Arten er vurdert til livskraftig LCº (nedgradert) for Norsk rødliste for arter 2021.

  • RE
    Regionalt utdødd
  • CR
    Kritisk truet
  • EN
    Sterkt truet
  • VU
    Sårbar
  • NT
    Nær
    truet
  • DD
    Data- mangel
  • LCº
    Livs- kraftig
  • NA
    Ikke egnet
  • NE
    Ikke vurdert
Alt om kategoriskalaen

Ekspertenes oppsummering

Utbredelse og økologi:

Storjo (Stercorarius skua) hekker i Norge spredt og fåtallig langs kysten fra Sunnmøre og nordover. Hekkefugler i Norge og Barentshavregionen antas i stor grad å ha vandret inn fra Storbritannia (Bakken et al. 2003).

Arten finnes gjerne i nærheten av fuglefjell eller mindre øyer med store kolonier av måker og terner. Reiret ligger typisk i tørr hei-vegetasjon. Storjoen er alteter, og menyen består bl.a. av fisk, åtsler, fiskeavfall og fugler. Ulike aldersgrupper har ulik trekkatferd, der voksne fugler overvintrer langs kysten av Sør-Europa, mens ungfuglene er mer pelagiske.

Bestand og bestandsutvikling:

Den norske hekkebestanden ble i 2014 anslått å være over 220 individer, og den ble da vurdert som økende (Anker-Nilssen et al. 2015; Shimmings & Øien 2015).

Bestandsestimatet tilsier både rødlistekategori sårbar VU og sterkt truet EN etter kriteriet D1, men med det mest sannsynlige estimatet i kategorien sårbar VU (250-1000 reproduserende individer).

Vurderingsperioden for storjo er 45 år (grunnet artens generasjonslengde på 15 år (Bird et al. 2020)).

I Norge ble storjoen først registrert som hekkefugl i 1975, og bestanden lå lenge på < 100 individer før den på 2000-tallet har økt betraktelig. Data fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl/SEAPOP viser markant økning i bestandene på de viktige hekkelokalitetene på Runde, Møre og Romsdal, Røst, Nordland og Hjelmsøya, Finnmark fra 1980-1990-tallet fram til 2019. I Storbritannia var det en markant bestandsøkning for storjoen fram til 2002, da bestanden bestod av i underkant av 10 000 par. I 2004 ble bestanden estimert til 19 200 individer. I perioden 2003-2018 har man sett en videre økning i noen områder, en stabilisering i andre områder, og en nedgang enkelte steder (JNCC 2020).

På Svalbard ble bestanden i 2014 anslått til ca. 2000 individer (Anker-Nilssen et al. 2015), og den er markant økende (Strøm et al. 2021).

Samlet for Europa er bestanden vurdert som økende (BirdLife International 2017).

Påvirkninger:

Redusert mengde av fiskeavfall fra fiskeindustrien og nedgang i fiskebestander blir pekt på som en potensiell årsak til lokal bestandsnedgang (BirdLife International 2020).

Konklusjon:

Storjo (Stercorarius skua) vurderes til rødlistekategori sårbar VU, på bakgrunn av bestandsestimater og basert på kriteriet D1 (250-1000 reproduserende individer).

Kategorien nedgraderes til livskraftig LC° siden den store bestanden i Storbritannia har økt markant i vurderingsperioden.

Forklaring på kategori

Hvorfor er denne arten vurdert?

Denne arten er rødlistevurdert fordi den har en etablert populasjon i vurderingsområdet. Det vil si at den er eller har vært dokumentert eller antatt etablert med fast reproduserende populasjon uten opphav i introduserte individer.

Hvilke arter vurderes?

Hvorfor er ikke denne arten rødlistet?

Denne arten oppfyller ikke kriteriene for rødlisting. Den vurderes derfor til kategorien livskraftig LC.

Les om kriteriene her

Nedgradering av kategori på grunn av påvirkning utenfra

Kategorien nedgraderes til livskraftig LC° siden den store bestanden i Storbritannia har økt markant i vurderingsperioden.

VU arrow_right_alt LCº

Kategori med grader er kategori etter nedgradering/oppgradering av den opprinnelige kategorien (satt etter kriteriene) for vurderingsområdet. Denne justeringen blir gjort når utdøingsrisiko i vurderingsområdet er sterkt påvirket av bestander i naboregioner.

Vurderingsområde og artens utbredelse

Vurderingen gjelder for Norge, dvs. Fastlands-Norge og nærliggende øyer, norsk territorialfarvann og norsk økonomisk sone, samt fiskevernsonen rundt Svalbard og fiskerisonen rundt Jan Mayen.

Habitat

Artens habitat er dens viktigste leveområder. I vurderingene er det laget noen predefinerte habitat basert på inndeling etter Natur i Norge (NiN) systemet.

Artens hovedhabitat Alle habitat
Foto som viser Arktisk
Arktisk

Samlebetegnelse på en rekke naturtyper som forekommer i arktiske områder.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T9 Mosetundra, T10 Arktisk steppe og T28 Polarørken.

Foto som viser Fjell
Fjell

Samlebetegnelse for områder over eller nord for tregrensa.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T3 Fjellhei, leside og tundra, T7 Snøleie, T19 Oppfrysingsmark, T22 Fjellgrashei og grastundra og T26 Breforland og snøavsmeltingsområde.

Foto som viser Berg og ur
Berg og ur

Samlebetegnelse på områder uten jorddekke og områder under tregrensa hvor jorda er for grunn til at det kan vokse skog.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T1 Nakent berg, T2 Åpen grunnlendt mark, T5 Grotte og overheng, T13 Rasmark, T14 Rabbe, T15 Fosse-eng, T16 Rasmarkhei og -eng, T17 Aktiv skredmark, T20 Isinnfrysingsmark, T25 Historisk skredmark og T27 Blokkmark.

Foto som viser Skog
Skog

Skogarealer, med unntak av treplantasjer, semi-naturlig eng som er tresatt og skog som påvirkes av flom.

Ensbetydende med NiN 2.0 hovedtypen T4 Fastmarksskogsmark.

Foto som viser Ferskvann
Ferskvann

Samlebetegnelse på naturtyper i ferskvann.

Omfatter alle typene under NiN 2.0 hovedtypegruppene L Ferskvannsbunnsystemer og F Limniske vannmasser.

Foto som viser Fjæresone
Fjæresone

Samlebetegnelse på området mellom laveste normale fjæremål og høyeste normale flomål, eller øvre grense for regelmessig påvirkning av bølgeslag eller sjøsprøyt.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T6 Strandberg og " T11 Saltanrikingsmark i fjæresonen.

Foto som viser Flomsone
Flomsone

Samlebetegnelse på områder som jevnlig blir satt under vann ved flom, først og fremst langs større elver og langs innsjøer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T30 Flomskogsmark, T18 Åpen flomfastmark og T23 Ferskvannsdriftvoll i NiN 2.0

Foto som viser Snø og is
Snø og is

Snø- og issystemer omfatter økosystemer i og på varig snø og is, inkludert polarisen

Omfatter begge hovedtypene under NIN 2.0 hovedtypegruppe I Snø- og issystemer .

Foto som viser Kyst
Kyst

Samlebetegnelse på en rekke kysttilknyttede fastmarkssystemer.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T8 Fuglefjell-eng og fugletopp, T12 Strandeng, T21 Sanddynemark, T24 Driftvoll og T29 Grus- og steindominert strand og strandlinje.

Foto som viser Saltvann
Saltvann

Samlebetegnelse på naturtyper i saltvann, inklusive brakkvann.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppene M Saltvannsbunnsystemer og H Marine vannmasser.

Foto som viser Semi-naturlig mark
Semi-naturlig mark

Samlebetegnelse på åpne eller spredt tresatte fastmarkssystemer som er formet og betinget av tradisjonell hevd.

Omfatter NiN 2.0 hovedtypene T31 Boreal hei, T32 Semi-naturlig eng, T33 Semi-naturlig strandeng og T34 Kystlynghei.

Foto som viser Våtmark
Våtmark

Samlebetegnelse på myr, kilder og andre økosystmer på mer eller mindre vannmettet mark.

Omfatter alle hovedtypene under NiN 2.0 hovedtypegruppen V Våtmarkssystemer.

Detaljer

Populasjonsandel

En art er ikke nødvendigvis begrenset til norske områder. Men populasjonen i norske områder utgjør noen ganger en betydelig andel av den totale populasjonen.

Nåværende populasjonsstørrelse i vurderingsområdet utgjør:

  • > 90 % av maksimum populasjonsstørrelse etter år 1900 i samme område
  • 1 - 5 % av europeisk populasjonsstørrelse
  • < 1 % av global populasjonsstørrelse

Generasjonstid

Artens generasjonstid er satt til 15 år.
Generasjonstid er gjennomsnittsalder for alle reproduserende individ, dvs. foreldre til alle avkom i populasjonen. Om generasjonstiden hos en populasjon har blitt endret som følge av høsting eller lignende skal den naturlige generasjonslengden før høsting benyttes. Generasjonstid og generasjonslengde brukes synonymt.

Referanser

  • Shimmings, P. & Øien, I.J. (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-Rapport 2015-2.
  • Bird, J. P., Martin, R., Akçakaya, H.R., Gilroy, J., Burfield, I.J., Garnett, S., Symes, A., Taylor, J., Sekercioglu, Ç.H. & Butchart, S.H. (2020). Generation lengths of the world's birds and their implications for extinction risk. Conservation Biology In Press
  • Bakken, V., Runde, O. & Tjørve, E. (2003). Norsk ringmerkingsatlas. Vol 1. Stavanger Museum, Stavanger 431 s.
  • Anker-Nilssen, T., Barrett, R.T., Lorentsen, S.-H., Strøm, H., Bustnes, J.O., Christensen-Dalsgaard, S., Descamps, S., Erikstad, K.E., Fauchald, P., Hanssen, S.A., Lorentzen, E., Moe, B., Reiertsen, T.K. & Systad, G.H. (2015). SEAPOP. De ti første årene. Nøkkeldokument 2005-2014. SEAPOP. Norsk institutt for naturforskning, Norsk Polarinstitutt & Tromsø Museum – Universitetsmuseet. Trondheim, Tromsø. 58 s.
  • JNCC (2020). Seabird Population Trends and Causes of Change: 1986-2018 Report. https://jncc.gov.uk/our-work/smp-report-1986-2018/
  • BirdLife International (2020) Species factsheet: Catharacta skua. Downloaded from http://www.birdlife.org on 14/10/2020
  • BirdLife International (2017). European birds of conservation concern: populations, trends and national responsibilities. Cambridge, UK: BirdLife International
  • Strøm, H., Stokke, B.G., Dale, S., Jacobsen, K.-O., Lislevand, T. & Solvang, R. (2021). Fugler Aves – Svalbard. I: Artsdatabanken. 2021. Norsk rødliste for arter 2021 Artsdatabanken, Norge.

Sitering

Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24.11.2021). Fugler: Vurdering av storjo Stercorarius skua for Norge. Rødlista for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/27680