Vurdering av sibirstjerne Eurybia sibirica (L.) G.L.Nesom

Sibirstjerne Eurybia sibirica ble funnet ved Aursunden i 1897 (Ostenfeld & Resvoll 1916) og var i 1920 kjent fra seks forekomster (delpopulasjoner). Aursunden ble mildt regulert i 1896 og kraftig regulert i 1923 (se Elven 1989). Med reguleringa i 1923 forsvant fire av forekomstene. På 1950-tallet ble den ene av de gjenværende ødelagt ved oppdyrking ut til sjøkanten (se Fondal 1955). Planten ble grundig undersøkt i en hovedoppgave (Haugset 1969). På den siste lokaliteten, på eiendommen til gården Sakrisvoll, fantes på 1960-tallet to individer, hvert med flere overjordsskudd. Det ene gikk ut i 1967/68 (R. Elven observ.). Det andre levde fortsatt ca. 1970, men blomsterstandene (korgene) tørket ut de fleste somrene, og de årene den satte korger ble disse ofte samlet av amatørbotanikere, til tross for fredning (arten var nevnt som en severdighet i NAFs veibok). Individet satte derfor ikke spiredyktige frukter. Grunneier Jorunn Sakrisvoll begynte da å ivareta forekomsten og har skjøttet planten inntil nokså nylig med bl.a. skjerming mot erosjon og vanning gjennom vekstsesongen. Grunneieren har også gjennomført kunstig pollinering, fått opp mer spiredyktige frø, spirt disse på gården og plantet ut planter på stranda og ved gården. Dermed fantes inntil nylig trolig tusen planter, men alle er nok fra én mor. Det norske materialet må være svært genetisk utarmet. De siste årene har det vært en bestandstilbakegang på Sakrisvollen, på grunn av mindre omfattende skjøtsel og gjengroing med mose etter at Jorunn Sakrisvoll ble for gammel og skjøtselen ble overtatt av Ringve botaniske hage. Manglende vanning i den mest kritiske perioden om våren er også en risiko. Artens historie og geografi i Norge diskuteres av Elven et al. (2013).

Arten er vidt utbredt i Nord-Russland, Nord- og Sør-Sibir og i nordvestre Nord-Amerika. Tre raser er beskrevet, og rasen i Norge, Nord-Russland og Nord-Sibir er subsp. eller var. subintegerrima mens nominatrasen subsp. eller var. sibirica finnes i Sør-Sibir (og en annen rase i nordøstre Sibir og vestlige Nord-Amerika). Forekomsten ved Aursunden ligger meget langt fra de nærmeste kjente, i russisk Karelen. Arten er nokså vanlig i Nord-Russland og til dels meget vanlig i Nord-Sibir og nordvestre Nord-Amerika. I disse områdene inntar den en rekke voksesteder (mest nær vassdrag) og er ofte et rent ugras.

Lokaliteten på Sakrisvollen er konstant påvirket negativt av vannstandsreguleringen, og plantene er derfor avhengig av konstant og intensiv skjøtsel for ikke å forsvinne. Forsøk på utplanting ved andre, ikke-regulerte sjøer i Rørosområdet har vært mislykkete. Arten regnes nå som utdødd i naturen i henhold til IUCN-kriteriene (RE). Dette er en endring fra kritisk truet (CR) i forrige rødlistevurdering, som en tilpasning til reglene.