Vurdering av asp Leuciscus aspius (Linnaeus, 1758)

Asp (Leuciscus aspius) var tidligere bare kjent fra nedre deler av Glommavassdraget; i Øyeren opp til Bingsfossen og i nedre del av Leira og Nitelva (Huitfeldt-Kaas 1918).

Den var også nevnt fra brakkvannsområdet i Iddefjorden og nedre deler av Enningdalselva øst for Halden (Collett 1905).

Dette funnet har imidlertid aldri seinere blitt bekreftet (jf. Huitfeldt-Kaas 1918).

Sommeren og våren i 2008 og 2009 ble det imidlertid fanget to individer i Haldenvassdraget, i henholdsvis Skulerudsjøen (Skulerudvann) og Rødenessjøen (Spikkeland & Basnes 2009).

Aspen i disse lokalitetene er mest sannsynlig utsatt siden den ikke ble registrert etter omfattende studier på 1980-tallet (Vøllestad 1992).

Det kan likevel ikke helt utelukkes at aspen en gang har vandret inn i vassdraget. Skulerudsjøen og Rødenessjøen har trolig ikke reproduserende bestander av asp. Det er iallfall ikke rapportert om asp i disse to innsjøene i seinere år (I. Spikkeland, pers. medd.).

Aspen er for øvrig den eneste karpefisken i Norge som er en ren rovfisk, og tidlig i livssyklusen er den avhengig av et næringsskifte til fiskediett. Undersøkelser i Øyeren tyder på at den i hovedsak har et pelagisk levesett, med krøkle som hovednæring (Brabrand 2002).

Deres aldersfordeling her tyder på at rekrutteringen i de siste årene har vært stabil, basert på data fra 1990-tallet (Øxnevad 1995).

Ut fra fritidsfiske i de siste 20-25 årene er det mye asp i Øyeren, inkludert deltaområdet og nedre deler av hhv Niteelva, Leira og Glomma opp til Bingsfoss (T. Jensen, NINA, pers. medd).

Ved et prøvefiske i 2017 ble det kun fanget to asp, ett på bunngarn og ett i trål (Gjelland mfl. 2018).

Ved bunngarnfiske ble det benyttet Nordisk oversiktsgarn med maskeviddene 5-55 mm. Innsatsen var også relativt liten ut fra størrelsen på Øyeren. Resulatene fra dette prøvefiske sier derfor lite om bestandsstatus hos asp. Så lenge rekrutteringen opprettholdes på dagens nivå, antas bestandsstatus å være uendret (jf. Øxnevald 1995).

Man vet likevel ikke hva som vil skje dersom det oppstår store endringer i bestandene av byttefisk (Brabrand 2002).

Det er for øvrig mangelfull kunnskap om hvor aspen gyter og hva som påvirker gytesuksessen. Den er følsom for vandringshindre til sine gyteområder. Asp kan foreta lange vandringer og gyter på strekninger med relativt sterkt strømmende vann og steinbunn (Berglund 2006, Brabrand mfl. 2014).

Rogn av asp er påvist i Nitelva og Gjermåa, et sidevassdrag til Leira. Gytemodne individ er påvist i Leira ved Kråkfoss, 35 km fra Øyeren (Brabrand mfl. 2014).

Betydelig lengre vandringer er kjent fra elven Elbe i Tyskland, på 100-200 km (Fredrich 2003).

I Haldenvassdraget er det foretatt kanalisering nedenfor Skulerudsjøen, noe som har redusert denne biotoptypen til noen korte elvestrekninger (Spikkeland & Basnes 2009).

De påpeker derfor at dette kan være årsaken til en mulig bestandsreduksjon hos asp her, og gjort det enda vanskeligere å oppdage arten i seinere år. Bestandene består altså av tilsynelatende få individer og derfor vanskelige å identifisere. Det kan også være vanskelig å skille asp fra enkelte andre karpefiskarter. Aspen blir kjønnsmoden ved en relativt høy alder, og er derfor sårbar for beskatning. Den er en populær og attraktiv sportsfisk i Øyeren-området. I Norsk Rødliste 2006 ble den ut fra D2-kriteriet om forekomst i få lokaliteter, vurdert som sårbar (VU).

Seinere endret IUCN dette kriteriet til bare å gjelde dersom man i tillegg kunne identifisere én eller flere trusselfaktorer i de aktuelle lokalitetene. Det er trolig ingen alvorlige og umiddelbare trusselfaktorer mot bestanden av asp i Øyeren med tilløpselver. Den falt derfor ut av Norsk Rødliste fra og med 2010. På lenger sikt kan det likevel knytte seg en viss usikkerhet til utviklingen av bestanden i Øyeren (Brabrand 2002).