Sikadegresshoppe Metrioptera roeselii (Hagenbach, 1822)

Sikadegresshoppe Metrioptera roeselii er kjent fra kun to lokaliteter i Norge: Omrestranda i Larvik (19. juli 2016, leg. K.A. Heiås/V. Elster) og Kjerkevågen i Lindesnes (18. august 2019 og 31. juli 2020, leg. I. Flesjå) (Artskart).

I Sverige finnes arten i Skåne, i Stokholmstrakten og langs kysten i nordre del av Bottenviken. I sistnevnte område er den innvandret fra Finland. Tidligste opplysning om arten i Sverige er fra 1882, men etter dette ble den ikke gjenfunnet før i 1957, og den ble da oppfattet som en ny art for landet (Idar 1973, de Jong og Kindvall 1991).

I Finland er den svært vanlig, særlig i søndre deler. I Danmark er arten sjelden, med spredte forekomster på tre steder (Nielsen 2000).

Arten er ikke rødlistet i noen av våre naboland, og mange steder nedover i Europa er arten en av de vanligste løvgresshoppene (Bellman 1988, de Jong og Kindvall 1991).

I Danmark og Storbritannia yngler den utelukkende på kystnære lokaliteter (Nielsen 2000, Brown 1990, se også Kaňuch mfl. 2013), og også de norske ligger helt i strandkanten. Generelt gjelder at alle isolerte populasjoner eller funnsteder for arten befinner seg kystnært og i rimelig nærhet av havner med mye import av varer, gjerne knyttet til landbruk, fra steder hvor arten er utbredt naturlig (og sikkert også fra steder hvor den opplagt er innført).

I Danmark finnes den helst på forholdsvis fuktige lokaliteter, som frodige enger, gjengroende brakkmark og skrenter med tett urte- og gressvegetasjon. Den kan imidlertid også finnes på tørrere steder, som bergskrenter, veikanter og glenner i skogen. Gjenvoksende strandenger og grøfter angis som levesteder i Sverige. I Storbritannia finnes den også på strandenger og ved elveutløp. Eggene legge i gresstrå, og den kan sannsynligvis spres passivt med tørket høy (og eventuelt i høy som flyter på vannet).

De klekkes etter én eller to overvintringer. Begge kjønn har vanligvis korte, ikke flygedyktige vinger, hvilket gir arten liten spredningsevne, men unntagelsesvis forekommer individer med lange vinger (ofte ca. 1 % av populasjonen; Kaňuch mfl. 2013), og disse har evne til å spre seg over lengre avstander (som fra Danmark eller Tyskland til Skåne).

Alle norske dyr har vært kortvingete. Normalt ser arten ut til å være mest "spredningsvillig" i nymfestadiene, mens voksne dyr stort sett oppholder seg på samme sted hele tiden (de Jong og Kindvall 1991).

Langvingete dyr forflytter seg sjelden mer enn noen titalls kilometer ved aktiv flyging, men vindstrømmer kan medvirke til lengre avstander. Arten kan i noen grad forveksles med buskhopper, men de norske funnene er alle dokumentert ved fotografier, og den karakteristiske lyse stripen som går langs hele kanten på pronotum, samt sagtannet mørk tegning på baklåret, er godt synlig. Den lever ofte godt skjult i vegetasjonen, men kan også klatre høyere opp. Den er sannsynligvis lettest å kartlegge ved å lytte etter den karakteristiske sikadeliknende sangen. Hannene synger både om dagen og etter mørkets frembrudd (men kun på varme netter).

Sangen er hørbar kun opp til 10–20 m for mennesker med god hørsel (30 m med ultralyddetektor), så det er forståelig om den kan være noe oversett/overhørt i Norge. Gjengroing og drenering av strandenger og våtmarker er trusler mot arten. Slått eller beite er begunstigende faktorer. Det foreligger indikasjoner på at arten kan fortrenge andre gresshoppearter (Berggren og Low 2004).

Norske dyr bør DNA-testes for å finne ut hvor de har sine nærmeste slektninger.Konklusjon: Hos Kaňuch mfl. (2013) sluttes det at en del forekomster er basert på innførsel med mennesker, bl.a. basert på DNA-studier som viser at dyr på isolerte lokaliteter ikke er nært beslektet med populasjoner i nærheten. Arten har også vist en naturlig spredning nordover og vestover i Europa de seneste tiårene, og noen satelittpopulasjoner kan være en del av denne. Funnstedene i Norge er imidlertid så langt unna artens kontinuerlige utbredelsesområde at dyr med overveiende sannsynlighet har kommet seg hit med menneskers hjelp. Arten oppfattes derfor inntil videre som innført i Norge.