Vurdering av svartbak Larus marinus Linnaeus, 1758

Utbredelse og økologi:

Svartbak (Larus marinus) hekker i Norge vanlig langs hele kysten, og på Sørlandet også spredt og fåtallig ved store innsjøer i innlandet. Svartbaken er en utpreget marin fugl som hekker på holmer og øyer, ofte i kolonier sammen med andre måkearter. Svartbaken er alteter, og på menyen står f.eks. fisk, åtsler, små pattedyr og fugler. Den kan dessuten tilrane seg mat fra de andre måkene. Om høsten forflytter svartbaken seg langs kysten mot sør og sørvest, og mange overvintrer utenlands langs Nordsjøkystene og på De britiske øyer.

Bestand og bestandsutvikling:

Den norske hekkebestanden ble i 2014 anslått å være ca. 86 000 individer (Anker-Nilssen et al. 2015), med hoveddelen av bestanden fra Stad og nordover. Vurderingsperioden for svartbak er 39 år (grunnet artens generasjonslengde på 13 år (Bird et al. 2020)).

Data fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl/SEAPOP viser at bestandstrendene siden ca. 1980 er noe variable, men det har hovedsakelig vært en økning i bestanden i Sør-Norge og en nedgang lengst i nord (Fauchald et al. 2015).

Bestanden i sør gjennomgikk en kraftig økning i perioden 1985–1995, men viste en fallende tendens i perioden 2005-2013, slik at tallene da ikke var så mye høyere enn utgangspunktet i 1980. Bestanden lengst i nord (Troms og Finnmark), som i 2006 utgjorde anslagsvis 28 % av bestanden i Norge, ble redusert med ca. 62 % i perioden 1980-2013 (Fauchald et al. 2015).

I Oslofjordområdet har det vært en jevn oppgang i svartbakbestanden fra begynnelsen av 1970-tallet til 2019 (Bergan & Andersen 2019).

Også i Telemark er det registrert en klar økning siden slutten av 1980-tallet (Solvang 2019), mens bestandene i Agder (Steel & Kjøstvedt 2017; Olsen 2019) og Hordaland (Byrkjeland 2015) har vært relativt stabile eller økende. På kyststrekningen Møre-Nordland, som har over halvparten av bestanden, finnes det sparsomt med data. Sør i Nordland samt i Sortlandssundet, Nordland har man hatt en betydelig økning i henholdsvis perioden 1996-2007 og 1989-1998, men vi kjenner ikke utviklingen etter dette. Det er imidlertid ingen rapporter om nedgang i bestandene i dette området. På bakgrunn av disse data har man hatt en bestandsreduksjon i Troms og Finnmark, men mer stabile eller økende bestander fra Nordland og sørover. Økningen i sør kompenserer trolig ikke fullt ut for nedgangen i nord, og vi antar at bestanden nasjonalt har vist en nedgang på 10-15 %. I Sverige er bestanden estimert til ca. 16 000 individer, og man har sett en bestandsnedgang på ca. 67 % de siste 30 år (Green et al. 2020; SLU Artdatabanken 2020).

I Finland ble bestanden anslått til 4600-5400 individer i 2011 (Väisänen et al. 2011), og den er redusert med 30-50 % de siste tre generasjoner (Hyvärinen et al. 2019).

I Danmark ble bestanden vurdert til 3600 individer i 2011 (Dansk Ornitologisk Forening 2020), og har vært økende i perioden 1985-2017 (Moeslund et al. 2019), men en nedgang er registrert i perioden 2009-2018 (Moshøj et al. 2019).

Bestanden i Storbritannia (33 600 individer i 2004) var økende i perioden 1986-2003, viste en nedgang i perioden 2004-2012, etterfulgt av en økning i 2013-2016. I 2017 og 2018 har bestanden imidlertid vist en markant nedgang (45 % av 1986-nivået, JNCC 2020).

Samlet for Europa er bestanden vurdert å være i nedgang (BirdLife International 2017).

Konklusjon:

Svartbak (Larus marinus) vurderes som livskraftig LC, på bakgrunn av overvåkingsdata og observasjoner. Det synes klart at det var en betydelig reduksjon i bestanden av svartbak langs kysten av Troms og Finnmark i vurderingsperioden. Bestandsreduksjonen i nord ser imidlertid ut til å ha blitt noe kompensert av en voksende bestand i sør. Bestandene i Finland og Sverige er i markant nedgang. Vi understreker derfor at det er et behov for økt overvåking av svartbaken på strekningen Møre-Nordland, hvor over halvparten av bestanden antas å hekke.