Vurdering av bergsvingel Festuca brachyphylla Schult. & Schult. f.

Bergsvingel Festuca brachyphylla er en småvokst, tuedannende flerårig urt. Arten har frøformering, og fruktene spres trolig hovedsakelig passivt og noe med vind. Generasjonstida er satt til 10 år, dvs. en vurderingsperiode på 30 år. Arten vokser på åpne flekker i tørr hei og på åpen grusmark. På Svalbard er den bare kjent fra et mindre område ved Isfjorden, men med mange bestander langs en strekning på ca. 20 km fra Hotellneset vest for Longyearbyen til midtre Adventdalen og opp Longyeardalen (Nordenskiöld Land), se Fjellheim et al. (2001) og Guldahl et al. (2001).

Dagens informasjon tyder på én effektiv immigrasjon til Svalbard og lokal spredning fra denne. Det er uvisst om denne innvandringen har en antropogen bakgrunn eller ikke, men antropogen innførsel til Longyearbyen-området er ikke umulig. Utbredelsesområdet er anslått til 44 km2, og antallet forekomstruter til 11, dvs. et forekomstareal på 44 km2. Arten finnes bare i den mest påvirkete delen av hele Svalbard, og flere tidligere kjente bestander er blitt nedbygd. Samtidig tåler arten en god del forstyrrelse og kan være en pionér på f.eks. veikanter i Longyearbyen og rundt flyplassen. Vi regner derfor ikke med noen fortidig populasjonsnedgang på gunn av inngrepen. Arten produserer modne frukter som har en spireprosent på 46,4 % (Alsos et al. 2013).

Det er ingen tydelige indikasjoner på pågående populasjonsnedgang og heller ikke forventet noen framtidig nedgang. Arten finnes ellers i verden fra nordboreal sone nord til nordarktisk sone, og den vil kunne ha fordel av temperaturøkning. Bergsvingel er en svært vidt utbredt, arktisk-alpin og sirkumpolar art, men Svalbard-forekomstene er de eneste i Vest-Europa (arten finnes i arktisk europeisk Russland).

Den er derfor en ansvarsart for Norge i europeisk sammenheng.

Artsgruppen som bergsvingel tilhører ble kartlagt av Rønning (1972), men ut fra en dårlig fungerende taksonomi der den arten vi i dag kjenner som den mest utbredte på Svalbard, F. edlundiae, ennå ikke var beskrevet. Avklaring av taksonomi og utbredelse på Svalbard finnes hos Fjellheim et al. (2001) og Guldahl et al. (2001).

Se også Elven et al. (2011).

Med unntak for én enkelt prikk, hører alt det materialet som Rønning (1972) kartla som bergsvingel F. brachyphylla, til stuttsvingel F. edlundiae. Kartene i både Artskart og Svalbardflora, som bygger på både belegg og litterære og andre opplysninger, er derfor ekstremt misvisende. Filtrerer man bare for belagte funn, blir de mer (men ikke helt) korrekte.

Bergsvingel vurderes som livskraftig (LC), til tross for at den bare forekommer innen et svært begrenset område i den mest utbygde og påvirkete delen av hele Svalbard. Dette er en nedgradering fra nær truet i forrige vurderingsrunde (og fra sårbar i runden før denne).

Årsaken til revurderingen er at arten ikke antas å være særlig følsom for pågående og forventete framtidige klimaendringer, og at sjøl om mange småbestander er blitt nedbygd og ødelagt, viser den god evne til å innta sekundære, forstyrrete habitater, spesielt i Longyearbyen og rundt flyplassen. Det er imidlertid et spørsmål om artens forekomst på Svalbard skal vurderes som kraftig fragmentert eller ikke. Hele Svalbard-forekomsten er en liten, samlet forekomst (44 km2) isolert fra alle andre globalt med flere tusen kilometer. Vurderes utbredelsen som

trolig