Vurdering av griffelstarr Carex stylosa C.A.Mey.

Griffelstarr Carex stylosa (var. nigritella) er en flerårig, tett mattedannende art uten effektiv klonal formering, men trolig med regelmessig frøsetting. Fruktene spres trolig passivt. Generasjonstida er satt til 15 år, dvs. en vurderingsperiode på 45 år. Arten er hovedsakelig funnet i urterik vegetasjon av lågurt- eller høgstaude-typer, fra rett under til rett over skoggrensa, og på baserik grunn. Arten har vært et mysterium i Norge og Europa, se diskusjonen hos Elven et al. (2013).

Den ble først samlet i 1934 i fjellet mellom Balgesoaivve og Favresvarre i Tr Nordreisa av Y. Mejland. Dette var første funn i Europa; ellers er arten vesentlig grønlandsk – amerikansk. Funnet var sensasjonelt og ble omtalt både i Norge (Mejland 1943) og Sverige (Hultén 1943), men Hultén bestridte bestemmelsen slik at arten ikke ble inkludert i Lids flora på 1950- og 60-tallene. Hylander (1964) bekreftet bestemmelsen til griffelstarr, og alle senere botanikere har støttet ham. Problemet var at arten ble ettersøkt flere ganger i Nordreisa, uten gjenfunn. Å gjenfinne en trolig liten forekomst av griffelstarr ville være som å lete etter en 'nål i høystakk', særlig fordi de som lette ikke ante hvordan arten så ut, men se nedafor. Det neste funnet ble i realiteten gjort ved Guolasjavri i Tr Kåfjord av Hartvig Sætra i 1979, men materialet ble først bestemt i 2010 til denne arten, av Torstein Engelskjøn. I mellomtida hadde Kåre A. Lye i 1992 funnet arten i et annet område, Tr Storfjord: Stoalpujæggit under fjellet Agjet i Skibotndalen (K.A. Lye, 1992, Ås-herbariet NLH).

Materialet er kontrollert og er uomtvistelig griffelstarr (Elven & Lye 2007).

Lokaliteten ble oppsøkt i 2006, planten gjenfunnet, og populasjonen anslått til mellom 5 og 10 individer (Elven et al. 2007).

Andre botanikere har besøkt lokaliteten senere og har ikke funnet mer av den. Status på Mejlands gamle lokalitet i Nordreisa, og også økologi, har vært helt uviss inntil helt nylig når entusiaster i Troms nå har påvist en stor serie med forekomster i Nordreisa, i Mejlands gamle område og ellers. Det begynte med noe Ivar Heggelund fant i Pilteridalen i Nordreisa i 2008 og som han kalte “pilteristarr” (se http://www.nordaflora.no/Carex_stylosa_i.htm).

Denne ble bekreftet av Elven og Solstad i 2015 som griffelstarr. Heggelund meldte at planten var utbredt over flere kilometer langs dalsiden (Heggelund pers. medd.) med et stort individtall. I ettertid er griffelstarr funnet i minst fire delområder i Nordreisa, med til dels store individtall og mange delpopulasjoner, totalt trolig i 13 forekomstruter. Se oppsummering hos Heggelund (2020) og Gaarder et al. (2021).

Arten har opplagt vært massivt oversett i Norge og Troms, og den kan ha en noe større utbredelse enn vi kjenner til, spesielt i Midt- og Nord-Troms. Griffelstarr har to raser: var. stylosa i Beringia (Nordøst-Asia og Alaska) og i fjella i vestlige Nord-Amerika, og var. nigritella i Nordøst-Canada, Grønland og Norge. De norske forekomstene er de eneste i Europa, og arten er norsk ansvarsart i europeisk sammenheng.

Griffelstarr vurderes nå (og foreløpig) som livskraftig (LC).

Det kjennes ingen trussel mot arten; den vokser i et høgdebelte (rett under og rett over skoggrensa) der klimaendringer neppe vil være det store problemet; ved heving av skoggrensa vil arten trolig følge med skoggrensa oppover. Utbredelsen er trolig noe fragmentert, og hele den norske populasjonen er ett sterkt isolert fragment i den globale utbredelsen, men dette kan ikke tillegges vekt når den norske populasjonen ikke er sårbar (utbredelsesområde 2330 km2, kjent forekomstareal 60 km2).

Individtallet er ukjent, men trolig stort, og det ikke er kjent noen tilbakegang eller trussel. Denne vurderingen bestrides av G. Gaarder (pers. medd. 2021), som mener at "bl.a. enkelte anslag på bestandsstørrelse ... tilsier at denne totalt sett neppe er særlig stor. Og med artens sterke tilknytting til et smalt belte i lavalpin sone virker den svært utsatt for klimaendringer." Inntil vi har en sannsynliggjøring av eventuell bestandsreduksjon og tilbakegangs-faktorer, lar ikke arten seg vurdere som annet enn livskraftig ut fra A- og B-kriteriene, og mangelen på estimater for bestandsstørrelse gjør at den ikke kan vurderes ut fra C/D-kriteriene. Vurderingen som livskraftig er en sterk nedgradering fra vurdering som sterkt truet (EN) i forrige vurderingsrunde, på grunn av en mengde nyfunn av antatt rimelig trygge delpopulasjoner.