Vurdering av fjellbjørk Betula pubescens subsp. czerepanovii (N.I.Orlova) Hämet-Ahti

Fjellbjørk Betula pubescens subsp. tortuosa er et tre, oftest med flere stammer, og som ikke blir svært gammelt (generasjonstid satt til 30 år).

Arten har effektiv frøformering, og fruktene spres med vind over til dels betydelige distanser, særlig på skareføre om vinteren. Spredning av frø av fjellbjørk er dokumentert tvers over Hardangerjøkelen på over 1800 m. Fjellbjørk er skogstreet i omtrent halve Norge (fjellskogen i sør, hoveddelen av all skog nord for Saltfjellet).

Larver av to måler-arter (brun høstmåler Operophtera brumata og fjellbjørkemåler Epirrita autumnata) har sykliske masseopptredener omtrent hver 10. år og beiter av alle blad i store felter i fjellbjørkeskogen og den subarktiske bjørkeskogen i nord. Trærne tar seg opp igjen dersom de bare beites ned 2-3 år. I store områder i Finnmark har angrepene gått over lengre perioder, og bjørkeskogen er nå død over betydelige områder. Også i områder i innlandet på nordre Østlandet er det store skader etter et angrep i 2016-18. Undervegetasjonen endrer seg totalt når bjørka dør; lyng og lav erstattes av gras, særlig smyle Avenella flexuosa, og urter, ofte geitrams Chamenerion angustifolium, med katastrofalt endrete beiteforhold for alle beitende dyr. Utslagene av målerangrep er sterkest i Finnmark og deler av Troms, men også merkbare i fjellet i Sør-Norge. Noe som nå forsterker virkningene av målerangrepene er at brun høstmåler, og også en tredje art, Agriopirus aurantiaria, forekommer stadig lengre mot nord og inn i landet, og disse er ikke nødvendigvis i fase med fjellbjørkemåler. Angrepene av de ulike artene kan derfor komme hyppigere og overlappe i tid, noe som øker presset på fjellbjørkeskogen. J.U. Jepsen (pers. medd.) konkluderer med at: «Basert på dagens forståelse er der altså grunn til å forvente at et mildere klima vil bety større skader på fjellbjørka forårsaket av bjørkemålere.» Den totale utbredelsen av fjellbjørk er uklar på grunn av uenighet i den taksonomiske avgrensningen av rasen. Mest trolig er dette en rase begrenset til (dvs. endemisk i) Fennoskandia.

Til tross for insektangrepene vurderes fjellbjørk som livskraftig (LC) ut fra kriteriene, men med mye tvil fra vår side. Insektangrepene har ført til alvorlige skogskader innen 1 mill. ha (10.000 km²) på Nordkalotten (Finnmark, Troms, og deler av Nord-Sverige og Nord-Finland) under det nest siste målerutbrudd i 2000-08 (Jepsen et al. 2009), men dette gir ingen reduksjon i forekomstareal etter IUCN-kriteriene, da så godt som alle 4-kv.km.-ruter fortsatt har forekomst av enkeltindivider av fjellbjørk. Målerangrep er også hyppige ellers langs fjellkjeda, men foreløpig uten like store og varige skader som i nord. Vi har ikke grunnlag for å si at populasjonsnedgangen hos fjellbjørk er på 15% eller mer på landsbasis, i løpet av en vurderingsperiode, blant annet på grunn av at kystområder i Nord-Norge og gamle beite- og seterområder i Sør- og Midt-Norge nå raskt gror igjen med fjellbjørk. Arten blir derfor vurdert som livskraftig inntil videre, men se betenkninger i arbeider i referanselista.