Vurdering av storvassoleie Ranunculus schmalhausenii Luferov

Storvassoleie Ranunculus peltatus er en flerårig urt med krypende, rotslående stenger. Den vokser i store kloner og spres meget lett med skuddfragmenter, i vatn eller med fugl. Arten har også frøreproduksjon, og fruktene (smånøttene) spres med vatn (flytevev) og fugl. Generasjonstida er satt til 7 år, dvs. en vurderingsperiode på 21 år. Storvassoleie er en obligat vassplante, hovedsakelig knyttet til litt større vassdrag (sjøer, elver), men også funnet i brakkvatn i fjordbotner. Arten stiller små næringskrav og er trolig mest utbredt i oligotrofe vassdrag. Arten synes å forekomme på Østlandet, i indre Trøndelag og i indre Nord-Norge nord og øst til Pasvikdalen i Fi Sør-Varanger. Det er dokumentert svært få forekomster i Nord-Trøndelag og Nordland. Den globale utbredelsen er i Europa, Nord-Afrika og Kaukasus.

Vassoleie-gruppa (Ranunculus subg. Batrachium) er kjent med 4-5 arter i Norge (den femte arten, hjulvassoleie R. circinatus, er bare funnet én gang).

Hybrider oppstår meget lett mellom noen av disse artene, spesielt mellom storvassoleie, småvassoleie R. trichophyllus og kystvassoleie R. aquatilis, men også mellom storvassoleie og dvergvassoleie R. confervoides. Hybridene kan ofte gjenkjennes på at de ikke setter moden frukt (noe foreldreartene oftest gjør, dersom de blomstrer), på at de ofte har blad som er mellomformer mellom trådflikete undervassblad og breiflikete flyteblad (foreldreartene har svært sjelden eller aldri slike blad med mellomformer), og dessuten på at de ellers morfologisk ligger mellom foreldreartene. Planter som setter frukt er vanlig å finne hos kystvassoleie og dvergvassoleie, mindre vanlig hos småvassoleie, og svært sjelden hos storvassoleie. Det er derfor mulig at hoveddelen av norsk populasjon av det som inntil nå er kalt storvassoleie, er frøsterile hybrider. I herbariematerialet finner vi nesten ikke planter med utviklete frukter. Slike planter har ingen problemer med formeringen; skuddbitene er mye mer effektive formeringsorganer enn fruktene. Hele vassdrag domineres ofte av slike hybridplanter som kan vokse som flak tvers over elvene og mange mil nedstrøms: f.eks. i Trysilelva, Glåmas øvre og midtre deler ned til Kongsvinger, og i Nidelva fra Selbusjøen til Trondheim sentrum. Storvassoleie er muligens hyppigst i sakteflytende, næringsfattige elver, evt. nær utløp og innløp i innsjøer (og mindre vanlig forøvrig i innsjøer).

Storvassoleie vurderes, på nokså tynt grunnlag, som livskraftig (LC).

Vi vet ikke hvor storvassoleie finnes i Norge, bortsett fra at vi har sett fruktifiserende planter fra svært spredte steder i de nevnte landsdelene, og vi vet absolutt ikke hvor mye vi har av den. Vi har for mye av den til at kategorien ‘kritisk truet’ kan brukes, trolig også for mye for ‘sterkt truet’. Dermed kan vi ikke plassere arten i ‘datamangel’ (DD).

Det er ingen kjent pågående eller forventet negativ påvirkning som vil føre til populasjonsnedgang. Det er et stort behov for en kritisk revisjon av Batrachium-gruppen i Norge.