Arten er vurdert til livskraftig LC for Norsk rødliste for arter 2021.

  • RE
    Regionalt utdødd
  • CR
    Kritisk truet
  • EN
    Sterkt truet
  • VU
    Sårbar
  • NT
    Nær truet
  • DD
    Data- mangel
  • LC
    Livs- kraftig
  • NA
    Ikke egnet
  • NE
    Ikke vurdert
Alt om kategoriskalaen

Ekspertenes oppsummering

Utbredelse og økologi:

Fjellrype (Lagopus muta) på Svalbard er en stedegen underart, Svalbardrype, (hyperborea) og en av få fugler som oppholder seg på Svalbard året rundt. Den hekker over det meste av øygruppen bortsett fra i de nordøstligste delene. Det er ikke konstatert at arten hekker på Kvitøya, Kongs Karls Land, Hopen og Bjørnøya. Svalbardrype finnes i lave tettheter og tilgangen på gode hekkehabitater er svært begrenset. Dietten varierer gjennom sesongen. Harerug er viktigste fødeplante sommer og tidlig høst. Senhøstes og tidlig vinter er ulike arter rapp og fjellbunke viktig. Fra november til februar er rødsildre og tuesildre viktige fødeplanter, mens innslag av polarvier i dietten øker fra mars–april og utover våren. Svalbardrypa skifter habitat fra sommer til vinter. Svalbardrypas vinterområder og eventuelle migrasjonsruter er ikke kjent, men man antar at de søker til relativt snøfrie områder under fuglefjell eller andre områder med rik vegetasjon (Unander & Steen 1985; Fuglei & Pedersen 2011).

Bestand og bestandsutvikling:

Det foreligger ikke noe bestandsestimat for hekkebestanden på Svalbard. Vurderingsperioden for fjellrype er 10 år grunnet artens generasjonslengde på 3 år (Bird et al. 2020).

Et årlig overvåkingsprogram etablert i 2000 viser at antall territorielle rypestegger i perioden fra 2000 til 2013 var forholdsvis lavt, men med noe variasjon mellom år (fra 1 til 3 stegger per kvadratkilometer; Pedersen et al. 2012; Soininen et al. 2016).

Fra 2014 til 2019 har tettheten av rypestegger i overvåkingsområdet økt til 5 per kvadratkilometer (Soininen et al. 2016; Fuglei et al. 2020).

Jaktstatistikken viser imidlertid ikke den samme positive trenden som overvåkingsdataene. Fra 1997 til 2018 var det en negativ trend i både antall skutte ryper per år og andel ungfugl jaktet (Soininen et al. 2016; Fuglei et al. 2019).

Den økende hekkebestanden fra 2014 til 2018 kan skyldes en kombinasjonseffekt av lavere jakttrykk og at klimaet har vært gunstigere for rypene i denne perioden (Fuglei et al. 2020).

Både Grønland og Island har betydelige bestander som henholdsvis fluktuerer eller er i nedgang. På den europeiske rødlista er arten vurdert som nær truet (NT) basert på negative bestandstrender (BirdLife International 2015; 2017).

Konklusjon:

Fjellrype (Lagopus muta) vurderes som livskraftig (LC) på grunn av en relativt stor og antatt stabil eller voksende bestand på Svalbard. Det er imidlertid behov for studier som avklarer avviket mellom resultatene fra pågående bestandsovervåking og jaktstatistikken slik at status for arten blir mer entydig.

Forklaring på kategori

Hvorfor er denne arten vurdert?

Denne arten er rødlistevurdert fordi den har en etablert populasjon i vurderingsområdet. Det vil si at den er eller har vært dokumentert eller antatt etablert med fast reproduserende populasjon uten opphav i introduserte individer.

Hvilke arter vurderes?

Hvorfor er ikke denne arten rødlistet?

Denne arten oppfyller ikke kriteriene for rødlisting. Den vurderes derfor til kategorien livskraftig LC.

Les om kriteriene her

Vurderingsområde og artens utbredelse

Vurderingen gjelder for Svalbard, dvs. Spitsbergen og øyene omkring, samt Bjørnøya og Hopen slik det er definert i Svalbardtraktaten.

Regioner og havområder

En art er forekommende i et (historisk) fylke eller havområde hvis vesentlige deler av livssyklusen foregår der. Kjent forekomst betyr kjent eller sannsynlig nåværende forekomst. Antatt forekomst brukes om mulig forekomst (basert på eldre observasjoner eller biogeografiske antagelser). Antatt utdødd forekomst brukes når arten muligens har dødd ut lokalt, mens utdødd forekomst betyr at det er overveiende sannsynlighet for at arten har dødd ut i området. Marine arter regnes som forekommende i kystfylker om de opptrer innenfor norsk territorialfarvann ved fylket. Kartet viser den historiske fylkesinndelingen per 1. januar 2018.

Geografisk distribusjon

  • Kjent
  • Antatt
  • Ingen
  • Antatt Utdødd
  • Utdødd
Svalbard kyst Svalbard

Habitat

Artens habitat er dens viktigste leveområder. I vurderingene er det laget noen predefinerte habitat basert på inndeling etter Natur i Norge (NiN) systemet.

Artens hovedhabitat Alle habitat
Foto som viser Arktisk
Arktisk

Samlebetegnelse på en rekke naturtyper som forekommer i arktiske områder.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T9 Mosetundra, T10 Arktisk steppe og T28 Polarørken.

Foto som viser Fjell
Fjell

Samlebetegnelse for områder over eller nord for tregrensa.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T3 Fjellhei, leside og tundra, T7 Snøleie, T19 Oppfrysingsmark, T22 Fjellgrashei og grastundra og T26 Breforland og snøavsmeltingsområde.

Foto som viser Berg og ur
Berg og ur

Samlebetegnelse på områder uten jorddekke og områder under tregrensa hvor jorda er for grunn til at det kan vokse skog.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T1 Nakent berg, T2 Åpen grunnlendt mark, T5 Grotte og overheng, T13 Rasmark, T14 Rabbe, T15 Fosse-eng, T16 Rasmarkhei og -eng, T17 Aktiv skredmark, T20 Isinnfrysingsmark, T25 Historisk skredmark og T27 Blokkmark.

Foto som viser Skog
Skog

Skogarealer, med unntak av treplantasjer, semi-naturlig eng som er tresatt og skog som påvirkes av flom.

Ensbetydende med NiN 2.0 hovedtypen T4 Fastmarksskogsmark.

Foto som viser Ferskvann
Ferskvann

Samlebetegnelse på naturtyper i ferskvann.

Omfatter alle typene under NiN 2.0 hovedtypegruppene L Ferskvannsbunnsystemer og F Limniske vannmasser.

Foto som viser Fjæresone
Fjæresone

Samlebetegnelse på området mellom laveste normale fjæremål og høyeste normale flomål, eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T6 Strandberg og " T11 Saltanrikingsmark i fjæresonen.

Foto som viser Flomsone
Flomsone

Samlebetegnelse på områder som jevnlig blir satt under vann ved flom, først og fremst langs større elver og langs innsjøer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T30 Flomskogsmark, T18 Åpen flomfastmark og T23 Ferskvannsdriftvoll i NiN 2.0

Foto som viser Snø og is
Snø og is

Snø- og issystemer omfatter økosystemer i og på varig snø og is, inkludert polarisen

Omfatter begge hovedtypene under NIN 2.0 hovedtypegruppe I Snø- og issystemer .

Foto som viser Kyst
Kyst

Samlebetegnelse på en rekke kysttilknyttede fastmarkssystemer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T8 Fuglefjell-eng og fugletopp, T12 Strandeng, T21 Sanddynemark, T24 Driftvoll og T29 Grus- og steindominert strand og strandlinje.

Foto som viser Saltvann
Saltvann

Samlebetegnelse på naturtyper i saltvann, inklusive brakkvann.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppene M Saltvannsbunnsystemer og H Marine vannmasser.

Foto som viser Semi-naturlig mark
Semi-naturlig mark

Samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T31 Boreal hei, T32 Semi-naturlig eng, T33 Semi-naturlig strandeng og T34 Kystlynghei.

Foto som viser Våtmark
Våtmark

Samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppen V Våtmarkssystemer.

Detaljer

Populasjonsandel

En art er ikke nødvendigvis begrenset til norske områder. Men populasjonen i norske områder utgjør noen ganger en betydelig andel av den totale populasjonen.

Nåværende populasjonsstørrelse i vurderingsområdet utgjør:

  • < 1 % av europeisk populasjonsstørrelse
  • < 1 % av global populasjonsstørrelse

Generasjonstid

Artens generasjonstid er satt til 3 år.
Generasjonstid er gjennomsnittsalder for alle reproduserende individ, dvs. foreldre til alle avkom i populasjonen. Om generasjonstiden hos en populasjon har blitt endret som følge av høsting eller lignende skal den naturlige generasjonslengden før høsting benyttes. Generasjonstid og generasjonslengde brukes synonymt.

Referanser

  • Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H.R., Gilroy, J., Burfield, I.J., Garnett, S., Symes, A., Taylor, J., Sekercioglu, Ç.H. & Butchart, S.H. (2020). Generation lengths of the world's birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology In Press
  • BirdLife International (2017). European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities. Cambridge, UK: BirdLife International
  • BirdLife International. (2015a). European Red List of Birds. Luxenbourg: Office for official publications of the European Communities. 70 s. https://portals.iucn.org/library/sites/library/files/documents/RL-4-020.pdf
  • Fuglei , E., Henden, J.-A., Callahan, C. T., Gilg, O., Hansen, J., Ims, R. A., Isaev, A. P., Lang, J., McIntyre, C. L., Merizon, R. A., Mineev, O. Y., Mineev, Y. N., Mossop, D., Nielsen, O. K., Nilsen, E. B., Pedersen, Å. Ø., Schmidt, N. M., Sittler, B., Willebrand, M. H. & Martin, K. (2020). Circumpolar status of Arctic ptarmigan: Population dynamics and trends. Ambio DOI 10.1007/s13280-019-01191-0
  • Fuglei, E. & Pedersen, Å. Ø. (2011). Svalbardrypenes trekkruter til vinterområdene. Norsk Polarinstitutt 19 s.
  • Pedersen, Å. Ø., Bårdsen, B.-J., Yoccoz, N. G., Lecomte, N. & Fuglei, E. (2012). Monitoring Svalbard rock ptarmigan: Distance sampling and occupancy modeling. The Journal of Wildlife Management 76: 308-316.
  • Soininen, E., Fuglei, E. and Pedersen, Å. (2016). Complementary use of density estimates and hunting statistics: Different sides of the same story. European Journal of Wildlife Research 62 10.1007/s10344-016-0987-z.
  • Unander, S. and Steen, J.B. 1985. Behavior and social structure in Svalbard rock ptarmigan (Lagopus mutus hyperboreus). Ornis Scand. 16: 198-204

Sitering

Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av fjellrype Lagopus muta for Svalbard. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/31845. Nedlastet 04.11.2024