Vurdering av brunlangøre Plecotus auritus (Linnaeus, 1758)

Beskrivelse av arten:

Brunlangøre (Plecotus auritus) har en vid utbredelse i Sør-Norge (Isaksen mfl. 1998). Arten er kjent nord til Steinkjer-området (Anonym 2000), men det foreligger bare noen spredte funn fra Trøndelag (bl.a. Tilseth og Bangjord 2019). Bestandssituasjonen er ikke godt kjent, men brunlangøre har vist seg å ha tilhold i en relativt stor andel av undersøkte kirker i Sør-Norge. Den benytter også andre typer bygninger (gårdsbygg, bolighus), fugle- og flaggermuskasser og hulltrær for koloniplassering.

Vurdering:

Basert på registreringer i Artsobservasjoner overskrider utbredelsesområdet terskelverdier for rødlisting, mens forekomstarealet skulle tilsi en klassifisering som sterkt truet EN (ArtsDatabanken 2021). Brunlangøre er imidlertid vanskelig å registrere ved bruk av ultralyddetektorer, og det er derfor sannsynlig at arten i liten grad har blitt fanget opp i kartlegginger av flaggermus som har basert seg på denne teknikken. Arten finnes derfor sannsynligvis på mange flere lokaliteter enn det som er registrert.

Brunlangøre er en lyssky art. Rydell mfl. (2017) sammenlignet forekomst av brunlangører i kirker i 2016 med artens forekomst i de samme kirkene på 1980-tallet. Kirker med ynglekolonier var redusert fra 61% på 1980-tallet til 38% i 2016. Alle kirker som var forlatt av arten var i perioden mellom de to undersøkelsene blitt utstyrt med utendørs flombelysning. Verst var effekten hvis flombelysningen kom fra flere kilder, slik at det ikke lenger eksisterte mørke korridorer som flaggermusene kunne bevege seg i. For samtlige 13 lokaliteter hvor kirkene var uopplyste i 2016 hadde yngelkoloniene fremdeles tilhold. Denne undersøkelsen førte til at arten i den siste svenske rødlisten ble vurdert som Nær Truet (ArtDatabanken 2020). Også i Norge har det vært en økende lyssetting av kirker og offentlig bygg, men dette er ikke kvantifisert. Ulike bølgelengder gir ulik effekt på flaggermus (bl.a. Spoelstra mfl. 2017, Barré mfl. 2021). EUROBATS har laget egne retningslinjer og anbefalinger om lysbruk (Voigt mfl. 2018).

En rekke undersøkelser har vist at flere flaggermusarter benytter lineære elementer i landskapet når de forflytter seg mellom koloni-/dagtilholdssted og jaktområder. Slike elementer kan være skogkanter, sammenhengende rekker av trær og busker langs veier, grøfter, bekker eller større vassdrag, buskrekker mellom jorder eller liknende (se Isaksen mfl. 2009 for en oversikt). Et flerårig studie i Nittedal (Akershus) gjennomført av Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og NZF (Siljedal 2018, Birkeland 2019, Eldegard mfl. 2019) bekreftet viktigheten av lineære landskapselementer for artene brunlangøre, vannflaggermus (Myotis daubentonii), skjeggflaggermus (M. mystacinus) og skogflaggermus (M. brandtii). Spesielt midt på sommeren når nettene er både lyse og korte var tilstedeværelse av beskyttende vegetasjon svært viktig (Rune Sørås, pers.medd).

Særlig intensivering av jordbruket har i stor grad medført tap av linæare landskapselementer. Denne prosessen pågår fortsatt (Isaksen mfl. 2009). Flatehogst, fjerning av hule trær og forringelse av løvskoghabitater vil også påvirke brunlangøre negativt. Brunlangøre er videre utsatt for veiutbygging og økt veitrafikk både i form av direkte dødelighet og barriereeffekten som veier utgjør (Isaksen mfl. 2009).

Tellinger fra underjordiske overvintringslokaliteter på Østlandet 1996-2021 viser for hele perioden en oppgang for brunlangøre, mens det ikke er en signifikant forandring for de siste 15 år (NZFs flaggermusgruppe). Også andre steder i Europa har vintertellinger ikke vist en signifikant forandring for denne arten (Haysom mfl 2013, Barlow mfl. 2015, Rydell mfl. 2018, Meinig mfl. 2020). I Nederland viser arten nærmest en fordobling i perioden 1988-2012 (van Norren mfl. 2020), mens den har avtatt svakt i løpet av de siste 12 årene (la Haye mfl. 2020). Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad situasjonen i gruvene på Østlandet er representativ for bestanden i Norge. Den negative trenden som for denne arten ble påvist gjennom ovennevnte svenske kirkeundersøkelser, samt andre negative påvirkninger på artens livsmiljø gir grunn for bekymring.

Det er viktig at tidsserien med underjordiske tellinger fortsetter og blir utvidet til andre områder. Videre er det et sterkt behov for etablering av overvåkningsserier som dekker artens yngleperiode. Overvåkning av kolonier i kirker er enklest å få til.

Konklusjon:

Bestanden vurderes til sannsynligvis å overskride 2000 reproduserende individer, en potensiell negativ bestandstrend er foreløpig ikke dokumentert og brunlangøre (Plecotus auritus) klassifiseres derfor som livskraftig LC.