RE

CR

EN

VU

NT

DD

LC

 
  Rødlistet  
 
  Truet  

Festuca ovina  L.

sauesvingel

Kategori for Svalbard - nær truet NT

Vurdering

Utført av ekspertkomité for karplanter (Svalbard)

Arten er dokumentert eller antatt å være etablert med reproduserende bestand i Norge
Generasjonstid
15
Gjeldende kriterier
B1a(ii)+2a(ii); D1
B.1
Utbredelsesområde
≤ 5000 km²
Kjent utbredelsesområde
40 km²
Mørketall
3
Beregnet areal
120
B.2
Forekomstareal
≤ 500 km²
Kjent forekomstareal
16 km²
Mørketall
3
Beregnet areal
48
a.ii
Få lokaliteter ≤ 5
D.1
Antall reproduserende individ ≤ 2000
Sauesvingel Festuca ovina vurderes som nær truet (NT) på grunn av et noe begrenset individtall innen få kjente forekomster. Arten vokser i hei- og tidlig snøleievegetasjon beslektet med arktisk steppe og berkskråninger og stabilisert rasmark, på noe baserik grunn. Sauesvingel eller en meget nært beslektet, hittil ukjent art ble funnet i 2010 i et lite område på østsida av Wijdefjorden nord på Spitsbergen (i Ny-Friesland), innen kjerneområdet for arktisk steppe på Svalbard (se Elvebakk & Nilsen 2002, nøkkelrapporten for arktisk steppe på Svalbard). Elvebakk & Nilsen rapporterer også en svingel som kan være den samme som vurdert her, men uten beleggsmateriale vi har kunnet kontrollere. Den kjente forekomsten er delt på ca. 5 separate bestander i Flatøyrdalen, ca. 10, til dels store bestander i Ringhorndalen, og et fåtall bestander på Heimdalshallet mellom de to dalene. Antallet bestander er trolig under 40, antallet individer trolig mellom 1000 og 5000, og total kjent utbredelse og forekomstareal svært lite (ca. 40 kv.km.). Dette gjør at arten vurderes som nær truet, til tross for at ingen konkret trussel er kjent. Svalbard-forekomsten er sterkt isolert; avstanden til nærmeste kjente forekomster er stor: 900-1000 km til de nærmeste i Norge og ca. 2600 til de nærmeste i Polar Ural (arten mangler på Novaja Semlja). Dersom identifiseringen med F. ovina er korrekt, vil arten kunne profitere på økt temperatur. Svingelslekta Festuca er morfologisk og systematisk vrien. Stordelen av det arktiske materialet hører til 4 grupper: stuttsvingel-gruppa (rundt F. brachyphylla) med småvokste, tett tuedannende arter med korte pollenknapper, sauesvingel-gruppa (rundt F. ovina) med mer storvokste, også tett tuedannende arter med lange pollenknapper, geitsvingel-gruppa (rundt F. vivipara) som likner stutt- og sauesvingelgruppene, men med formering med yngleknopper, og rødsvingel-gruppa (rundt F. rubra) med utløpere. Plantene i Wijdefjorden hører opplagt til sauesvingel-gruppa mens alle tidligere kjente svingler på Svalbard hører til de andre gruppene. Vi har sammenliknet Wijdefjord-planten med alle rapporterte arktiske arter i sauesvingel-gruppa, men finner ingen nær parallell. Vi fører den derfor til F. ovina, sjøl om også denne løsningen kan bli omgjort. Se http://svalbardflora.net
Svalbard med sjøområder
kjent
  • Fjell
  • Berg, ur og grunnlendt mark
Antatt andel av europeisk bestand
< 1 %
Antatt andel av global bestand
< 1 %
Antatt andel av maksimumsbestand etter 1900
> 90 %
  • Publikasjoner

    • Elvebakk, A. & Nilsen, L. 2002. Indre Wijdefjorden med sidefjordar: eit botanisk unikt steppeområde. Rapport til Sysselmannen på Svalbard utgitt av Universitetet i Tromsø 66 s.