Vurdering av dypvannsreke Pandalus borealis Krøyer, 1838

I norske farvann finnes den største bestanden av dypvannsreke i Barentshavet og ved Svalbard hvor gjennomsnittlig årlig totalfangst siden 1980-tallet har vært ca. 55.000 tonn. I tillegg finnes det en egen forvaltet bestand i Nordsjøen og Skagerrak, hvorav det årlig blir høstet 7.000-14.000 tonn. Dessuten finnes det flere lokale, mer eller mindre isolerte fjordbestander fra Oslofjorden til Finnmark.

Populasjonen fra Skagerak langs kysten til i alle fall Sør-Troms er en genetisk gruppe, mens Barentshavpopulasjonen er tydelig forskjellig fra denne. Det er en del studier som viser at populasjonene i de indre fjordene langs store deler av kysten kan være egne genetiske grupper. Alle er fremdeles inkludert i samme arten: Pandalus borealis, og det er ingen vitenskapelig grunn til at dette er noe annet enn forskjellige populasjoner av samme art. De trives best på bløtbunn (mudderbunn), men kan forekomme ved mer steinete bunn. Tettheten av reker i de områdene de trives, øker med dyp, temperatur og fravær av fiskepress/predasjon. Jo lengre nord i de norske utbredelsesområdene (inkludert Svalbard), jo dypere og kaldere vann virker som er favoriserte. De foretrekker høy salinitet (men kan eksistere ned til 23.4ppm) og oksygen kan muligens være en begrensende faktor.

Det kan virke som om rekene beveger seg fra gytefelt til "levefelt" til forskjellige tidere av året, og både gyting og eggklekking er forskjøvet (seinere jo lengre nord en er). De har frittsvevende (pelagiske) larvestadier i 2-3 måneder før de bunnslår, noe som nok er grunnen til at hele kysten nord til Tromsø har samme genetiske pupulasjon. Reker har også en døgnvandring vertikalt i vannmassene, med natten i høyere lag enn dagen.

De kommersielt fangstete rekefeltene finnes langs hele kysten ble i 2018 begrenset oppad til 170m i Nordland/Troms/Finnmark (så det er kun tillatt å tråle for reker dypere enn 170 m).

I Barentshavet og ved Svalbard har mengden av reker variert betydelig siden fiskeriet startet i 1970, dels som følge av skiftende fiskeriintensitet, men også på grunn av naturlig variasjon i rekens leveforhold. Til tross for dette har bestanden holdt seg innenfor sikre biologiske grenser. I senere år har bestanden flyttet seg lenger øst med den følge at mengdene av reke har avtatt på de tradisjonelle feltene i vest.

For Norskerenna og Skagerrak uttaler ICES (det internasjonale råd for havforskning) at bestanden er varierende, og at den holder seg like over minimums rekrutteringsbestand, med 2013 som et unntaksår der rekrutteringen var høy. De anbefaler at fangskvotene settes lavt for dette området. (ICES, 2020).

Fjordbestandene overvåkes ikke og blir heller ikke vurdert av ICES. Årlige fangster av kyst- og fjordreke har siden 1990-tallet vært omkring 5.000 tonn. I sør (Norskerenna og Skagerrak) er det anslått at 40-70% av samlet fangst er kystreke.

I de nordlige fylkene har det vært et fall i fangstene av kyst- og fjordreke fra et toppår i 1984 med ca. 25.000 tonn til under 1000 tonn siden årtusenskiftet. Hovedårsaken til dette er en omstrukturering av fiskeriet ved at det meste av rekefisket nå foregår til havs med store havgående trålere. I nord er det nå bare en marginal andel av samlet rekefangst som kommer fra kystområdene.

Samlet sett tilfredsstiller bestanden(e) av Pandalus borealis - dypvannsreke - i norske farvann ikke noen av IUCN sine kriterier for å bli plassert i noen rødlistekategori, og har derfor blitt klassifisert som livskraftig (LC).