Arten er vurdert til livskraftig LC for Norsk rødliste for arter 2021.

  • RE
    Regionalt utdødd
  • CR
    Kritisk truet
  • EN
    Sterkt truet
  • VU
    Sårbar
  • NT
    Nær
    truet
  • DD
    Data- mangel
  • LC
    Livs- kraftig
  • NA
    Ikke egnet
  • NE
    Ikke vurdert
Alt om kategoriskalaen

Ekspertenes oppsummering

Utbredelse og økologi:

Sildemåke (Larus fuscus) hekker i Norge langs hele kysten nord til Porsanger i Finnmark, men med om lag 75 % av bestanden langs kysten av Skagerrak og Nordsjøen (Fauchald et al. 2015).

Fra svenskegrensen til Møre er underarten intermedius vanlig utbredt, mens den mer fåtallige nominatunderarten fuscus hekker fra Trøndelag og nordover. I tillegg er det gjort noen få antatte hekkefunn av underarten graellsii i Nord-Norge. Individer som morfologisk ser ut som mellomformer av fuscus og intermedius er ikke uvanlig å se i Midt-Norge, der utbredelsen til disse underartene overlapper (Gjershaug et al. 2006).

Sildemåken hekker i kolonier på holmer og skjær, ofte sammen med andre måkearter. Noen steder hekker den mer urbant på tak av bygninger. Arten er en av de mest utpregede marine måkeartene, og lever hovedsakelig av fisk og andre sjødyr som fanges i sjøoverflaten. Om våren kan sildemåken sees i store flokker i jordbruksområder, der de bl.a. spiser meitemark på nypløyde jorder. Arten trekker lenger enn de fleste andre måkeartene, og de to underartene har ulike trekkveier og overvintringsområder: intermedius i Sør-Vest Europa, vestlige Middelhavet og Vest-Afrika, og fuscus i Svartehavet, østlige Middelhavet og Øst-Afrika (Helberg et al. 2009; Bustnes et al. 2013).

Bestand og bestandsutvikling:

Den norske hekkebestanden ble i 2014 anslått å være ca. 56 000 individer (Anker-Nilssen et al. 2015), og underarten intermedius er vurdert å utgjøre ca. 75 % av den norske hekkebestanden. Vurderingsperioden for sildemåke er 39 år (grunnet artens generasjonslengde på 13 år (Bird et al. 2020)).

Data fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl/SEAPOP viser at bestandsveksten for sildemåke i Sør-Norge var særlig markant fra 1980 til midten av 1990-tallet, etterfulgt av en nedgang tilbake til 1980-nivå, mens bestanden lenger nord har vært mer stabil (Fauchald et al. 2015).

Tellinger i Oslofjorden indikerer en jevn vekst siden 1980-tallet (NOF avd. Oslo og Akershus 2020).

Dette er også langt på vei tilfelle i Telemark, men her har bestanden blitt redusert i siste tiår og er nå tilbake på et nivå som tilsvarer 1980-tallet (Solvang 2019).

Overvåkingsdata fra Sør-Trøndelag i perioden 2002-2019 viser ingen signifikante trender. Totalt sett ser det ikke ut til å ha vært noen stor endring i bestanden i Norge i perioden 1980-2019. Det er likevel bekymringsverdig at siden tellingene startet på 1980-tallet, har den betydelige sildemåkebestanden i sjøfuglreservatene i Vest-Agder aldri vært lavere enn på 2000-tallet (Olsen 2019).

I Sverige ble bestanden estimert til 38 000 individer i 2012 (Ottosson et al. 2012), i Finland 12 000-16 000 individer i 2011 (Väisänen et al. 2011), og i Danmark 10 000 individer i 2011 (Dansk Ornitologisk Forening 2020).

I Sverige har underarten fuscus vist en bestandsnedgang på ca. 30 % de siste 30 år, mens underarten intermedius er vurdert å være stabil (SLU Artdatabanken 2020).

I Finland har underarten fuscus vist en nedgang på 50-80 % de siste tre generasjoner (Hyvärinen et al. 2019).

I Danmark hekker kun noen få par av underarten fuscus, og bestanden er i nedgang. Bestanden av underarten intermedius er imidlertid økende (Moeslund et al. 2019; Moshøj et al. 2019).

Bestanden i Storbritannia (224 000 individer i 2004, underarten graellsii) har vært i nedgang i perioden 1986-2018 (59 %, JNCC 2020).

I følge BirdLife International (2017) er både hekke- og vinterbestanden i Europa økende.

Konklusjon:

Sildemåke (Larus fuscus) vurderes som livskraftig LC, på bakgrunn av overvåkingsdata. Det er imidlertid behov for ytterligere kunnskap om bestandsutviklingen i årene framover.

Forklaring på kategori

Hvorfor er denne arten vurdert?

Denne arten er rødlistevurdert fordi den har en etablert populasjon i vurderingsområdet. Det vil si at den er eller har vært dokumentert eller antatt etablert med fast reproduserende populasjon uten opphav i introduserte individer.

Hvilke arter vurderes?

Hvorfor er ikke denne arten rødlistet?

Denne arten oppfyller ikke kriteriene for rødlisting. Den vurderes derfor til kategorien livskraftig LC.

Les om kriteriene her

Vurderingsområde og artens utbredelse

Vurderingen gjelder for Norge, dvs. Fastlands-Norge og nærliggende øyer, norsk territorialfarvann og norsk økonomisk sone, samt fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.

Regioner og havområder

En art er forekommende i et (historisk) fylke eller havområde hvis vesentlige deler av livssyklusen foregår der. Kjent forekomst betyr kjent eller sannsynlig nåværende forekomst. Antatt forekomst brukes om mulig forekomst (basert på eldre observasjoner eller biogeografiske antagelser). Antatt utdødd forekomst brukes når arten muligens har dødd ut lokalt, mens utdødd forekomst betyr at det er overveiende sannsynlighet for at arten har dødd ut i området. Marine arter regnes som forekommende i kystfylker om de opptrer innenfor norsk territorialfarvann ved fylket. Kartet viser den historiske fylkesinndelingen per 1. januar 2018.

Geografisk distribusjon

  • Region Forekomst
  • Grønlandshavet

    Ingen
  • Barentshavet nord og Polhavet

    Ingen
  • Barentshavet sør

    Ingen
  • Norskehavet

    Ingen
  • Nordsjøen

    Ingen
  • Jan Mayen

    Ingen
  • Finnmark

    Kjent
  • Troms

    Kjent
  • Nordland

    Kjent
  • Trøndelag

    Kjent
  • Møre og Romsdal

    Kjent
  • Sogn og Fjordane

    Kjent
  • Hordaland

    Kjent
  • Rogaland

    Kjent
  • Vest-Agder

    Kjent
  • Aust-Agder

    Kjent
  • Telemark

    Kjent
  • Vestfold

    Kjent
  • Buskerud

    Kjent
  • Oppland

    Kjent
  • Hedmark

    Kjent
  • Oslo og Akershus

    Kjent
  • Østfold

    Kjent
Barentshavet sør Barentshavet nord og Polhavet Norskehavet Grønlandshavet Nordsjøen Oslo og Akershus kyst Buskerud kyst Jan Mayen kyst Bjørnøya kyst Svalbard kyst Finnmark kyst Vest-Agder kyst Aust-Agder kyst Telemark kyst Troms kyst Møre og Romsdal kyst Rogaland kyst Trøndelag kyst Nordland kyst Hordaland kyst Vestfold kyst Østfold kyst Sogn og Fjordane kyst Finnmark Troms Nordland Trøndelag Møre og Romsdal Hedmark Oppland Østfold Sogn og Fjordane Hordaland Vest-Agder Rogaland Aust-Agder Telemark Buskerud Oslo og Akershus Vestfold Svalbard Jan Mayen

Habitat

Artens habitat er dens viktigste leveområder. I vurderingene er det laget noen predefinerte habitat basert på inndeling etter Natur i Norge (NiN) systemet.

Artens hovedhabitat Alle habitat
Foto som viser Arktisk
Arktisk

Samlebetegnelse på en rekke naturtyper som forekommer i arktiske områder.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T9 Mosetundra, T10 Arktisk steppe og T28 Polarørken.

Foto som viser Fjell
Fjell

Samlebetegnelse for områder over eller nord for tregrensa.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T3 Fjellhei, leside og tundra, T7 Snøleie, T19 Oppfrysingsmark, T22 Fjellgrashei og grastundra og T26 Breforland og snøavsmeltingsområde.

Foto som viser Berg og ur
Berg og ur

Samlebetegnelse på områder uten jorddekke og områder under tregrensa hvor jorda er for grunn til at det kan vokse skog.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T1 Nakent berg, T2 Åpen grunnlendt mark, T5 Grotte og overheng, T13 Rasmark, T14 Rabbe, T15 Fosse-eng, T16 Rasmarkhei og -eng, T17 Aktiv skredmark, T20 Isinnfrysingsmark, T25 Historisk skredmark og T27 Blokkmark.

Foto som viser Skog
Skog

Skogarealer, med unntak av treplantasjer, semi-naturlig eng som er tresatt og skog som påvirkes av flom.

Ensbetydende med NiN 2.0 hovedtypen T4 Fastmarksskogsmark.

Foto som viser Ferskvann
Ferskvann

Samlebetegnelse på naturtyper i ferskvann.

Omfatter alle typene under NiN 2.0 hovedtypegruppene L Ferskvannsbunnsystemer og F Limniske vannmasser.

Foto som viser Fjæresone
Fjæresone

Samlebetegnelse på området mellom laveste normale fjæremål og høyeste normale flomål, eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T6 Strandberg og " T11 Saltanrikingsmark i fjæresonen.

Foto som viser Flomsone
Flomsone

Samlebetegnelse på områder som jevnlig blir satt under vann ved flom, først og fremst langs større elver og langs innsjøer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T30 Flomskogsmark, T18 Åpen flomfastmark og T23 Ferskvannsdriftvoll i NiN 2.0

Foto som viser Snø og is
Snø og is

Snø- og issystemer omfatter økosystemer i og på varig snø og is, inkludert polarisen

Omfatter begge hovedtypene under NIN 2.0 hovedtypegruppe I Snø- og issystemer .

Foto som viser Kyst
Kyst

Samlebetegnelse på en rekke kysttilknyttede fastmarkssystemer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T8 Fuglefjell-eng og fugletopp, T12 Strandeng, T21 Sanddynemark, T24 Driftvoll og T29 Grus- og steindominert strand og strandlinje.

Foto som viser Saltvann
Saltvann

Samlebetegnelse på naturtyper i saltvann, inklusive brakkvann.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppene M Saltvannsbunnsystemer og H Marine vannmasser.

Foto som viser Semi-naturlig mark
Semi-naturlig mark

Samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T31 Boreal hei, T32 Semi-naturlig eng, T33 Semi-naturlig strandeng og T34 Kystlynghei.

Foto som viser Våtmark
Våtmark

Samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppen V Våtmarkssystemer.

Detaljer

Populasjonsandel

En art er ikke nødvendigvis begrenset til norske områder. Men populasjonen i norske områder utgjør noen ganger en betydelig andel av den totale populasjonen.

Nåværende populasjonsstørrelse i vurderingsområdet utgjør:

  • 50 - 90 % av maksimum populasjonsstørrelse etter år 1900 i samme område
  • 5 - 25 % av europeisk populasjonsstørrelse
  • 1 - 5 % av global populasjonsstørrelse

Generasjonstid

Artens generasjonstid er satt til 13 år.
Generasjonstid er gjennomsnittsalder for alle reproduserende individ, dvs. foreldre til alle avkom i populasjonen. Om generasjonstiden hos en populasjon har blitt endret som følge av høsting eller lignende skal den naturlige generasjonslengden før høsting benyttes. Generasjonstid og generasjonslengde brukes synonymt.

Referanser

  • Barrett R.T., Lorentsen S-H. & Anker-Nilssen T. (2006). The status of breeding seabirds in mainland Norway. Atlantic Seabirds 8: 97-126.
  • Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H., Strøm, H., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Erikstad, K.E., Fauchald, P., Hanssen, S.A., Lorentzen, E., Moe, B., Reiertsen, T.K. & Systad, G.H. (2015). SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014. SEAPOP. Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s.
  • Fauchald, P., Anker-Nilssen, T., Barrett RT, Bustnes, J.O., Bårdsen, B.-J., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Engen, S., Erikstad, K.E., Hanssen, S.A., Lorentsen, S.-H., Moe, B., Reiertsen, T.K., Strøm, H., Systad, G.H. (2015). The status and trends of seabirds breeding in Norway and Svalbard. NINA Report 1151: 84 pp.
  • Helberg, M., Systad, G.H., Birkeland, I., Lorentzen, N.H. & Bustnes, J.O. (2009). Migration patterns of adult and juvenile Lesser Black-backed Gulls Larus fuscus from northern Norway. Ardea 97: 281–286.
  • Bustnes, J.O., Moe, B., Helberg, M. & Phillips, R.A. (2013). Rapid long-distance migration in Norwegian Lesser Black-backed Gulls Larus fuscus fuscus along their eastern flyway. Ibis 155: 402-406.
  • Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H.R., Gilroy, J., Burfield, I.J., Garnett, S., Symes, A., Taylor, J., Sekercioglu, Ç.H. & Butchart, S.H. (2020). Generation lengths of the world's birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology In Press
  • NOF avdeling Oslo og Akershus 2020. oa.birdlife.no/prosjektrapport/59. Lastet ned 12. august 2020.
  • Olsen, K. (2019). Overvåking av hekkende sjøfugl i Vest-Agders sjøfuglreservater. Norsk Ornitologisk Forening avdeling Vest-Agder 34 s. + vedlegg.
  • ArtDatabanken (2020). Rödlistade arter i Sverige 2020. ArtDatabanken. https://artfakta.se/naturvard/taxon/vitenskapelig-navn
  • Hyvärinen, E., Juslén, A., Kemppainen, E., Uddström, A. & Liukko, U.-M. (eds.). (2019). The 2019 Red List of Finnish Species. Ympäristöministeriö & Suomen ympäristökeskus. Helsinki. 704 s.
  • Moeslund, J.E., Nygaard, B., Ejrnæs, R., Bell, N., Bruun, L.D., Bygebjerg, R., Carl, H., Damgaard, J., Dylmer, E., Elmeros, M., Flensted, K., Fog, K., Goldberg, I., Gønget, H., Helsing, F., Holmen, M., Jørum, P., Lissner, J., Læssøe, T., Madsen, H.B., Misser, J., Møller, P.R., Nielsen, O.F., Olsen, K., Sterup, J., Søchting, U., Wiberg-Larsen, P. & Wind, P. (2019). Aarhus Universitet, DCE – Nationalt Center for Miljø og Energi. www.redlist.au.dk.
  • Moshøj, C.M., Eskildsen, D.P., Jørgensen, K.S., Jørgensen, M.F. & Vikstrøm, T. (2019). Overvågning af de almindelige fuglearter i Danmark 1975-2018. Årsrapport for Punkttællingsprogrammet. Dansk Ornitologisk Forening. 58 s.
  • JNCC (2020). Seabird Population Trends and Causes of Change: 1986-2018 Report. https://jncc.gov.uk/our-work/smp-report-1986-2018/
  • Dansk Ornitologisk Forening 2020. https://dofbasen.dk/ART/
  • Ottosson, U., Ottvall, R., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Holmqvist, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Svensson, M., Svensson, S. & Tjernberg, M. (2012). Fåglarna i Sverige – antal och förekomst. Sveriges Ornitologiska Förening, Halmstad.
  • BirdLife International (2017). European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities. Cambridge, UK: BirdLife International
  • Väisänen, R.A., Hario, M. & Saurola, P. (2011). Population estimates of Finnish birds. In: Valkama, J., Vepsäläinen, V. & Lehikoinen, A. 2011: The Third Finnish Breeding Bird Atlas Finnish Museum of Natural History and Ministry of Environment: (cited 17.10.2020) ISBN 978-952-10-7145-4. http://atlas3.lintuatlas.fi/english
  • Solvang, R. (2019). Tellinger av hekkende sjøfugl i Telemark i 2019. Fugler i Telemark 48 (2): 30-32.

Sitering

Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av sildemåke Larus fuscus for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28902