Vurdering av ærfugl Somateria mollissima (Linnaeus, 1758)

Utbredelse og økologi:

Ærfugl (Somateria mollissima) hekker på Svalbard både på øyer langs kysten og mer spredt langs kysten inne på land. Mellom 70 og 95 % hekker på øyer. Hoveddelen av bestanden hekker langs vest- og nordvestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane. Ærfuglen hekker hovedsakelig på mindre øyer og holmer hvor den er relativt trygg for predatorer (særlig isbjørn) så lenge sjøen rundt er fri for havis. Fuglene hekker i kolonier som varierer både i størrelse og tetthet, men de kan også hekke enkeltvis. Ærfuglen livnærer seg hovedsakelig av ulike bunnlevende dyr, særlig muslinger, som den finner ved å dykke på dyp ned mot ti meter. Krepsdyr, marine marker og sjøpølser inngår også i dietten. Telemetristudier og gjenfunn av fugler ringmerket på Svalbard viser at Svalbardbestanden overvintrer rundt Island og langs kysten av Nord-Norge. Enkeltindivid og mindre grupper kan overvintre i isfrie områder på vestkysten av Spitsbergen, men dette utgjør bare en liten del av bestanden (Strøm 2013).

Bestand og bestandsutvikling:

Ærfugl er den mest tallrike andefuglen på Svalbard. Størrelsen på hekkebestanden ble i 2013 estimert til mellom 27 000 og 55 000 individer, og totalbestanden på ettersommeren (voksne + årsunger) er beregnet til mellom 80 000 og 140 000 individer (Strøm et al. 2012).

Vurderingsperioden for ærfugl er 33 år grunnet artens generasjonslengde på 11 år (Bird et al. 2020).

Ukontrollert høsting av egg og dun på begynnelsen av 1900-tallet reduserte trolig bestanden på Svalbard, men fordi tidligere bestandsestimater er usikre, er omfanget av denne reduksjonen vanskelig å vurdere. Til tross for vernetiltak og etablering av fuglefredningsområder i 1963 og 1973 ser det ikke ut til at bestanden har økt nevneverdig. Årlig overvåking av hekkebestanden i Kongsfjorden siden 1980 (Prop et al. 2015; MOSJ 2020), og tellinger av fjærfellende ærfugl i 2002 og 2010-2011 (Strøm et al. 2012), indikerer at størrelsen på bestanden har holdt seg relativt stabil i perioden 1980-2019. I Kongsfjorden varierer bestanden betydelig mellom år, noe som tidligere skyldtes isforholdene i fjorden, mens i de senere årene har forekomsten av blant annet isbjørn fått økt betydning. Hekkebestanden på fastlandet ble i 2014 anslått å være ca. 174 000 individer, og den ble da vurdert som i nedgang (Anker-Nilssen et al. 2015; Shimmings & Øien 2015).

Denne nedgangen ser ut til å ha fortsatt (Stokke et al. 2021).

Ærfuglbestanden på Grønland (100 000-200 000 individer) er antatt å være i vekst, mens bestanden på Island (600 000 individer) er i nedgang (BirdLife International 2017).

Bestanden i Nordvest-Russland (Barentshavet og Kvitsjøen) er estimert til 81 000 individer, men trend er ukjent (Strøm et al. 2009).

Den europeiske bestanden er estimert til mellom 791 000 og 955 000 individer og i nedgang (BirdLife International 2017).

Konklusjon:

Ærfugl (Somateria mollissima) vurderes som livskraftig (LC) siden overvåking av hekkebestanden i Kongsfjorden og tellinger av fjærfellende (mytende) individer indikerer en relativt stabil bestand. Det er imidlertid behov for å utvide overvåkingen til andre områder enn kun Kongsfjorden og mytetellinger som dekker hele Svalbard bør gjentas regelmessig (hvert tiende år).