Vurdering av engbittersøte Gentianella amarella subsp. amarella

Engbittersøte Gentianella amarella subsp. amarella er toårig. Den har frøreproduksjon, og frøene spres nokså passivt. Vurderingsperioden er på 10 år. Engbittersøte er for en stor del knyttet til tradisjonelle jordbrukslandskap og har gått tilbake i flere deler av landet. Planten har vært utbredt over store deler av landet nordøstover fra en akse over søndre Telemark - Valdres - Sunnmøre til Nord-Troms, med en gammel og trolig tilfeldig forekomst Fi Alta (se Elven et al. 2013, med kart og innvandringsdiskusjon).

I løpet av de siste 60 årene er den forsvunnet fra store deler av låglandet nord til Trøndelag mens den fortsatt er nokså vanlig i seterregionen og nordpå. Tilbakegangen skyldes trolig opphør av slått av utmark, opphør av mye utmarkbeite, og intensivering av driften på innmark. Denne tilbakegangen er ikke like sterk lengre, og gjenværende forekomster er noe mer stabile, spesielt i kjerneområdene der planten ikke er avhengig av slått/beite, både i fjellet i Sør-Norge og i Nord-Norge. Den har også sekundærforekomster i veikanter og på tråkkpregete steder, og særlig på veikanter som blir kantslått, er den i sterk økning i fjelldalene, mye oftere å se nå enn for 20-30 år siden. Vi antar derfor at tilbakegangen i populasjonsstørrelse framover vil være begrenset, kanskje helt stoppet opp, og ihvertfall ikke overstiger 15% i en vurderingsperiode. Det moderne utbredelsesområdet er stort, ca. 256 000 km2, og med over 1900 km2 i forekomstareal. Engbittersøte har en vid utbredelse i Europa og Vest-Sibir fra Alpene til Nord-Norge. I Nordvest-Europa erstattes den av jærsøte subsp. septentrionalis (se egen vurdering) og i Øst-Asia og Nord-Amerika av en enda mer ulik art eller rase: G. acuta eller G. amarella subsp. acuta.

Flere søtearter har såkalte sesongraser, raser tilpasset blomstring og frøsetting enten før eller etter slåtte- eller beitesesongen. Hos bittersøte gjelder dette en forsommerrase var. lingulata og en sensommerrase var. amarella. Den slåtteavhengige forsommerrasen er normalt mye mer utsatt for tilbakegang enn sensommerrasen, som er den som nå særlig sprer seg på veikanter. En undersøkelse fra De britiske øyer tyder på at den genetiske bakgrunnen for slike raser er nokså enkel. Winfield et al. (2003) viste at sesongrasene innen samme område var nærmere beslektet enn hver av dem var med 'samme' rase i et fjernere område, dvs. at de var lokale tilpasninger eller økotyper mer enn taksa. Vi har derfor ikke vurdert sesongraser i Gentianella etter IUCNs kriterier.

Engbittersøte vurderes, noe usikkert, som livskraftig (LC), på basis av at tilbakegang i populasjonsstørrelse neppe vil være 15% eller større i løpet av en vurderingsperiode.