- Rødlista for arter 2021 >
- Svalbard >
- Somateria mollissima
-
Rødlista for arter 2021 keyboard_arrow_right
- Resultater Rødlista 2021 keyboard_arrow_right
- Artsgruppene keyboard_arrow_right
- Fordypning keyboard_arrow_right
- Rødlista - hva, hvem, hvorfor? keyboard_arrow_right
- Ekspertkomitéene keyboard_arrow_right
- Metode keyboard_arrow_right
- Kunnskapsgrunnlaget keyboard_arrow_right
- Lanseringskonferansen 2021 keyboard_arrow_right
- Rødlista for arter 2027 keyboard_arrow_right
- Norske arter på internasjonale rødlister keyboard_arrow_right
Vurdering av ærfugl Somateria mollissima (Linnaeus, 1758)
Utført av ekspertkomité for Fugler
Publisert: 24.11.2021
Arten er vurdert til livskraftig LC for Norsk rødliste for arter 2021.
-
RERegionalt utdødd
-
CRKritisk truet
-
ENSterkt truet
-
VUSårbar
-
NTNær truet
-
DDData- mangel
-
LCLivs- kraftig
-
NAIkke egnet
-
NEIkke vurdert
Ekspertenes oppsummering
Utbredelse og økologi:
Ærfugl (Somateria mollissima) hekker på Svalbard både på øyer langs kysten og mer spredt langs kysten inne på land. Mellom 70 og 95 % hekker på øyer. Hoveddelen av bestanden hekker langs vest- og nordvestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane. Ærfuglen hekker hovedsakelig på mindre øyer og holmer hvor den er relativt trygg for predatorer (særlig isbjørn) så lenge sjøen rundt er fri for havis. Fuglene hekker i kolonier som varierer både i størrelse og tetthet, men de kan også hekke enkeltvis. Ærfuglen livnærer seg hovedsakelig av ulike bunnlevende dyr, særlig muslinger, som den finner ved å dykke på dyp ned mot ti meter. Krepsdyr, marine marker og sjøpølser inngår også i dietten. Telemetristudier og gjenfunn av fugler ringmerket på Svalbard viser at Svalbardbestanden overvintrer rundt Island og langs kysten av Nord-Norge. Enkeltindivid og mindre grupper kan overvintre i isfrie områder på vestkysten av Spitsbergen, men dette utgjør bare en liten del av bestanden (Strøm 2013).Bestand og bestandsutvikling:
Ærfugl er den mest tallrike andefuglen på Svalbard. Størrelsen på hekkebestanden ble i 2013 estimert til mellom 27 000 og 55 000 individer, og totalbestanden på ettersommeren (voksne + årsunger) er beregnet til mellom 80 000 og 140 000 individer (Strøm et al. 2012).Vurderingsperioden for ærfugl er 33 år grunnet artens generasjonslengde på 11 år (Bird et al. 2020).
Ukontrollert høsting av egg og dun på begynnelsen av 1900-tallet reduserte trolig bestanden på Svalbard, men fordi tidligere bestandsestimater er usikre, er omfanget av denne reduksjonen vanskelig å vurdere. Til tross for vernetiltak og etablering av fuglefredningsområder i 1963 og 1973 ser det ikke ut til at bestanden har økt nevneverdig. Årlig overvåking av hekkebestanden i Kongsfjorden siden 1980 (Prop et al. 2015; MOSJ 2020), og tellinger av fjærfellende ærfugl i 2002 og 2010-2011 (Strøm et al. 2012), indikerer at størrelsen på bestanden har holdt seg relativt stabil i perioden 1980-2019. I Kongsfjorden varierer bestanden betydelig mellom år, noe som tidligere skyldtes isforholdene i fjorden, mens i de senere årene har forekomsten av blant annet isbjørn fått økt betydning. Hekkebestanden på fastlandet ble i 2014 anslått å være ca. 174 000 individer, og den ble da vurdert som i nedgang (Anker-Nilssen et al. 2015; Shimmings & Øien 2015).
Denne nedgangen ser ut til å ha fortsatt (Stokke et al. 2021).
Ærfuglbestanden på Grønland (100 000-200 000 individer) er antatt å være i vekst, mens bestanden på Island (600 000 individer) er i nedgang (BirdLife International 2017).
Bestanden i Nordvest-Russland (Barentshavet og Kvitsjøen) er estimert til 81 000 individer, men trend er ukjent (Strøm et al. 2009).
Den europeiske bestanden er estimert til mellom 791 000 og 955 000 individer og i nedgang (BirdLife International 2017).
Konklusjon:
Ærfugl (Somateria mollissima) vurderes som livskraftig (LC) siden overvåking av hekkebestanden i Kongsfjorden og tellinger av fjærfellende (mytende) individer indikerer en relativt stabil bestand. Det er imidlertid behov for å utvide overvåkingen til andre områder enn kun Kongsfjorden og mytetellinger som dekker hele Svalbard bør gjentas regelmessig (hvert tiende år).Forklaring på kategori
Hvorfor er denne arten vurdert?
Denne arten er rødlistevurdert fordi den har en etablert populasjon i vurderingsområdet. Det vil si at den er eller har vært dokumentert eller antatt etablert med fast reproduserende populasjon uten opphav i introduserte individer.
Hvilke arter vurderes?Hvorfor er ikke denne arten rødlistet?
Denne arten oppfyller ikke kriteriene for rødlisting. Den vurderes derfor til kategorien livskraftig LC.
Les om kriteriene herVurderingsområde og artens utbredelse
Vurderingen gjelder for Svalbard, dvs. Spitsbergen og øyene omkring, samt Bjørnøya og Hopen slik det er definert i Svalbardtraktaten.
Regioner og havområder
En art er forekommende i et (historisk) fylke eller havområde hvis vesentlige deler av livssyklusen foregår der. Kjent forekomst betyr kjent eller sannsynlig nåværende forekomst. Antatt forekomst brukes om mulig forekomst (basert på eldre observasjoner eller biogeografiske antagelser). Antatt utdødd forekomst brukes når arten muligens har dødd ut lokalt, mens utdødd forekomst betyr at det er overveiende sannsynlighet for at arten har dødd ut i området. Marine arter regnes som forekommende i kystfylker om de opptrer innenfor norsk territorialfarvann ved fylket. Kartet viser den historiske fylkesinndelingen per 1. januar 2018.Geografisk distribusjon
- Kjent
- Antatt
- Ingen
- Antatt Utdødd
- Utdødd
Habitat
Artens habitat er dens viktigste leveområder. I vurderingene er det laget noen predefinerte habitat basert på inndeling etter Natur i Norge (NiN) systemet.
Samlebetegnelse på en rekke naturtyper som forekommer i arktiske områder.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T9 Mosetundra, T10 Arktisk steppe og T28 Polarørken.
Samlebetegnelse for områder over eller nord for tregrensa.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T3 Fjellhei, leside og tundra, T7 Snøleie, T19 Oppfrysingsmark, T22 Fjellgrashei og grastundra og T26 Breforland og snøavsmeltingsområde.
Samlebetegnelse på områder uten jorddekke og områder under tregrensa hvor jorda er for grunn til at det kan vokse skog.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T1 Nakent berg, T2 Åpen grunnlendt mark, T5 Grotte og overheng, T13 Rasmark, T14 Rabbe, T15 Fosse-eng, T16 Rasmarkhei og -eng, T17 Aktiv skredmark, T20 Isinnfrysingsmark, T25 Historisk skredmark og T27 Blokkmark.
Skogarealer, med unntak av treplantasjer, semi-naturlig eng som er tresatt og skog som påvirkes av flom.
Ensbetydende med NiN 2.0 hovedtypen T4 Fastmarksskogsmark.
Samlebetegnelse på naturtyper i ferskvann.
Omfatter alle typene under NiN 2.0 hovedtypegruppene L Ferskvannsbunnsystemer og F Limniske vannmasser.
Samlebetegnelse på området mellom laveste normale fjæremål og høyeste normale flomål, eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T6 Strandberg og " T11 Saltanrikingsmark i fjæresonen.
Samlebetegnelse på områder som jevnlig blir satt under vann ved flom, først og fremst langs større elver og langs innsjøer.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T30 Flomskogsmark, T18 Åpen flomfastmark og T23 Ferskvannsdriftvoll i NiN 2.0
Snø- og issystemer omfatter økosystemer i og på varig snø og is, inkludert polarisen
Omfatter begge hovedtypene under NIN 2.0 hovedtypegruppe I Snø- og issystemer .
Samlebetegnelse på en rekke kysttilknyttede fastmarkssystemer.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T8 Fuglefjell-eng og fugletopp, T12 Strandeng, T21 Sanddynemark, T24 Driftvoll og T29 Grus- og steindominert strand og strandlinje.
Samlebetegnelse på naturtyper i saltvann, inklusive brakkvann.
Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppene M Saltvannsbunnsystemer og H Marine vannmasser.
Samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T31 Boreal hei, T32 Semi-naturlig eng, T33 Semi-naturlig strandeng og T34 Kystlynghei.
Samlebetegnelse på fastmarksområder med ny eller sterkt endret overflate, hvor mennesker har fjernet jorda eller forandret størsteparten av den opprinnelige landoverflata.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T35 Sterkt endret fastmark med løsmassedekke, T36 Ny fastmark på tidligere våtmark og ferskvannsbunn, T37 Ny fastmark på sterkt modifiserte og syntetiske substrater, rask suksesjon, T38 Treplantasje, T39 Sterkt endret og ny fastmark i langsom suksesjon, T40 Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng, T41 Oppdyrket mark med preg av semi-naturlig eng, T42 Sterkt endret, hyppig bearbeidet fastmark med intensivt hevdpreg, T43 Sterkt endret, varig fastmark med intensivt hevdpreg, T44 Åker og T45 Oppdyrket varig eng.
Samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark.
Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppen V Våtmarkssystemer.
Detaljer
Populasjonsandel
En art er ikke nødvendigvis begrenset til norske områder. Men populasjonen i norske områder utgjør noen ganger en betydelig andel av den totale populasjonen.
Nåværende populasjonsstørrelse i vurderingsområdet utgjør:
- 1 - 5 % av europeisk populasjonsstørrelse
- < 1 % av global populasjonsstørrelse
Generasjonstid
Artens generasjonstid er satt til 11 år.
Generasjonstid er gjennomsnittsalder for alle reproduserende individ, dvs. foreldre til alle avkom i populasjonen. Om generasjonstiden hos en populasjon har blitt endret som følge av høsting eller lignende skal den naturlige generasjonslengden før høsting benyttes. Generasjonstid og generasjonslengde brukes synonymt.
Referanser
- Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H., Strøm, H., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Erikstad, K.E., Fauchald, P., Hanssen, S.A., Lorentzen, E., Moe, B., Reiertsen, T.K. & Systad, G.H. (2015). SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014. SEAPOP. Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s.
- Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H.R., Gilroy, J., Burfield, I.J., Garnett, S., Symes, A., Taylor, J., Sekercioglu, Ç.H. & Butchart, S.H. (2020). Generation lengths of the world's birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology In Press
- BirdLife International (2017). European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities. Cambridge, UK: BirdLife International
- BirdLife International. (2015b). Internettsøk kriteriedokumentasjon Europeisk rødliste 2015. http://www.iucnredlist.org/initiatives/europe
- MOSJ 2020 https://www.mosj.no/no/fauna/hav/
- Prop J, Aars J, Bårdsen B-J, Hanssen SA, Bech C, Bourgeon S, de Fouw J, Gabrielsen GW, Lang J, Noreen E, Oudman T, Sittler B, Stempniewicz L, Tombre I, Wolters E and Moe B (2015). Climate change and the increasing impact of polar bears on bird populations. Front. Ecol. Evol. 3:33 doi: 10.3389/fevo.2015.00033
- Shimmings P. & Øien, I.J. (2015). Bestandsestimater og trender for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015-2.
- Stokke, B. G., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T., Solvang, R. & Strøm, H. (2021). Fugler Aves - Norge. I: Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken, Norge.
- Strøm, H. (2013). Svalbards fugler. I Kovacs, K. & Lydersen, C. (red.): Svalbard fugler og pattedyr. Norsk Polarinstitutt. Polarhåndbok nr. 13: 85-191. https://www.npolar.no/arter-arkiv/
- Strøm, H., Bakken, V. & Skoglund, A. (2012). Kartlegging av myte- og høstbestander av sjøfugl på Svalbard august-september 2010 og 2011. Sluttrapport til Svalbard Miljøfond. 34 s.
- Strøm, H., Gavrilo, M.V., Krasnov, J.V. and Systad, G.H. (2009). Seabirds. – In: Stiansen, J.E., Korneev, O., Titov, O., Arneberg, P. (Eds.), Filin, A., Hansen, J.R., Høines, Å., Marasaev, S. (Co-eds.). Joint Norwegian-Russian environmental status 2008. Report on the Barents Sea Ecosystem. Part II – Complete report. IMR/PINRO Joint Report Series 67-73.
Sitering
Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av ærfugl Somateria mollissima for Svalbard. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/31803. Nedlastet 21.11.2024
Utvikling
- 2021: LC livskraftig
- 2015: LC livskraftig
- 2010: LC livskraftig