Vurdering av tornskate Lanius collurio Linnaeus, 1758

Utbredelse og økologi:

Tornskata var opprinnelig knyttet til beitede kulturlandskap med buskvegetasjon, men finnes nå ofte på hogstflater. Arten har «alltid» vært en relativt fåtallig hekkefugl i Norge. Fram til ca. 1950-tallet hekket den hovedsakelig på sørlige deler av Østlandet, men økte sin utbredelse i Norge etter det, blant annet på grunn av at flatehogst av skog økte mengden av egnet hekkehabitat. Føden består gjerne av insekter, men også andre invertebrater, smågnagere, fugler, reptiler og noe bær. Fugler som hekker i Norge overvintrer i Afrika sør for Sahara (ringmerkingsgjenfunn fra Kongo, Bakken et al. 2006).

Bestand og bestandsutvikling:

Vurderingsperioden for tornskate er 10 år (grunnet artens generasjonslengde på 3 år (Bird et al. 2020)).

Vi har ingen kvantitativ informasjon om bestandsendringer for arten. Arten gjør mye ut av seg i hekketiden, spesielt etter at ungene er flygedyktige, slik at hekkefunn er relativt lett å dokumentere. Det at arten nå hekker mer på hogstflater enn i tradisjonelle beitede kulturlandskap gjør den imidlertid mer utfordrende å overvåke. Lokale rapporter er sprikende med hensyn til bestandsendringer (se oppsummering i Shimmings & Øien 2015).

En nedgang ble registrert i Østfold og Oppland, mens man hadde en økende forekomst i Hordaland og Aust-Agder. Antall innrapporterte hekkefunn på www.artsobservasjoner.no («sikker reproduksjon») i perioden 2009-2020 har variert mellom 63 (2009) og 122 (2018), og det er ingen indikasjoner på færre registrerte hekkefunn gjennom denne perioden. Trekktellingsdata (vår og høst) fra Lista og Jomfruland fuglestasjoner antyder en generell nedgang i observasjoner i perioden 2009-2019 (Røer 2020).

En begrensning med hensyn til slike data er imidlertid at det ikke er mulig å fastslå hvor stor andel av disse individene som dreier seg om fugler som hekker i Norge. I Sverige ble bestanden estimert til ca. 88 000 individer i 2012 (Ottosson et al. 2012), og den har vist en nedgang i perioden 1975-2019, men vært relativt stabil de siste tre generasjoner (Green et al. 2020; SLU Artdatabanken 2020).

I Finland ble bestanden estimert til 80 000-160 000 individer i 2011, og den er fluktuerende men stabil (Väisänen et al. 2011; 2018; Hyvärinen et al. 2019).

I Danmark ble bestanden anslått til ca. 3000 individer i 2011 (Dansk Ornitologisk Forening 2020), og den har vært i nedgang i perioden 1976-2017, men stabil de siste tre generasjoner (Moeslund et al. 2019; Moshøj et al. 2019).

I Europa generelt har bestanden vært fluktuerende men stabil i perioden 1980-2017, men med tegn til økning i perioden 2008-2017 (EBCC 2017).

Konklusjon: