Vurdering av sildemåke Larus fuscus Linnaeus, 1758

Utbredelse og økologi:

Sildemåke (Larus fuscus) hekker i Norge langs hele kysten nord til Porsanger i Finnmark, men med om lag 75 % av bestanden langs kysten av Skagerrak og Nordsjøen (Fauchald et al. 2015).

Fra svenskegrensen til Møre er underarten intermedius vanlig utbredt, mens den mer fåtallige nominatunderarten fuscus hekker fra Trøndelag og nordover. I tillegg er det gjort noen få antatte hekkefunn av underarten graellsii i Nord-Norge. Individer som morfologisk ser ut som mellomformer av fuscus og intermedius er ikke uvanlig å se i Midt-Norge, der utbredelsen til disse underartene overlapper (Gjershaug et al. 2006).

Sildemåken hekker i kolonier på holmer og skjær, ofte sammen med andre måkearter. Noen steder hekker den mer urbant på tak av bygninger. Arten er en av de mest utpregede marine måkeartene, og lever hovedsakelig av fisk og andre sjødyr som fanges i sjøoverflaten. Om våren kan sildemåken sees i store flokker i jordbruksområder, der de bl.a. spiser meitemark på nypløyde jorder. Arten trekker lenger enn de fleste andre måkeartene, og de to underartene har ulike trekkveier og overvintringsområder: intermedius i Sør-Vest Europa, vestlige Middelhavet og Vest-Afrika, og fuscus i Svartehavet, østlige Middelhavet og Øst-Afrika (Helberg et al. 2009; Bustnes et al. 2013).

Bestand og bestandsutvikling:

Den norske hekkebestanden ble i 2014 anslått å være ca. 56 000 individer (Anker-Nilssen et al. 2015), og underarten intermedius er vurdert å utgjøre ca. 75 % av den norske hekkebestanden. Vurderingsperioden for sildemåke er 39 år (grunnet artens generasjonslengde på 13 år (Bird et al. 2020)).

Data fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl/SEAPOP viser at bestandsveksten for sildemåke i Sør-Norge var særlig markant fra 1980 til midten av 1990-tallet, etterfulgt av en nedgang tilbake til 1980-nivå, mens bestanden lenger nord har vært mer stabil (Fauchald et al. 2015).

Tellinger i Oslofjorden indikerer en jevn vekst siden 1980-tallet (NOF avd. Oslo og Akershus 2020).

Dette er også langt på vei tilfelle i Telemark, men her har bestanden blitt redusert i siste tiår og er nå tilbake på et nivå som tilsvarer 1980-tallet (Solvang 2019).

Overvåkingsdata fra Sør-Trøndelag i perioden 2002-2019 viser ingen signifikante trender. Totalt sett ser det ikke ut til å ha vært noen stor endring i bestanden i Norge i perioden 1980-2019. Det er likevel bekymringsverdig at siden tellingene startet på 1980-tallet, har den betydelige sildemåkebestanden i sjøfuglreservatene i Vest-Agder aldri vært lavere enn på 2000-tallet (Olsen 2019).

I Sverige ble bestanden estimert til 38 000 individer i 2012 (Ottosson et al. 2012), i Finland 12 000-16 000 individer i 2011 (Väisänen et al. 2011), og i Danmark 10 000 individer i 2011 (Dansk Ornitologisk Forening 2020).

I Sverige har underarten fuscus vist en bestandsnedgang på ca. 30 % de siste 30 år, mens underarten intermedius er vurdert å være stabil (SLU Artdatabanken 2020).

I Finland har underarten fuscus vist en nedgang på 50-80 % de siste tre generasjoner (Hyvärinen et al. 2019).

I Danmark hekker kun noen få par av underarten fuscus, og bestanden er i nedgang. Bestanden av underarten intermedius er imidlertid økende (Moeslund et al. 2019; Moshøj et al. 2019).

Bestanden i Storbritannia (224 000 individer i 2004, underarten graellsii) har vært i nedgang i perioden 1986-2018 (59 %, JNCC 2020).

I følge BirdLife International (2017) er både hekke- og vinterbestanden i Europa økende.

Konklusjon:

Sildemåke (Larus fuscus) vurderes som livskraftig LC, på bakgrunn av overvåkingsdata. Det er imidlertid behov for ytterligere kunnskap om bestandsutviklingen i årene framover.