1. Rødlista for arter 2021 >
  2. Norge >
  3. Molgula manhattensis

Vurdering av manhattansekkdyr Molgula manhattensis (De Kay, 1843)

Sekkdyr

Utført av ekspertkomité for Sekkdyr
Publisert: 24.11.2021

Gjelder for Norge.

Arten er vurdert til livskraftig LC for Norsk rødliste for arter 2021.

  • RE
    Regionalt utdødd
  • CR
    Kritisk truet
  • EN
    Sterkt truet
  • VU
    Sårbar
  • NT
    Nær truet
  • DD
    Data- mangel
  • LC
    Livs- kraftig
  • NA
    Ikke egnet
  • NE
    Ikke vurdert
Alt om kategoriskalaen

Ekspertenes oppsummering

Direkte vurdert til 'LC' uten gjennomgang av IUCN-kriteriesett. Det er usikkert når M. manhattensis kom til Norge, men den er registrert på Vestlandet allerede før 1900. Noen få funn på norskekysten fra Bergen nord til Trondheimsfjorden. Millar (1966) oppgir at arten forekommer på Vestlandet og på en rekke lokaliteter grensende mot Nordsjøen (Danmark, Tyskland, Holland, UK).

Dette er en nær kuleformet molgulide som kan ha en maksimal diameter på opp mot 40 mm (Lützen 1967). Den ligger som oftest delvis negravd på bløte sedimenter i beskyttede områder, men kan også være festet til faste substrater. Den kan feste seg til skipsskrog og andre flytende objekter. Det pelagiske larvestadiet er svært kort (< 1 døgn; Berrill 1931) slik at spredning med havstrømmer og ballastvann er mindre sannsynlig enn spredning som påvekstfauna på flytende objekter.

Lützen (op.cit.) gir svært detaljerte opplysninger om forekomst av denne arten, og spesielt i europeiske farvann. Han påpeker også at synonymien hos arten er mye diskutert. Det er mange arter molgulider i nordiske farvann, og disseksjon er nødvendig for en korrekt artsidentifikasjon. Folder i gjellesekken og tarmslyngens morfologi brukes bl.a. til å skille arter i slekten Molgula. Arten kan derfor ikke identifiseres kun på habitus.

M. manhattensis finnes på begge sider av Atlanterhavet. Haydar et al. 2011: Hun og hennes kolleger har gjennomført mtDNA, cytochrome c og oxidase subunit (COI) sekvens analyser og stilt spørsmål om Molgula manhattensis er en introdusert eller glacial relikt. De skriver: 'Molgula manhattensis is native in North-east America. However, whether it was introduced or is native to Europe remains equivocal'.

Hansson(1998) oppgir at M. manhattensis har følgende utbredelse: W Baltic - Kattegatt, Bergen - Trondhjemsfjorden, S North Sea, E & N British Isles.

Arten ble registrert på Jan Mayen i 1978 (Gulliksen et al. 1980). I 2017 ble den også registrert i Kongsfjorden på Svalbard ved hjelp av 'metabarcoding' (van den Heuvel-Greve et al. 2021).

Med bakgrunn i godt dokumentert langtidstilstedeværelse i Norge, og med belagte funn (morfologi og genetikk) både langs Norskekysten og på Svalbard vurderes denne arten ikke som en fremmedart (så ikke NA, selv om den feilaktig har vært nevnt i fremmedartslisten), men som en livskraftig stedegen art for Norge (LC).

Forklaring på kategori

Hvorfor er denne arten vurdert?

Denne arten er rødlistevurdert fordi den har en etablert populasjon i vurderingsområdet. Det vil si at den er eller har vært dokumentert eller antatt etablert med fast reproduserende populasjon uten opphav i introduserte individer.

Hvilke arter vurderes?

Hvorfor er ikke denne arten rødlistet?

Denne arten oppfyller ikke kriteriene for rødlisting. Den vurderes derfor til kategorien livskraftig LC.

Les om kriteriene her

Vurderingsområde og artens utbredelse

Vurderingen gjelder for Norge, dvs. Fastlands-Norge og nærliggende øyer, norsk territorialfarvann og norsk økonomisk sone, samt fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.

Regioner og havområder

En art er forekommende i et (historisk) fylke eller havområde hvis vesentlige deler av livssyklusen foregår der. Kjent forekomst betyr kjent eller sannsynlig nåværende forekomst. Antatt forekomst brukes om mulig forekomst (basert på eldre observasjoner eller biogeografiske antagelser). Antatt utdødd forekomst brukes når arten muligens har dødd ut lokalt, mens utdødd forekomst betyr at det er overveiende sannsynlighet for at arten har dødd ut i området. Marine arter regnes som forekommende i kystfylker om de opptrer innenfor norsk territorialfarvann ved fylket. Kartet viser den historiske fylkesinndelingen per 1. januar 2018.

Geografisk distribusjon

  • Region Forekomst

  • Grønlandshavet

    Kjent

  • Barentshavet nord og Polhavet

    Kjent

  • Barentshavet sør

    Ingen

  • Norskehavet

    Ingen

  • Nordsjøen

    Kjent

  • Jan Mayen

    Ingen

  • Finnmark

    Ingen

  • Troms

    Ingen

  • Nordland

    Ingen

  • Trøndelag

    Kjent

  • Møre og Romsdal

    Kjent

  • Sogn og Fjordane

    Kjent

  • Hordaland

    Kjent

  • Rogaland

    Ingen

  • Vest-Agder

    Ingen

  • Aust-Agder

    Ingen

  • Telemark

    Ingen

  • Vestfold

    Ingen

  • Buskerud

    Ingen

  • Oppland

    Ingen

  • Hedmark

    Ingen

  • Oslo og Akershus

    Ingen

  • Østfold

    Ingen
Barentshavet sør Barentshavet nord og Polhavet Norskehavet Grønlandshavet Nordsjøen Oslo og Akershus kyst Buskerud kyst Jan Mayen kyst Bjørnøya kyst Svalbard kyst Finnmark kyst Vest-Agder kyst Aust-Agder kyst Telemark kyst Troms kyst Møre og Romsdal kyst Rogaland kyst Trøndelag kyst Nordland kyst Hordaland kyst Vestfold kyst Østfold kyst Sogn og Fjordane kyst Finnmark Troms Nordland Trøndelag Møre og Romsdal Hedmark Oppland Østfold Sogn og Fjordane Hordaland Vest-Agder Rogaland Aust-Agder Telemark Buskerud Oslo og Akershus Vestfold Svalbard Jan Mayen

Habitat

Artens habitat er dens viktigste leveområder. I vurderingene er det laget noen predefinerte habitat basert på inndeling etter Natur i Norge (NiN) systemet.

Artens hovedhabitat Alle habitat
Foto som viser Arktisk
Arktisk

Samlebetegnelse på en rekke naturtyper som forekommer i arktiske områder.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T9 Mosetundra, T10 Arktisk steppe og T28 Polarørken.

Foto som viser Fjell
Fjell

Samlebetegnelse for områder over eller nord for tregrensa.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T3 Fjellhei, leside og tundra, T7 Snøleie, T19 Oppfrysingsmark, T22 Fjellgrashei og grastundra og T26 Breforland og snøavsmeltingsområde.

Foto som viser Berg og ur
Berg og ur

Samlebetegnelse på områder uten jorddekke og områder under tregrensa hvor jorda er for grunn til at det kan vokse skog.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T1 Nakent berg, T2 Åpen grunnlendt mark, T5 Grotte og overheng, T13 Rasmark, T14 Rabbe, T15 Fosse-eng, T16 Rasmarkhei og -eng, T17 Aktiv skredmark, T20 Isinnfrysingsmark, T25 Historisk skredmark og T27 Blokkmark.

Foto som viser Skog
Skog

Skogarealer, med unntak av treplantasjer, semi-naturlig eng som er tresatt og skog som påvirkes av flom.

Ensbetydende med NiN 2.0 hovedtypen T4 Fastmarksskogsmark.

Foto som viser Ferskvann
Ferskvann

Samlebetegnelse på naturtyper i ferskvann.

Omfatter alle typene under NiN 2.0 hovedtypegruppene L Ferskvannsbunnsystemer og F Limniske vannmasser.

Foto som viser Fjæresone
Fjæresone

Samlebetegnelse på området mellom laveste normale fjæremål og høyeste normale flomål, eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T6 Strandberg og " T11 Saltanrikingsmark i fjæresonen.

Foto som viser Flomsone
Flomsone

Samlebetegnelse på områder som jevnlig blir satt under vann ved flom, først og fremst langs større elver og langs innsjøer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T30 Flomskogsmark, T18 Åpen flomfastmark og T23 Ferskvannsdriftvoll i NiN 2.0

Foto som viser Snø og is
Snø og is

Snø- og issystemer omfatter økosystemer i og på varig snø og is, inkludert polarisen

Omfatter begge hovedtypene under NIN 2.0 hovedtypegruppe I Snø- og issystemer .

Foto som viser Kyst
Kyst

Samlebetegnelse på en rekke kysttilknyttede fastmarkssystemer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T8 Fuglefjell-eng og fugletopp, T12 Strandeng, T21 Sanddynemark, T24 Driftvoll og T29 Grus- og steindominert strand og strandlinje.

Foto som viser Saltvann
Saltvann

Samlebetegnelse på naturtyper i saltvann, inklusive brakkvann.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppene M Saltvannsbunnsystemer og H Marine vannmasser.

Foto som viser Semi-naturlig mark
Semi-naturlig mark

Samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T31 Boreal hei, T32 Semi-naturlig eng, T33 Semi-naturlig strandeng og T34 Kystlynghei.

Foto som viser Sterkt endret mark
Sterkt endret mark

Samlebetegnelse på fastmarksområder med ny eller sterkt endret overflate, hvor mennesker har fjernet jorda eller forandret størsteparten av den opprinnelige landoverflata.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T35 Sterkt endret fastmark med løsmassedekke, T36 Ny fastmark på tidligere våtmark og ferskvannsbunn, T37 Ny fastmark på sterkt modifiserte og syntetiske substrater, rask suksesjon, T38 Treplantasje, T39 Sterkt endret og ny fastmark i langsom suksesjon, T40 Sterkt endret fastmark med preg av semi-naturlig eng, T41 Oppdyrket mark med preg av semi-naturlig eng, T42 Sterkt endret, hyppig bearbeidet fastmark med intensivt hevdpreg, T43 Sterkt endret, varig fastmark med intensivt hevdpreg, T44 Åker og T45 Oppdyrket varig eng.

Foto som viser Våtmark
Våtmark

Samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppen V Våtmarkssystemer.

Detaljer

Populasjonsandel

En art er ikke nødvendigvis begrenset til norske områder. Men populasjonen i norske områder utgjør noen ganger en betydelig andel av den totale populasjonen.

Nåværende populasjonsstørrelse i vurderingsområdet utgjør:

  • 1 - 5 % av europeisk populasjonsstørrelse
  • < 1 % av global populasjonsstørrelse

Referanser

  • Berril, N.J., (1931.). Studies in tunicate development. Philosophical Transactions of the Royal Society of London (B), 219,: 281-346.
  • Brattegard, T. & Holte, T (eds.). (1997). Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. Research Report for DN 1997-1. Directorate for Nat
  • Gulliksen, B., Haug, T., Sandnes, O.H. (1980). Benthic macrofauna on new and old lava grounds at Jan Mayen. Sarsia 65
  • Hansson, H.G. (1998). NEAT (North East Atlantic taxa): south Scandinavian marine Chordata Check-list. Internet. pdf.version
  • Haydar, D. et al. (2011). Introduced or glacial relict? Phylogeography of the cryptogenic tunicate Molgula manhattensis (Ascidiacea, Pleurogona). Diversity and Distributions 17(1): 68-80.
  • Lützen J.G. (1967). Sækdyr. Danmarks Fauna 75: 1-267.
  • Millar, R. H. (1966). Tunicata Ascidiacea. Marine invertebrates of Scandinavia 1: 123.
  • van den Heuvel-Greve, M., van den Brink, A., Glorius, ST., Arjen de Groot, G., Laros, I., Renaud PE., Pettersen, R., Weslawski, JM., Kuklinski, P., Murk, Aj. (2021). Early detection of marine non-indigenous species on Svalbard by DNA metabarcoding of sediment. Polar Biology https://doi.org./10.1007/s00300-021-02822-7

Sitering

Tandberg AHS og Gulliksen B (24.11.2021). Sekkdyr: Vurdering av manhattansekkdyr Molgula manhattensis for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. http://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28271. Nedlastet 22.11.2024

Logobilde for artssiden

Utvikling

  • 2021: LC livskraftig
  • 2010: LC livskraftig

Videre lesning