Vurdering av skjeggstarr Carex nardina Fr.

Skjeggstarr Carex nardina er representert på Svalbard ved underarten polarskjeggstarr subsp. hepburnii. Dette er et tuedannende starr som har frøreproduksjon, og som de fleste arter i slekta er den vindpollinert. Frøene spres passivt, men har relativt gode muligheter for spredning over litt distanse med vind da den vokser på steder som er vindeksponerte. Generasjonstiden er satt til 15 år (vurderingsperiode 45 år). Polarskjeggstarr finnes kun i kalkrike miljø. Her vokser den på rabber, eksponerte steder og i skredmark med god drenering eller svært grunnlendt. Spesielt vanlig er arten i klart kontinental seksjon og steppeområdene der, det vil si i indre deler av Wijdefjorden og indre Sassendalen. En ganske stor prosentandel av reproduserende individer på Svalbard finnes i disse regionene. Utenfor steppeområdene er arten likevel vidt utbredt over det sentrale og nordlige Spitsbergen i de kalkrike områdene. Det vil si rundt Kongsfjorden (Oscar II Land og Haakon VII Land) og ved Engelskbukta (Oscar II Land) og på evaporittbergartene i Sassendalen (Sabine Land), Gipsdalen (Bünzow Land) og mot Mimerdalen (Pyramiden, Dickson Land). Videre finnes den på den røde sandsteinen fra devontiden som er vanlig i Dickson Land og nordover mot Woodfjorden (Andrée land, Haakon VII Land). Det er også mange forekomster i nordlig arktisk tundrasone i Lomfjorden og Sorgfjorden nordøst på Spitsbergen (Ny-Friesland) og på Nordaustlandet der den også går noe inn i polarørkensonen. Utposter finnes på Prins Karls Forland, Midterhuken (Bellsund, Nathorst Land) og Ardalen (sørlige Edgeøya). Den er stort sett fraværende i områdene med sirkumnøytrale substrater på sedimentære bergarter som er vidt utbredt på hele Svalbard. Globalt har arten i vid forstand en usammenhengende utbredelse i Arktis og alpine områder med forekomster i Nord-Amerika/Grønland og så vidt over i Øst-Sibir i Chukotka. I Europa finnes den i Nord-Skandinavia og på Island i tillegg til Svalbard. Polarskjeggstarr er dominerende eller enerådende rase på Grønland og i Nord-Amerika, men i Europa bare kjent fra Svalbard. Polarskjeggstarr blir derfor en ansvarsart for Norge. Den andre rasen, vindskjeggstarr subsp. nardina er rasen i Skandinavia og på Island, men mer uviss på Grønland og i Nord-Amerika.

Det er ventet at klimaet på Svalbard vil utvikle seg mot betydelig høyere temperaturer, lengre snøfri sesong og fuktigere vær (Norsk klimaservicesenter 2020). Som en konsekvens av dette antas det at klart kontinental seksjon vil få reduserte arealer på Svalbard og at de arktiske steppeområdene, i områder med økt nedbør, vil bli utsatt for gjengroing med tettere, heipreget vegetasjon og konkurransesterke arter. I norsk rødliste for naturtyper er derfor arktisk steppe vurdert som kritisk truet (Arnesen et al. 2018). Det er likevel usikkert hvor stor nedbørsøkning det vil være i de innerste delene av Wijdefjorden. Disse områdene er i dag særdeles tørre, delvis på grunn av sterk vindpåvirkning, noe som fortsatt vil være til stede i framtida (på grunn av topografien) og som vil bidra til opprettholdelse av tørre rabber. Det antas at habitatene til polarskjeggstarr i disse miljøene, der det er spesielt mye av arten, vil forringes noe etter som klimaendringene går sin gang, men det vil trolig også åpne seg nye habitater i det som i dag er nordlig arktisk tundrasone og polarørken.

Polarskjeggstarr vurderes, under litt tvil, som livskraftig (LC). Framtidig nedgang i populasjonsstørrelse antas å ligge mellom 5 og 15% i kommende vurderingsperiode. Tvilen er hovedsakelig knyttet til omfang og fordeling av framtidig forventet nedbørsøkning og hvordan dette vil virke inn på gjengroing av rabber.