Arten er vurdert til livskraftig LC for Norsk rødliste for arter 2021.

  • RE
    Regionalt utdødd
  • CR
    Kritisk truet
  • EN
    Sterkt truet
  • VU
    Sårbar
  • NT
    Nær truet
  • DD
    Data- mangel
  • LC
    Livs- kraftig
  • NA
    Ikke egnet
  • NE
    Ikke vurdert
Alt om kategoriskalaen

Ekspertenes oppsummering

Elveniøye (Lapetra fluviatilis) er en av våre fire niøyearter innen familien Petromyzontidae. For beskrivelsen av deres biologi, se omtalen av bekkeniøye og havniøye. Kroppslengden hos voksne individer er vurdert til 20-50 cm, noe som er betydelig større enn for bekkeniøye (jf. Spikkeland & Kasbo 2011).

Elveniøye skiller seg også ut fra bekkeniøye ved å ha mellomrom mellom de to ryggfinnene, og kraftige tenner i munnskiven (Pethon 2019).

Larvene til de to artene er derimot svært like, og det er oftest de man fanger med for eksempel elektrisk fiskeapparat. Det er uklart hvorvidt bekke- og elveniøye er forskjellige arter, eller om elveniøye bare representerer en vandrende form av den stasjonære ferskvannsformen bekkeniøye. I Nord-Irland og Sverige er det påvist bestander av elveniøye som vandrer fra innsjø til elv for å gyte (Degerman 2004, Goodwin mfl. 2006).

I en fransk elv gyter imidlertid begge artene/formene sammen (Lasne mfl. 2010).

Kartlegging av genetisk slektskap mellom dem tyder heller ikke på forskjeller (Schreiber & Engelhorn 1998, Blank mfl. 2008).

Derimot viste en nyere undersøkelse av genetikken hos en sympatrisk bestand i en portugisisk elv tydelig adskillelse (Mateus mfl. 2013).

Elveniøye er trolig en relativt vanlig art i sørøstlige deler av landet som i Enningdal- og Haldenvassdraget (Jonsson mfl. 2004, Spikkeland mfl. 2007, Spikkeland & Kasbo 2014).

Den er også påvist i flere innsjøer på Østlandet. Elveniøye er funnet i flere elver på Sørlandet; Storelva, Otra, Tovdalselva, Mandalselva, Lygna og Kvina. I Rogaland er det rapportert om elveniøye i Figgjoelva, Håelva og Sandneselva på Jæren, trolig i Imsa og i Vikedalselva og Årdalselva, Ryfylke. I Rogaland er det gjennomført elektrisk fiske i mange elver uten at elveniøye har blitt påvist (Bjørn M. Larsen, NINA, pers. medd.).

Det er også rapportert om elveniøye i Etneelva i tidligere Hordaland. Den er hittil ikke påvist i vassdrag i Sogn og Fjordane (Lura & Kålas 1994).

Derimot skal det finnes elveniøye i Møre og Romsdal (Halsa) og Trøndelag (Frosta og Stjørdal).

Nordgrensen er ikke fastlagt, men den er funnet opp til Kjøpsvik (Tysfjord) i Nordland (Hognestad & Vader 1979).

I de elvene hvor den er påvist begrenser det seg som regel til et fåtall steder. Det var tidligere antatt at den også fantes i Pasvikvassdraget i Finnmark (jf. Pethon 2019).

Elveniøye kan finnes i langt flere elver enn det som hittil er kjent. Den blir som regel påvist i bindelse med andre elektrisk fiske etter laks og aure. De blir for det meste gjort på typiske habitater for laksefisk; relativt strømsterke områder med steinbunn. Elveniøye lever derimot som oftest i mer strømsvake områder med fint substrat. Ut fra at elveniøye finnes over et relativt stort gegrafisk område, og at det ikke er påvist endringer i utbredelse eller abundans, blir den vurdert som livskraftig (LC).

Forklaring på kategori

Hvorfor er denne arten vurdert?

Denne arten er rødlistevurdert fordi den har en etablert populasjon i vurderingsområdet. Det vil si at den er eller har vært dokumentert eller antatt etablert med fast reproduserende populasjon uten opphav i introduserte individer.

Hvilke arter vurderes?

Hvorfor er ikke denne arten rødlistet?

Denne arten oppfyller ikke kriteriene for rødlisting. Den vurderes derfor til kategorien livskraftig LC.

Les om kriteriene her

Vurderingsområde og artens utbredelse

Vurderingen gjelder for Norge, dvs. Fastlands-Norge og nærliggende øyer, norsk territorialfarvann og norsk økonomisk sone, samt fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.

Regioner og havområder

En art er forekommende i et (historisk) fylke eller havområde hvis vesentlige deler av livssyklusen foregår der. Kjent forekomst betyr kjent eller sannsynlig nåværende forekomst. Antatt forekomst brukes om mulig forekomst (basert på eldre observasjoner eller biogeografiske antagelser). Antatt utdødd forekomst brukes når arten muligens har dødd ut lokalt, mens utdødd forekomst betyr at det er overveiende sannsynlighet for at arten har dødd ut i området. Marine arter regnes som forekommende i kystfylker om de opptrer innenfor norsk territorialfarvann ved fylket. Kartet viser den historiske fylkesinndelingen per 1. januar 2018.

Geografisk distribusjon

  • Region Forekomst
  • Grønlandshavet

    Ingen
  • Barentshavet nord og Polhavet

    Ingen
  • Barentshavet sør

    Ingen
  • Norskehavet

    Ingen
  • Nordsjøen

    Ingen
  • Jan Mayen

    Ingen
  • Finnmark

    Ingen
  • Troms

    Ingen
  • Nordland

    Kjent
  • Trøndelag

    Kjent
  • Møre og Romsdal

    Kjent
  • Sogn og Fjordane

    Antatt
  • Hordaland

    Kjent
  • Rogaland

    Kjent
  • Vest-Agder

    Kjent
  • Aust-Agder

    Kjent
  • Telemark

    Kjent
  • Vestfold

    Kjent
  • Buskerud

    Kjent
  • Oppland

    Kjent
  • Hedmark

    Kjent
  • Oslo og Akershus

    Kjent
  • Østfold

    Kjent
Barentshavet sør Barentshavet nord og Polhavet Norskehavet Grønlandshavet Nordsjøen Oslo og Akershus kyst Buskerud kyst Jan Mayen kyst Bjørnøya kyst Svalbard kyst Finnmark kyst Vest-Agder kyst Aust-Agder kyst Telemark kyst Troms kyst Møre og Romsdal kyst Rogaland kyst Trøndelag kyst Nordland kyst Hordaland kyst Vestfold kyst Østfold kyst Sogn og Fjordane kyst Finnmark Troms Nordland Trøndelag Møre og Romsdal Hedmark Oppland Østfold Sogn og Fjordane Hordaland Vest-Agder Rogaland Aust-Agder Telemark Buskerud Oslo og Akershus Vestfold Svalbard Jan Mayen

Habitat

Artens habitat er dens viktigste leveområder. I vurderingene er det laget noen predefinerte habitat basert på inndeling etter Natur i Norge (NiN) systemet.

Artens hovedhabitat Alle habitat
Foto som viser Arktisk
Arktisk

Samlebetegnelse på en rekke naturtyper som forekommer i arktiske områder.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T9 Mosetundra, T10 Arktisk steppe og T28 Polarørken.

Foto som viser Fjell
Fjell

Samlebetegnelse for områder over eller nord for tregrensa.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T3 Fjellhei, leside og tundra, T7 Snøleie, T19 Oppfrysingsmark, T22 Fjellgrashei og grastundra og T26 Breforland og snøavsmeltingsområde.

Foto som viser Berg og ur
Berg og ur

Samlebetegnelse på områder uten jorddekke og områder under tregrensa hvor jorda er for grunn til at det kan vokse skog.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T1 Nakent berg, T2 Åpen grunnlendt mark, T5 Grotte og overheng, T13 Rasmark, T14 Rabbe, T15 Fosse-eng, T16 Rasmarkhei og -eng, T17 Aktiv skredmark, T20 Isinnfrysingsmark, T25 Historisk skredmark og T27 Blokkmark.

Foto som viser Skog
Skog

Skogarealer, med unntak av treplantasjer, semi-naturlig eng som er tresatt og skog som påvirkes av flom.

Ensbetydende med NiN 2.0 hovedtypen T4 Fastmarksskogsmark.

Foto som viser Ferskvann
Ferskvann

Samlebetegnelse på naturtyper i ferskvann.

Omfatter alle typene under NiN 2.0 hovedtypegruppene L Ferskvannsbunnsystemer og F Limniske vannmasser.

Foto som viser Fjæresone
Fjæresone

Samlebetegnelse på området mellom laveste normale fjæremål og høyeste normale flomål, eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T6 Strandberg og " T11 Saltanrikingsmark i fjæresonen.

Foto som viser Flomsone
Flomsone

Samlebetegnelse på områder som jevnlig blir satt under vann ved flom, først og fremst langs større elver og langs innsjøer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T30 Flomskogsmark, T18 Åpen flomfastmark og T23 Ferskvannsdriftvoll i NiN 2.0

Foto som viser Snø og is
Snø og is

Snø- og issystemer omfatter økosystemer i og på varig snø og is, inkludert polarisen

Omfatter begge hovedtypene under NIN 2.0 hovedtypegruppe I Snø- og issystemer .

Foto som viser Kyst
Kyst

Samlebetegnelse på en rekke kysttilknyttede fastmarkssystemer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T8 Fuglefjell-eng og fugletopp, T12 Strandeng, T21 Sanddynemark, T24 Driftvoll og T29 Grus- og steindominert strand og strandlinje.

Foto som viser Saltvann
Saltvann

Samlebetegnelse på naturtyper i saltvann, inklusive brakkvann.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppene M Saltvannsbunnsystemer og H Marine vannmasser.

Foto som viser Semi-naturlig mark
Semi-naturlig mark

Samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T31 Boreal hei, T32 Semi-naturlig eng, T33 Semi-naturlig strandeng og T34 Kystlynghei.

Foto som viser Våtmark
Våtmark

Samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppen V Våtmarkssystemer.

Detaljer

Populasjonsandel

En art er ikke nødvendigvis begrenset til norske områder. Men populasjonen i norske områder utgjør noen ganger en betydelig andel av den totale populasjonen.

Nåværende populasjonsstørrelse i vurderingsområdet utgjør:

  • < 1 % av europeisk populasjonsstørrelse
  • < 1 % av global populasjonsstørrelse

Referanser

  • Blank, M., Jurss, K. & Bastrop, R. (2008.). A mitochondrial multigene approach contributing to the systematics of the brook and river lampreys and the phylogenetic position of Eudontomyzon mariae. Can. J. Fish. Aquat. Sci. 65: 2780-2790.
  • Degerman, E. (2004). Fisk, fiske och miljø i de fyra stora sjøarna från istid til nutid. Fiskeriverkets Søtvattenslab. 249 s.
  • Goodwin, C.E., Griffiths, D., Dick, J.T.A., & Elwood, R.W. (2006). A freshwater-feeding Lampetra fluviatilis L. population in Lough Neagh, Northern Ireland. J. Fish Biol. 68: 628-633.
  • Hognestad, P.T. & Vader, W. (1979). saltvannsfiskene i Nord-Norge. Tromura. Nr 6-1979
  • Huitfeldt-Kaas, H. (1918). Ferskvannsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge med et tillæg om krebsen . Centraltrykkeriet- Kristiania. 106 s.
  • Jonsson, N. (1992). Norges Dyr:Kjeveløse fisker. J.W. Cappelens Forlag a.s. Fiskene 1: 73-79.
  • Lanse, E., Sabatie, M.-R. & Evanno, G. (2010). Common spawning of brook and river lampreys (Lampetra planeri and L. fluviatilis is common in te Oir River (France). Ecol. Freshwat. Fish 20: 323-325.
  • Lura, H. & Kålås, S. (1994). Ferskvassfiskane si utbreiing i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Zooll. Museum, Univ. i Bergen.
  • Mateus, C.S., Stange, M., Berner, D., Roesti, M., Quintella, B.R., Alves, M.J. Almeida, P.R. & Salzburger, W. (2013). Strong genomewide divergence between sympatric European river and brook lampreys. Curret Biolog 23 (15).
  • Pethon, P. (1967). I.Nytt funn av elveniøye i Pasvik II.Steinulke i Troms. Fauna. 20: 202-2005.
  • Pethon, P. (2019.). Aschehougs store fiskebok. Norges fisker i farger. H. Aschehoug & Co.(W. Nygaard) A/S. 468 s.
  • Schreiber, A. & Engelhorn, R. (1998). Population genetics of a cyclostome species pair, river lamprey (Lampetra fluviatilis L.) and brook lamprey (Lampetra planeri Bloch). J. Zool. Sys. Evol. Res. 36: 85-99.
  • Spikkeland, I. & Kasbo, R (2014). Bekkeniøye Lampetra planeri og elveniøye Lampetra fluviatilis i Haldenvassdraget. Natur i Øsfold 33 (1-2): 3-7.
  • Spikkeland, I., Andersen, J.G., Andersen, O., Halvorsrud, A.K., Lindblad, F., Lund, S.V., Opsahl, R. & Vaaler, J.P. (2007). Fiskefaunaen i Marker. Natur i Østfold 25 (1-2): 45-56.
  • Tambs-Lyche, H. (1963). Norwegian Petromyzontidae. Sarsia. 11: 21-24.

Sitering

Hesthagen T, Wienerroither R, Bjelland O, Byrkjedal I, Fiske P, Lynghammar A, Nedreaas K og Straube N (24.11.2021). Fisker: Vurdering av elveniøye Lampetra fluviatilis for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/7071