic seabird community.
- Strøm, H. (2013). Svalbards fugler. I Kovacs, K. & Lydersen, C. (red.): Svalbard fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt. Polarhåndbok nr. 13: 85-191. https://www.npolar.no/arter-arkiv/
Sitering
Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av storjo Stercorarius skua for Svalbard. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/31878. Nedlastet 23.12.2024
Utvikling
- 2021: LC livskraftig
- 2015: LC° livskraftig
- 2010: LC° livskraftig