Arten er vurdert til livskraftig LCº (nedgradert) for Norsk rødliste for arter 2021.

  • RE
    Regionalt utdødd
  • CR
    Kritisk truet
  • EN
    Sterkt truet
  • VU
    Sårbar
  • NT
    Nær
    truet
  • DD
    Data- mangel
  • LCº
    Livs- kraftig
  • NA
    Ikke egnet
  • NE
    Ikke vurdert
Alt om kategoriskalaen

Ekspertenes oppsummering

Utbredelse og økologi:

Hvitkinngås (Branta leucopsis) hekker på øyer og holmer i ferskvann og saltvann. Arten er registrert som hekkende i ferskvann i Østfold (Femsjøen og Isesjøen), Hedmark og Oppland (i Randsfjorden, Mjøsa og Næra).

I Agder, Vestfold og Telemark har den foreløpig ikke etablert seg som hekkefugl i ferskvann. Hvitkinngåsa hekker gjerne i mindre kolonier.

På Fastlands-Norge hekket hvitkinngås for første gang mot slutten av 1970-tallet som et resultat av at den var satt ut som parkfugl i Oslofjordområdet. Etter hvert har vi også fått naturlig etablering av hekkefugl fra bestanden som etablerte seg på Gotland i Sverige på begynnelsen på 1970-tallet, og som senere har spredt seg til store deler av Sverige (Ottosson et al. 2012).

Arten har spredt seg til andre områder, spesielt på Sør- og Østlandet men også lenger nord i landet. Etableringer helt nord i landet kan ha naturlig opphav fra fugler i de nordlige hekkeområdene (Svalbard, Øst-Grønland og Vest-Sibir).

Føden består hovedsakelig av plantemateriale som gress, siv og akvatiske planter. Arten overvintrer i Nordvest-Europa.

Bestand og bestandsutvikling:

Hekkebestanden i Norge ble i 2015 vurdert å være i intervallet 1200-1400 individer, og den ble da vurdert som økende (Shimmings & Øien 2015).

Bestandsestimatet tilsier rødlistekategori nær truet NT etter kriteriet D1 (1000-2000 reproduserende individer).

Vurderingsperioden for hvitkinngås er 30 år (grunnet artens generasjonslengde på 10 år (Bird et al. 2020)).

Helt siden arten først opptrådte i Norge på 1970-tallet har det vært en gradvis vekst i bestanden. I tillegg til Oslofjordområdet (Østfold til Telemark) hekker det nå hvitkinngås i Hedmark og Oppland (Oppland så tidlig som i 2002), samt vestover i Agder, Rogaland og så langt nord som til Sør-Trøndelag. De siste årene er det også dokumentert hekking i Finnmark (på Hornøya, www.artsobservasjoner.no).

Arten har også hekket i Nordland i 2018 (www.artsobservasjoner.no).

På Svalbard ble hekkebestanden estimert til 24 000-31 000 individer i 2015, og den har vært vurdert som økende helt fram til 2019 (Shimmings & Øien 2015; Strøm et al. 2021).

I Sverige er bestanden estimert til ca. 5800 individer, og har økt kraftig de siste 30 år, men vist en betydelig nedgang de siste 12 år (SLU Artdatabanken 2020).

I Finland ble bestanden vurdert til 6000-7000 individer i 2011, og den er økende (Väisänen et al. 2011; Hyvärinen et al. 2019).

I Danmark er arten nyetablert og bestanden øker kraftig (Moeslund et al. 2019; Moshøj et al. 2019).

I følge BirdLife International (2017) er både hekke- og vinterbestanden i Europa økende.

Påvirkninger:

Arten kan påvirkes av predasjon på hekkelokaliteter, samt forstyrrelser i trekk- og overvintringsområdene (BirdLife International 2020).

Konklusjon:

Hvitkinngås (Branta leucopsis) vurderes til rødlistekategori nær truet NT, på bakgrunn av bestandsestimater og basert på kriteriet D1 (1000-2000 reproduserende individer).

Arten nedgraderes til livskraftig LC° grunnet solide og økende bestander i flere av våre naboland. Dette gir mulighet for reetablering dersom arten i perioder skulle forsvinne fra Norge.

Forklaring på kategori

Hvorfor er denne arten vurdert?

Denne arten er rødlistevurdert fordi den har en etablert populasjon i vurderingsområdet. Det vil si at den er eller har vært dokumentert eller antatt etablert med fast reproduserende populasjon uten opphav i introduserte individer.

Hvilke arter vurderes?

Hvorfor er ikke denne arten rødlistet?

Denne arten oppfyller ikke kriteriene for rødlisting. Den vurderes derfor til kategorien livskraftig LC.

Les om kriteriene her

Nedgradering av kategori på grunn av påvirkning utenfra

Arten nedgraderes til livskraftig LC° grunnet solide og økende bestander i flere av våre naboland. Dette gir mulighet for reetablering dersom arten i perioder skulle forsvinne fra Norge.

NT arrow_right_alt LCº

Kategori med grader er kategori etter nedgradering/oppgradering av den opprinnelige kategorien (satt etter kriteriene) for vurderingsområdet. Denne justeringen blir gjort når utdøingsrisiko i vurderingsområdet er sterkt påvirket av bestander i naboregioner.

Vurderingsområde og artens utbredelse

Vurderingen gjelder for Norge, dvs. Fastlands-Norge og nærliggende øyer, norsk territorialfarvann og norsk økonomisk sone, samt fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.

Habitat

Artens habitat er dens viktigste leveområder. I vurderingene er det laget noen predefinerte habitat basert på inndeling etter Natur i Norge (NiN) systemet.

Artens hovedhabitat Alle habitat
Foto som viser Arktisk
Arktisk

Samlebetegnelse på en rekke naturtyper som forekommer i arktiske områder.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T9 Mosetundra, T10 Arktisk steppe og T28 Polarørken.

Foto som viser Fjell
Fjell

Samlebetegnelse for områder over eller nord for tregrensa.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T3 Fjellhei, leside og tundra, T7 Snøleie, T19 Oppfrysingsmark, T22 Fjellgrashei og grastundra og T26 Breforland og snøavsmeltingsområde.

Foto som viser Berg og ur
Berg og ur

Samlebetegnelse på områder uten jorddekke og områder under tregrensa hvor jorda er for grunn til at det kan vokse skog.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T1 Nakent berg, T2 Åpen grunnlendt mark, T5 Grotte og overheng, T13 Rasmark, T14 Rabbe, T15 Fosse-eng, T16 Rasmarkhei og -eng, T17 Aktiv skredmark, T20 Isinnfrysingsmark, T25 Historisk skredmark og T27 Blokkmark.

Foto som viser Skog
Skog

Skogarealer, med unntak av treplantasjer, semi-naturlig eng som er tresatt og skog som påvirkes av flom.

Ensbetydende med NiN 2.0 hovedtypen T4 Fastmarksskogsmark.

Foto som viser Ferskvann
Ferskvann

Samlebetegnelse på naturtyper i ferskvann.

Omfatter alle typene under NiN 2.0 hovedtypegruppene L Ferskvannsbunnsystemer og F Limniske vannmasser.

Foto som viser Fjæresone
Fjæresone

Samlebetegnelse på området mellom laveste normale fjæremål og høyeste normale flomål, eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T6 Strandberg og " T11 Saltanrikingsmark i fjæresonen.

Foto som viser Flomsone
Flomsone

Samlebetegnelse på områder som jevnlig blir satt under vann ved flom, først og fremst langs større elver og langs innsjøer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T30 Flomskogsmark, T18 Åpen flomfastmark og T23 Ferskvannsdriftvoll i NiN 2.0

Foto som viser Snø og is
Snø og is

Snø- og issystemer omfatter økosystemer i og på varig snø og is, inkludert polarisen

Omfatter begge hovedtypene under NIN 2.0 hovedtypegruppe I Snø- og issystemer .

Foto som viser Kyst
Kyst

Samlebetegnelse på en rekke kysttilknyttede fastmarkssystemer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T8 Fuglefjell-eng og fugletopp, T12 Strandeng, T21 Sanddynemark, T24 Driftvoll og T29 Grus- og steindominert strand og strandlinje.

Foto som viser Saltvann
Saltvann

Samlebetegnelse på naturtyper i saltvann, inklusive brakkvann.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppene M Saltvannsbunnsystemer og H Marine vannmasser.

Foto som viser Semi-naturlig mark
Semi-naturlig mark

Samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T31 Boreal hei, T32 Semi-naturlig eng, T33 Semi-naturlig strandeng og T34 Kystlynghei.

Foto som viser Våtmark
Våtmark

Samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppen V Våtmarkssystemer.

Detaljer

Populasjonsandel

En art er ikke nødvendigvis begrenset til norske områder. Men populasjonen i norske områder utgjør noen ganger en betydelig andel av den totale populasjonen.

Nåværende populasjonsstørrelse i vurderingsområdet utgjør:

  • > 90 % av maksimum populasjonsstørrelse etter år 1900 i samme område
  • < 1 % av europeisk populasjonsstørrelse
  • < 1 % av global populasjonsstørrelse

Generasjonstid

Artens generasjonstid er satt til 10 år.
Generasjonstid er gjennomsnittsalder for alle reproduserende individ, dvs. foreldre til alle avkom i populasjonen. Om generasjonstiden hos en populasjon har blitt endret som følge av høsting eller lignende skal den naturlige generasjonslengden før høsting benyttes. Generasjonstid og generasjonslengde brukes synonymt.

Referanser

  • Ottosson, U., Ottvall, R., Elmberg, J., Green, M., Gustafsson, R., Haas, F., Holmqvist, N., Lindström, Å., Nilsson, L., Svensson, M., Svensson, S. & Tjernberg, M. (2012). Fåglarna i Sverige – antal och förekomst. Sveriges Ornitologiska Förening, Halmstad.
  • Shimmings, P. & Øien, I.J. (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-Rapport 2015-2.
  • Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H.R., Gilroy, J., Burfield, I.J., Garnett, S., Symes, A., Taylor, J., Sekercioglu, Ç.H. & Butchart, S.H. (2020). Generation lengths of the world's birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology In Press
  • ArtDatabanken (2020). Rödlistade arter i Sverige 2020. ArtDatabanken. https://artfakta.se/naturvard/taxon/vitenskapelig-navn
  • Hyvärinen, E., Juslén, A., Kemppainen, E., Uddström, A. & Liukko, U.-M. (eds.). (2019). The 2019 Red List of Finnish Species. Ympäristöministeriö & Suomen ympäristökeskus. Helsinki. 704 s.
  • Moeslund, J.E., Nygaard, B., Ejrnæs, R., Bell, N., Bruun, L.D., Bygebjerg, R., Carl, H., Damgaard, J., Dylmer, E., Elmeros, M., Flensted, K., Fog, K., Goldberg, I., Gønget, H., Helsing, F., Holmen, M., Jørum, P., Lissner, J., Læssøe, T., Madsen, H.B., Misser, J., Møller, P.R., Nielsen, O.F., Olsen, K., Sterup, J., Søchting, U., Wiberg-Larsen, P. & Wind, P. (2019). Aarhus Universitet, DCE – Nationalt Center for Miljø og Energi. www.redlist.au.dk.
  • Moshøj, C.M., Eskildsen, D.P., Jørgensen, K.S., Jørgensen, M.F. & Vikstrøm, T. (2019). Overvågning af de almindelige fuglearter i Danmark 1975-2018. Årsrapport for Punkttællingsprogrammet. Dansk Ornitologisk Forening. 58 s.
  • BirdLife International (2020) Species factsheet: Branta leucopsis. Downloaded from http://www.birdlife.org on 14/10/2020
  • Väisänen, R.A., Hario, M. & Saurola, P. (2011). Population estimates of Finnish birds. In: Valkama, J., Vepsäläinen, V. & Lehikoinen, A. 2011: The Third Finnish Breeding Bird Atlas Finnish Museum of Natural History and Ministry of Environment: (cited 17.10.2020) ISBN 978-952-10-7145-4. http://atlas3.lintuatlas.fi/english
  • BirdLife International (2017). European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities. Cambridge, UK: BirdLife International
  • Strøm, H., Stokke, B.G., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T. & Solvang, R. (2021). Fugler Aves – Svalbard. I: Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021 Artsdatabanken, Norge.

Sitering

Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av hvitkinngås Branta leucopsis for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/28036