Botrylloides violaceus Oka, 1927

Dette er en art som har sin opprinnelse fra det nordvestlige Stillehav fra sørlige Kina til Japan og Sibir, men har spredt seg til flere havområder trolig gjennom ballastvann (Moen og Svensen 2020), men også som påvekstfauna på båter. Den regnes derfor som en invasjonsart både i USA og Europa. Arten ble ikke inkludert i R.H.Millars bok fra 1966 (Tunicata Ascidiacea) i serien Marine Invertebrates of Scandinavia som en art i norske farvann. Milne-Edwards registrerte arten fra den engelske kanal i 1841, men illustrasjonene er såpass vage at det kan være usikkert om dette er en feilidentifikasjon. Arten er registrert i Fremmedartslista i Norge.

Dette er en art som som i Norge nå har sin hovedutbredelse ved sørvest-landet, men det er vanskelig å angi nøyaktig når den kom til Norge. Det har bl.a. sammenheng med at det er vanskelig å identifisere botrylloidene basert på habitus (morfologi, farge), og den kan være identifisert som en annen art innen slektene Botrylloides/Botryllus. Det er f.eks. stor likhet i utseende mellom Botrylloides leachii og Botrylloides violaceus, og sannsynligheten er stor for at det har forekommet 'feilidentifikasjoner'. Det er å håpe at kjemiske analyser i fremtiden vil gjøre identifikasjon av de forskjellige botrylloidene mer presis.

På engelsk har Botrylloides violaceus en rekke forskjellige navn (lined colonial tunicate, orange sheath tunicate, orange tunicate, violet tunicate).

De to slektene Botryllus og Botrylloides er begge kolonidannende og danner overtrekk på faste substrater som tang og tare, bryggepæler og stein/fjell. De regnes som begroingsorganismer, og forekommer hyppig som epifauna/groe på båter, brygger, inntaksrør for sjøvann til kjølesystemer og andre strukturer i sjøen. Disse sekkdyrene danner overtrekk med en tykkelse på noen få mm hvor zooidene er organisert rundt felles utrømningsåpninger. Kolonier kan være fiolette, gule, rødaktige, brune, grønne og også mer blåaktige både hos Botryllus og Botrylloides.

Dette er således en art som primært blir identifisert på habitus, men det er også publisert anatomiske forskjeller mellom artene (Millar 1966). Botrylloidenes habitus (størrelse, farge) gjør at de er et yndet motiv for undervannsfotografer. Det foreligger derfor en stor mengde undervannsbilder tilgjengelig, bl.a. på diverse internett-sider. Gjennomgang av bilder fra Egersund-området (Erling Svensen) og fra Kristiansund-området (Nils Aukan) antyder at Botrylloides violaceus er hyppig i begge disse områdene.

I 2017 ble Botrylloides violaceus (van den Heuvel-Greve 2021) registrert på Svalbard ved hjelp av DNA metabarcoding av sedimenter. Det vil derfor ikke være noen overraskelse om arten nå har en videre geografisk utbredelse langs norskekysten enn angitt (Rogaland - Møre & Romsdal), og at den nå har en livskraftig utbredelse langs en stor del av norskekysten.

Rundt omkring i verden er det gjort mange funn av Botrylloides violaceus i småbåthavner, og det er ikke sjelden at arten er registrert som epifauna på båtskrog. Spredning med trafikk av småbåter er derfor sannsynlig en viktig spredningsmekanisme, og som kan være årsak til spredningen til Svalbard. Denne hypotesen skyldes at det i de 20-30 siste årene har vært en økende trafikk 'turist-trafikk' av relativt små båter fra norskekysten til Svalbard.

Arten konkurrerer om plass og mat med andre epifauna-arter, og den kan vokse over og fortrenge andre arter. Den har også skapt problemer som 'fouling organism' i akvakultur-næringen, bl.a. i skjelloppdrett.

Det er sannsynlig at Botrylloides violaceus har vært lenge i Norge, men at det har vært feilidentifiseringer i tidligere materiale. Muligens er det årsaken til at arten ikke ble inkludert i den norske ascidie-faunaen av Millar (1966), og at man har derfor vært litt forsiktig med å skrive at den forekommer i Norge tidligere. Det er ikke alltid like lett å identifisere disse 'gele-klumpene' etter de er fiksert, de mangler jo stort sett skjelett-aktige strukturer.

Botrylloides violaceus har en som stor populasjon langs den norske fastlandskysten. Det kan ikke dokumenteres at den var etablert før år 1800 og må derfor regnes som en fremmedart som har kommet for å holde seg godt fast. For Svalbard er den nok nylig innført ved å sitte på båtskrog eller i ballastvann, og kan også der vurderes som en fremmedart. I rødlista vurderes arten som fremmed (NA).