Vurdering av sauesvingel Festuca ovina L.

Sauesvingel Festuca ovina er en tuedannende, flerårig urt med frøformering. Fruktene spres trolig oftest passivt, kanskje av og til med vind eller pattedyr (rein).

Generasjonstida er satt til 15 år, dvs. en vurderingsperiode på 45 år. Arten vokser i hei- og tidlig snøleievegetasjon beslektet med arktisk steppe og på bergskråninger og i stabilisert rasmark, på noe baserik grunn. Sauesvingel (som vi antar at det er, men se nedafor) ble funnet i 2010 i et lite område på østsida av Wijdefjorden nord på Spitsbergen (i Ny-Friesland), innen kjerneområdet for arktisk steppe på Svalbard (se Elvebakk & Nilsen 2002, nøkkelrapporten for arktisk steppe på Svalbard).

Elvebakk & Nilsen rapporterer en uidentifisert svingel-art som kan være den samme som vurdert her, men uten beleggsmateriale vi har kunnet kontrollere. Den kjente forekomsten er delt på ca. 5 separate bestander i Flatøyrdalen, ca. 10 og til dels store bestander i Ringhorndalen, og et fåtall bestander på Heimdalshallet mellom de to dalene, tilsammen med et forekomstareal på 24 km2 innen et utbredelsesområde på 22 km2. Antallet separate småbestander er trolig under 40, antallet individer trolig mellom 1000 og 5000. Dette er i særklasse de nordligste forekomstene av denne arten i verden, skilt fra alle andre med tusen kilometer. Sauesvingel er ellers en temperert-alpin art i Europa og Vest-Sibir.

Svingelslekta Festuca er morfologisk og systematisk vrien. Stordelen av det arktiske materialet hører til fire grupper: stuttsvingel-gruppa (rundt F. brachyphylla) med småvokste, tett tuedannende arter med korte pollenknapper, sauesvingel-gruppa (rundt F. ovina) med mer storvokste, også tett tuedannende arter med lange pollenknapper, geitsvingel-gruppa (rundt F. vivipara) som likner stutt- og sauesvingelgruppene, men med formering med yngleknopper, og rødsvingel-gruppa (rundt F. rubra) med utløpere. Plantene i Wijdefjorden hører opplagt til sauesvingel-gruppa mens alle andre svingler på Svalbard hører til de andre gruppene. Vi har sammenliknet Wijdefjord-planten med alle rapporterte arktiske arter i sauesvingel-gruppa, men finner ingen nær parallell. Materiale fra Ringhorndalen er nå sekvensert for to DNA-regioner og viste 100% samsvar for både ITS-sekvens (nukleær) og trnL-trnF-sekvens (plastid) mot et individ av Festuca ovina i GenBank, med opphav i Tyskland (P.B- Eidesen, upubliserte data).

Vi fører den derfor til F. ovina, sjøl om også denne løsningen kan bli omgjort. Se Svalbardflora.

Sauesvingel vurderes som livskraftig (LC).

Den har et svært begrenset utbredelsesområde og forekomstareal på Svalbard, men ingen trussel er kjent. Dette er en nedgradering fra nær truet i forrige vurderingsrunde, på grunn av bedre tilpasning til IUCN-kriteriene. Svalbard-forekomsten er sterkt isolert; avstanden til nærmeste kjente forekomster er stor: 900-1000 km til de nærmeste i Norge og ca. 2600 km til de nærmeste i Polar Ural (arten mangler på Novaja Semlja).

Arten vil kunne profitere på økt temperatur. Vi er i tvil om forekomsten(e) på Svalbard skal vurderes som fragmentert, på grunn av det begrensete og kompakte utbredelsesområdet og det vesle forekomstarealet, i sterk isolasjon fra all annen forekomst av arten. Vurderes den som

trolig