Tusseflaggermus Pipistrellus pipistrellus (Schreber, 1774)

Beskrivelse av arten:

Tusseflaggermus (Pipistrellus pipistrellus) og dvergflaggermus Pipistrellus pygmaeus ble fram til 1998 regnet som én art. Denne bar førstnevntes vitenskapelige navn, men var på norsk kjent som "dvergflaggermus". Ved oppdelingen i to arter valgte man å beholde det velkjente norske navnet for den arten som har vid utbredelse i Sør-Norge (P. pygmaeus). Nytt norsk navn for P. pipistrellus ble først endelig fastsatt i forbindelse med presentasjonen av et sannsynlig funn i Stavanger (Isaksen 2007). Dvergflaggermus har ekkolokaliseringsrop som inneholder mest energi rundt 55 kHz, mens tusseflaggermus har rop som ligger rundt 45 kHz. Forskjell i ekkolokaliseringssignalene satte forskerne på sporet av at det kunne dreie seg om to ulike arter (Isaksen 2007 med referanser).

Tusseflaggermus har en vestpalearktisk utbredelse som strekker seg fra Nordvest-Afrika og de britiske øyer til Iran og Afghanistan. Arten er svært fleksibel i sitt habitatvalg, og opptrer i de fleste miljøer fra bysentre til naturlige skoger. Under insektjakten følger arten ofte lineære strukturer. Den kan også jakte rundt gatelys. Tovinger utgjør hoveddelen av kostholdet. Ynglekolonier består vanligvis av 50-100 hunner og er ofte lokalisert i bygninger. Forplantningen finner sted særlig på ettersommeren. På kontinentet er det kjente masseforekomster på underjordiske overvintringslokaliteter, men overvintring kan også finne sted i bygninger. Arten regnes som i hovedsak stasjonær med trekkdistanser som vanligvis er på mindre enn 100 km mellom sommer- og vintertilholdssted. Tusseflaggermus er i all hovedsak en "husflaggermus". Sommerkolonier anlegges så og si utelukkende i bygninger (Dietz mfl. 2009). Arten opptrer dessuten gjerne i store kolonier, om enn noe mindre enn koloniene til dvergflaggermus.

Vurdering:

Forekomst av arten ble sannsynliggjort gjennom presentasjon av gode lydopptak fra Mosvatnet i Stavanger, Rogaland (Isaksen 2007). Lydopptakene ble sendt for en validering til tre utenlandske eksperter. Disse mente at opptakene stammet fra tusseflaggermus.

Det er senere gjort flere opptak av lavfrekvente Pipistrellus-individer (Ebbe Nyfors, pers. medd., Kjell Isaksen, pers. medd.) men ingen av disse har så vidt vites vært gjenstand for en statistisk analyse eller blitt vurdert av uavhengige eksperter. Programvare som automatisk identifiserer lydopptak av flaggermus gir fortsatt en relativ høy grad av feilbestemmelse (bl.a. Rydell mfl. 2017). Videre er det både sprik mellom ekspertvurderinger og dermed også feilbestemmelser blant etablerte ultralydeksperter (Rydell mfl. 2017).

Montauban mfl. (2021) viste at dvergflaggermus i et område uten forekomst av tusseflaggermus bruker et mye større spekter av ultralyder, inklusiv lave frekvenser som vanligvis blir klassifisert som tusseflaggermus. Variasjonen gjaldt også andre lydparametere enn toppfrekvens (Cecilia Montauban, pers. medd.). Nyere forskning åpner dermed opp for en annen tolkning av artstilhørigheten til lydopptakene som er beskrevet av Isaksen (2007).

Tore Christian Michaelsen samlet inn data fra nærmere 500 punkter i Sør-Norge som resulterte i drøye 14 000 opptak av Pipistrellus sp. (dverg-, tusse- eller trollflaggermus). Ingen av disse opptakene lignet sammensetningen av frekvenser som ble påvist ved Mosvatnet, selv om flere hadde en toppfrekvens på 46 kHz og én ned til 45 kHz (43-46 kHz). Det ble ikke påvist en nedre hale i en fordeling rundt 45 kHz og slike lavfrekvente Pipistrellus sp. kan derfor være nedre ekstreme frekvenser fra dvergflaggermus eller øvre ekstreme frekvenser fra trollflaggermus. Gjennom statistiske analyser og simuleringer kunne Michaelsen mfl. (in prep.) imidlertid sannsynliggjøre at lavfrekvente ekkolokaliseringsrop godt kan falle innenfor variasjon til dverg- eller trollflaggermusas rop. Dette samsvarer med Montauban mfl. (2021) sine funn (se ovenfor).

Basert på utvendige kjennetegn kan tusseflaggermus være krevende å skille fra dvergflaggermus. Noen karakterer som senemønsteret i vingen, utformingen av nesen og pelsfargen kan likevel sannsynliggjøre en riktig artsbestemmelse (bl.a. Dietz mfl. 2009). Det har vært et spesielt fokus på å påvise arten basert på ytre kjennetegn, men verken dyr som har blitt funnet av publikum, blitt kontrollert i flaggermuskasser, fanget med mistnett eller ved kolonier har vist karakterer som stemmer overens med arten (NZFs flaggermusmottak, NZFs flaggermusgruppe). En gjennomgang av dyr som er belagt i norske museer ga heller ingen nye funn av arten (NZFs prosjekt pattedyratlas, egne data). Genetiske undersøkelser av enkelte dyr med avvikende utseende resulterte heller ikke i funn av arten (Melanie Hüpkes, pers. medd.)

I Sverige ser det ut til å være mange registreringer av arten (SLU Artdatabanken 2021). Samtlige av rapporterte funn er dog gjort på grunnlag av lydregistreringer og flertall av disse mangler belegg eller er ikke validert (SLU Artdatabanken 2021). Gerell (2020) viser til en spredning av arten i Sverige basert på de ovennevnte registreringer fra Artportalen. Det er vanskelig å vurdere dette bildet så lenge det ikke har blitt utført en nøyere analyse og validering av registreringene, der det også kalibreres for den økte registreringsaktiviteten. Ahlén mfl. (2004) fant én koloni av arten i Småland. Den er senere ikke gjenfunnet (Sofia Gylje Blank, pers. medd.). Gerell (Rune Gerell, pers. medd.) har gjort flere kolonifunn i både østre og vestre Skåne. Alle kolonifunn og enkeltfunn i Sverige er basert på lydregistreringer. Så vidt vites har ingen dyr blitt sjekket opp mot utvendige artskarakterer eller blitt genetisk undersøkt (Sofia Gylje Blank, pers. medd., Rune Gerell pers. medd., Espen Jensen, pers. medd.). Tusseflaggermus har en sørlig utbredelse i Danmark (Baagøe og Jensen 2007), mens dverg- og tusseflaggermus viser en nærmest heldekkende utbredelse i Storbritannia (Crawley mfl. 2020).

Det mangler belegg eller sannsynliggjøring for at arten har reprodusert sammenhengende i mer enn 10 år i Norge. For å få en objektiv vurdering av hvorvidt tusseflaggermus forekommer på en gitt lokalitet eller i et gitt område foreslår Michaelsen (pers. medd.) å konstruere frekvensfordelingsdiagrammer fra alle Pipistrellus-opptak som er gjort der. Dersom fordeling av toppfrekvensen er normal fordelt rundt høyfrekvente rop (50 kHz) er det sannsynlig at kun dvergflaggermus forekommer, mens dersom fordelingen ikke er normal fordelt men viser også en topp rundt lavfrekvente rop (45 kHz) så er det sannsynlig at også tusseflaggermus forekommer. Med tanke på den potensielle spredning av arten nordover i Sverige bør grensetraktene mot Sverige holdes under oppsyn. Eventuelle lydregistreringer av arten bør fortrinnsvis bekreftes av genetikk og utvendige karakterer. Det bør også gjøres en spesiell innsats for å påvise eller sannsynliggjøre yngling i Norge.

Konklusjon:

Det har oppstått tvil hvorvidt tusseflaggermus (Pipistrellus pipistrellus) faktisk forekommer i Norge. Funnet fra Stavanger kan i lys av nyere forskning ikke ansees å være sikkert. Verken reproduksjon eller gjentagende besøk har blitt dokumentert. Arten må dermed kategoriseres som NA (arten er ikke etablert med fast reproduserende bestand hos oss, og < 2 % av global populasjonsstørrelse oppholder seg regelmessig i Norge (gjest)).