Vurdering av engbakkesøte Gentianella campestris subsp. campestris

Engbakkesøte Gentianella campestris subsp. campestris er toårig. Den har frøreproduksjon, og frøene spres nokså passivt, sjelden over lengre distanser. Vurderingsperioden er på 10 år. Engbakkesøte er særlig knyttet til naturbeitemark og slåtteenger, med kystforekomster på stabiliserte sanddyner og i kystlynghei og med mange (og trolig økende) sekundære forekomster langs veier og stier. Engbakkesøte er funnet over omtrent hele landet, i alle fylker, men har gått sterkt tilbake i låglandet i Sør- og Midt-Norge, slik at dagens mønster er en stripe forekomster i kyststrøk og mer sammenhengende mønster i dalfører og nordpå. Vi vet ikke sikkert, men antar at det mer sammenhengende mønsteret nordpå og høgt oppe i innlandet sørpå, hovedsakelig hører til rasen fjellbakkesøte subsp. islandica, mens låglands- og kystforekomstene sørpå hovedsakelig hører til engbakkesøte. Engbakkesøte forekommer fortsatt over store deler av landet, men har hatt og har fortsatt tilbakegang. Tilbakegangen henger sammen med intensivert jordbruk med opphør av slått av kantsoner og utmark, og av utmarksbeite, og i høgtliggende strøk med mye hyttebygging i tidligere setergrender og beitelandskap. Planten har imidlertid en sterk tendens til å spre seg langs skogsveier og stier (og på hyttetomter), og den har derfor greid å opprettholde gode populasjoner i andre naturtyper enn de tradisjonelle slåtteengene. Engbakkesøte er en europeisk plante med østgrense i Øst-Finland, Baltikum og Mellom-Europa. Norge har en vesentlig del av den totale forekomsten.

Flere søtearter har såkalte sesongraser, raser tilpasset blomstring og frøsetting enten før eller etter slåtte- eller beitesesongen. Hos engbakkesøte gjelder dette en forsommerrase var. suecica og en sensommerrase var. campestris. Den slåtteavhengige forsommerrasen er normalt mye mer utsatt for tilbakegang en sensommerrasen. En undersøkelse fra De britiske øyer tyder på at den genetiske bakgrunnen for slike raser er nokså enkel. Winfield et al. (2003) viste at sesongrasene innen samme område var nærmere beslektet enn hver av dem var med 'samme' rase i et fjernere område, dvs. at de var lokale tilpasninger eller økotyper mer enn taksa. Vi har derfor ikke vurdert disse sesongrasene.

Engbakkesøte vurderes sammen med fjellbakkesøte subsp. islandica. De to er trolig to økogeografiske raser (engbakkesøte har gått mest tilbake av disse to), men herbariematerialet er ikke revidert og observatører rapporterer dem kollektivt. Foreløpig er det ikke datagrunnlag for å vurdere dem separat. Kollektivt er de knyttet til naturtyper som er i tilbakegang eller truet.

Engbakkesøte vurderes, under tvil, som livskraftig (LC). På grunn av kort generasjonstid (10 år), skal det mye til for at tilbakegangen gir en reduksjon i populasjonsstørrelsen på over 15% i en vurderingsperiode under A-kriteriet. Forekomstarealet er trolig på over 5000 km2 og utbredelsesområdet er på ca. 400 000 km2, og dette innebærer at planten vurderes som livskraftig (LC) under B-kriteriet. B-kriteriet vil ikke kunne slå ut før tilbakegangen medfører at utbredelsesområdet blir sterkt redusert, kraftig fragmentert, eller at forekomstarealet blir lite.