- Rødlista for arter 2021 >
- Norge >
- Lampetra fluviatilis
-
Rødlista for arter 2021 keyboard_arrow_right
- Resultater Rødlista 2021 keyboard_arrow_right
- Artsgruppene keyboard_arrow_right
- Fordypning keyboard_arrow_right
- Rødlista - hva, hvem, hvorfor? keyboard_arrow_right
- Ekspertkomitéene keyboard_arrow_right
- Metode keyboard_arrow_right
- Kunnskapsgrunnlaget keyboard_arrow_right
- Lanseringskonferansen 2021 keyboard_arrow_right
- Rødlista for arter 2027 keyboard_arrow_right
- Norske arter på internasjonale rødlister keyboard_arrow_right
Vurdering av elveniøye Lampetra fluviatilis (Linnaeus, 1758)
Utført av ekspertkomité for Fisker
Publisert: 24.11.2021
Arten er vurdert til livskraftig LC for Norsk rødliste for arter 2021.
-
RERegionalt utdødd
-
CRKritisk truet
-
ENSterkt truet
-
VUSårbar
-
NTNær truet
-
DDData- mangel
-
LCLivs- kraftig
-
NAIkke egnet
-
NEIkke vurdert
Ekspertenes oppsummering
Elveniøye (Lapetra fluviatilis) er en av våre fire niøyearter innen familien Petromyzontidae. For beskrivelsen av deres biologi, se omtalen av bekkeniøye og havniøye. Kroppslengden hos voksne individer er vurdert til 20-50 cm, noe som er betydelig større enn for bekkeniøye (jf. Spikkeland & Kasbo 2011).
Elveniøye skiller seg også ut fra bekkeniøye ved å ha mellomrom mellom de to ryggfinnene, og kraftige tenner i munnskiven (Pethon 2019).
Larvene til de to artene er derimot svært like, og det er oftest de man fanger med for eksempel elektrisk fiskeapparat. Det er uklart hvorvidt bekke- og elveniøye er forskjellige arter, eller om elveniøye bare representerer en vandrende form av den stasjonære ferskvannsformen bekkeniøye. I Nord-Irland og Sverige er det påvist bestander av elveniøye som vandrer fra innsjø til elv for å gyte (Degerman 2004, Goodwin mfl. 2006).
I en fransk elv gyter imidlertid begge artene/formene sammen (Lasne mfl. 2010).
Kartlegging av genetisk slektskap mellom dem tyder heller ikke på forskjeller (Schreiber & Engelhorn 1998, Blank mfl. 2008).
Derimot viste en nyere undersøkelse av genetikken hos en sympatrisk bestand i en portugisisk elv tydelig adskillelse (Mateus mfl. 2013).
Elveniøye er trolig en relativt vanlig art i sørøstlige deler av landet som i Enningdal- og Haldenvassdraget (Jonsson mfl. 2004, Spikkeland mfl. 2007, Spikkeland & Kasbo 2014).
Den er også påvist i flere innsjøer på Østlandet. Elveniøye er funnet i flere elver på Sørlandet; Storelva, Otra, Tovdalselva, Mandalselva, Lygna og Kvina. I Rogaland er det rapportert om elveniøye i Figgjoelva, Håelva og Sandneselva på Jæren, trolig i Imsa og i Vikedalselva og Årdalselva, Ryfylke. I Rogaland er det gjennomført elektrisk fiske i mange elver uten at elveniøye har blitt påvist (Bjørn M. Larsen, NINA, pers. medd.).
Det er også rapportert om elveniøye i Etneelva i tidligere Hordaland. Den er hittil ikke påvist i vassdrag i Sogn og Fjordane (Lura & Kålas 1994).
Derimot skal det finnes elveniøye i Møre og Romsdal (Halsa) og Trøndelag (Frosta og Stjørdal).
Nordgrensen er ikke fastlagt, men den er funnet opp til Kjøpsvik (Tysfjord) i Nordland (Hognestad & Vader 1979).
I de elvene hvor den er påvist begrenser det seg som regel til et fåtall steder. Det var tidligere antatt at den også fantes i Pasvikvassdraget i Finnmark (jf. Pethon 2019).
Elveniøye kan finnes i langt flere elver enn det som hittil er kjent. Den blir som regel påvist i bindelse med andre elektrisk fiske etter laks og aure. De blir for det meste gjort på typiske habitater for laksefisk; relativt strømsterke områder med steinbunn. Elveniøye lever derimot som oftest i mer strømsvake områder med fint substrat. Ut fra at elveniøye finnes over et relativt stort gegrafisk område, og at det ikke er påvist endringer i utbredelse eller abundans, blir den vurdert som livskraftig (LC).
Forklaring på kategori
Hvorfor er denne arten vurdert?
Denne arten er rødlistevurdert fordi den har en etablert populasjon i vurderingsområdet. Det vil si at den er eller har vært dokumentert eller antatt etablert med fast reproduserende populasjon uten opphav i introduserte individer.
Hvilke arter vurderes?Hvorfor er ikke denne arten rødlistet?
Denne arten oppfyller ikke kriteriene for rødlisting. Den vurderes derfor til kategorien livskraftig LC.
Les om kriteriene herVurderingsområde og artens utbredelse
Vurderingen gjelder for Norge, dvs. Fastlands-Norge og nærliggende øyer, norsk territorialfarvann og norsk økonomisk sone, samt fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.
Regioner og havområder
En art er forekommende i et (historisk) fylke eller havområde hvis vesentlige deler av livssyklusen foregår der. Kjent forekomst betyr kjent eller sannsynlig nåværende forekomst. Antatt forekomst brukes om mulig forekomst (basert på eldre observasjoner eller biogeografiske antagelser). Antatt utdødd forekomst brukes når arten muligens har dødd ut lokalt, mens utdødd forekomst betyr at det er overveiende sannsynlighet for at arten har dødd ut i området. Marine arter regnes som forekommende i kystfylker om de opptrer innenfor norsk territorialfarvann ved fylket. Kartet viser den historiske fylkesinndelingen per 1. januar 2018.Geografisk distribusjon
- Region Forekomst
-
Grønlandshavet
Ingen -
Barentshavet nord og Polhavet
Ingen -
Barentshavet sør
Ingen -
Norskehavet
Ingen -
Nordsjøen
Ingen -
Jan Mayen
Ingen -
Finnmark
Ingen -
Troms
Ingen -
Nordland
Kjent -
Trøndelag
Kjent -
Møre og Romsdal
Kjent -
Sogn og Fjordane
Antatt -
Hordaland
Kjent -
Rogaland
Kjent -
Vest-Agder
Kjent -
Aust-Agder
Kjent -
Telemark
Kjent -
Vestfold
Kjent -
Buskerud
Kjent -
Oppland
Kjent -
Hedmark
Kjent -
Oslo og Akershus
Kjent -
Østfold
Kjent
Habitat
Artens habitat er dens viktigste leveområder. I vurderingene er det laget noen predefinerte habitat basert på inndeling etter Natur i Norge (NiN) systemet.
Samlebetegnelse på en rekke naturtyper som forekommer i arktiske områder.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T9 Mosetundra, T10 Arktisk steppe og T28 Polarørken.
Samlebetegnelse for områder over eller nord for tregrensa.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T3 Fjellhei, leside og tundra, T7 Snøleie, T19 Oppfrysingsmark, T22 Fjellgrashei og grastundra og T26 Breforland og snøavsmeltingsområde.
Samlebetegnelse på områder uten jorddekke og områder under tregrensa hvor jorda er for grunn til at det kan vokse skog.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T1 Nakent berg, T2 Åpen grunnlendt mark, T5 Grotte og overheng, T13 Rasmark, T14 Rabbe, T15 Fosse-eng, T16 Rasmarkhei og -eng, T17 Aktiv skredmark, T20 Isinnfrysingsmark, T25 Historisk skredmark og T27 Blokkmark.
Skogarealer, med unntak av treplantasjer, semi-naturlig eng som er tresatt og skog som påvirkes av flom.
Ensbetydende med NiN 2.0 hovedtypen T4 Fastmarksskogsmark.
Samlebetegnelse på naturtyper i ferskvann.
Omfatter alle typene under NiN 2.0 hovedtypegruppene L Ferskvannsbunnsystemer og F Limniske vannmasser.
Samlebetegnelse på området mellom laveste normale fjæremål og høyeste normale flomål, eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T6 Strandberg og " T11 Saltanrikingsmark i fjæresonen.
Samlebetegnelse på områder som jevnlig blir satt under vann ved flom, først og fremst langs større elver og langs innsjøer.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T30 Flomskogsmark, T18 Åpen flomfastmark og T23 Ferskvannsdriftvoll i NiN 2.0
Snø- og issystemer omfatter økosystemer i og på varig snø og is, inkludert polarisen
Omfatter begge hovedtypene under NIN 2.0 hovedtypegruppe I Snø- og issystemer .
Samlebetegnelse på en rekke kysttilknyttede fastmarkssystemer.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T8 Fuglefjell-eng og fugletopp, T12 Strandeng, T21 Sanddynemark, T24 Driftvoll og T29 Grus- og steindominert strand og strandlinje.
Samlebetegnelse på naturtyper i saltvann, inklusive brakkvann.
Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppene M Saltvannsbunnsystemer og H Marine vannmasser.
Samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T31 Boreal hei, T32 Semi-naturlig eng, T33 Semi-naturlig strandeng og T34 Kystlynghei.
Samlebetegnelse på fastmarksområder med ny eller sterkt endret overflate, hvor mennesker har fjernet jorda eller forandret størsteparten av den opprinnelige landoverflata.
Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T35 Sterkt endret fastmark med løsmassedekke, T36 Ny fastmark på tidligere våtmark og ferskvannsbunn, T37 Ny fastmark på sterkt modifiserte og syntetiske substrater, rask suksesjon, T38 Treplantasje, T39 Sterkt endret og ny fastmark i langsom suksesjon, T40 Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng, T41 Oppdyrket mark med preg av semi-naturlig eng, T42 Sterkt endret, hyppig bearbeidet fastmark med intensivt hevdpreg, T43 Sterkt endret, varig fastmark med intensivt hevdpreg, T44 Åker og T45 Oppdyrket varig eng.
Samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark.
Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppen V Våtmarkssystemer.
Detaljer
Populasjonsandel
En art er ikke nødvendigvis begrenset til norske områder. Men populasjonen i norske områder utgjør noen ganger en betydelig andel av den totale populasjonen.
Nåværende populasjonsstørrelse i vurderingsområdet utgjør:
- < 1 % av europeisk populasjonsstørrelse
- < 1 % av global populasjonsstørrelse
Referanser
- Blank, M., Jurss, K. & Bastrop, R. (2008.). A mitochondrial multigene approach contributing to the systematics of the brook and river lampreys and the phylogenetic position of Eudontomyzon mariae. Can. J. Fish. Aquat. Sci. 65: 2780-2790.
- Degerman, E. (2004). Fisk, fiske och miljø i de fyra stora sjøarna från istid til nutid. Fiskeriverkets Søtvattenslab. 249 s.
- Goodwin, C.E., Griffiths, D., Dick, J.T.A., & Elwood, R.W. (2006). A freshwater-feeding Lampetra fluviatilis L. population in Lough Neagh, Northern Ireland. J. Fish Biol. 68: 628-633.
- Hognestad, P.T. & Vader, W. (1979). saltvannsfiskene i Nord-Norge. Tromura. Nr 6-1979
- Huitfeldt-Kaas, H. (1918). Ferskvannsfiskenes utbredelse og indvandring i Norge med et tillæg om krebsen . Centraltrykkeriet- Kristiania. 106 s.
- Jonsson, N. (1992). Norges Dyr:Kjeveløse fisker. J.W. Cappelens Forlag a.s. Fiskene 1: 73-79.
- Lanse, E., Sabatie, M.-R. & Evanno, G. (2010). Common spawning of brook and river lampreys (Lampetra planeri and L. fluviatilis is common in te Oir River (France). Ecol. Freshwat. Fish 20: 323-325.
- Lura, H. & Kålås, S. (1994). Ferskvassfiskane si utbreiing i Sogn og Fjordane, Hordaland og Rogaland. Zooll. Museum, Univ. i Bergen.
- Mateus, C.S., Stange, M., Berner, D., Roesti, M., Quintella, B.R., Alves, M.J. Almeida, P.R. & Salzburger, W. (2013). Strong genomewide divergence between sympatric European river and brook lampreys. Curret Biolog 23 (15).
- Pethon, P. (1967). I.Nytt funn av elveniøye i Pasvik II.Steinulke i Troms. Fauna. 20: 202-2005.
- Pethon, P. (2019.). Aschehougs store fiskebok. Norges fisker i farger. H. Aschehoug & Co.(W. Nygaard) A/S. 468 s.
- Schreiber, A. & Engelhorn, R. (1998). Population genetics of a cyclostome species pair, river lamprey (Lampetra fluviatilis L.) and brook lamprey (Lampetra planeri Bloch). J. Zool. Sys. Evol. Res. 36: 85-99.
- Spikkeland, I. & Kasbo, R (2014). Bekkeniøye Lampetra planeri og elveniøye Lampetra fluviatilis i Haldenvassdraget. Natur i Øsfold 33 (1-2): 3-7.
- Spikkeland, I., Andersen, J.G., Andersen, O., Halvorsrud, A.K., Lindblad, F., Lund, S.V., Opsahl, R. & Vaaler, J.P. (2007). Fiskefaunaen i Marker. Natur i Østfold 25 (1-2): 45-56.
- Tambs-Lyche, H. (1963). Norwegian Petromyzontidae. Sarsia. 11: 21-24.
Sitering
Hesthagen T, Wienerroither R, Bjelland O, Byrkjedal I, Fiske P, Lynghammar A, Nedreaas K og Straube N (24.11.2021). Fisker: Vurdering av elveniøye Lampetra fluviatilis for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/7071. Nedlastet 28.12.2024
Utvikling
- 2021: LC livskraftig
- 2015: LC livskraftig
- 2010: LC livskraftig