Vurdering av skogflaggermus Myotis brandtii (Eversmann, 1845)

Beskrivelse av arten:

Skogflaggermus (Myotis brandtii) er uten håndtering vanskelig å skille fra skjeggflaggermus (M. mystacinus). Det foreligger derfor relativt få sikre funn, men arten er bekreftet på noen titalls lokaliteter, i hovedsak i østlige landsdeler nord til Nord-Trøndelag (Isaksen mfl. 1998, NZFs Prosjekt Pattedyratlas upubl., ArtsDatabanken 2021).

Vurdering:

Skogflaggermus antas å være langt mer utbredt og tallrik enn det sparsomme funnmaterialet tilsier. Den er ikke rødlistet i Sverige (SLU Artdatabanken 2020).

Skogflaggermus er en lyssky art. Det er sannsynlig at en økende lysforurensning vil kunne påvirke arten negativt. Ulike bølgelengder gir ulik effekt på flaggermus (bl.a. Spoelstra mfl. 2017, Barré mfl. 2021). EUROBATS har laget egne retningslinjer og anbefalinger om lysbruk (Voigt mfl. 2018).

En rekke undersøkelser har vist at flere flaggermusarter benytter lineære elementer i landskapet når de forflytter seg mellom koloni-/dagtilholdssted og jaktområder. Slike elementer kan være skogkanter, sammenhengende rekker av trær og busker langs veier, grøfter, bekker eller større vassdrag, buskrekker mellom jorder eller liknende (se Isaksen mfl. 2009 for en oversikt). Et flerårig studie i Nittedal (Akershus) gjennomført av Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og NZF (Siljedal 2018, Birkeland 2019, Eldegard mfl. 2019) bekreftet viktigheten av lineære landskapselementer for artene brunlangøre (Plecotus auritus), vannflaggermus (M. daubentonii), skjeggflaggermus og skogflaggermus. Spesielt midt på sommeren når nettene er både lyse og korte var tilstedeværelse av beskyttende vegetasjon svært viktig (Rune Sørås, pers.medd).

Særlig intensivering av jordbruket har i stor grad medført tap av lineære landskapselementer. Denne prosessen pågår fortsatt (Isaksen mfl. 2009). Flatehogst, fjerning av hule trær og forringelse av løvskoghabitater vil også påvirke skogflaggermus negativt. Skogflaggermus er videre utsatt for veiutbygging og økt veitrafikk både i form av direkte dødelighet og barriereeffekten som veier utgjør (Isaksen mfl. 2009).

Tellinger fra underjordiske overvintringslokaliteter på Østlandet 1996-2021 viser en oppgang for artsparet skog/skjeggflaggermus (NZFs flaggermusgruppe). Også andre steder i Europa har vintertellinger vist en oppgang for dette artsparet (Haysom mfl 2013, Barlow mfl. 2015, Rydell mfl. 2018, Meinig mfl. 2020, la Haye mfl. 2020). Der skogflaggermus utgjør mesteparten av individene viser tellingene en oppgang (Rydell mfl. 2018, Meinig mfl. 2020). Det samme gjelder for områder der skjeggflaggermus dominerer i antall (Barlow mfl. 2015, la Haye mfl. 2020). Så trolig gjelder oppgangen i Norge både skjegg- og for skogflaggermus. Oppgangen må sees i lys av at mange flaggermusarter i Europa opplevde en kraftig nedgang i midten av forrige århundre. Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad den tilsynelatende oppgangen for denne arten i gruvene på Østlandet gjenspeiler en eventuell bestandsoppgang for arten i Norge.

Det er viktig at tidsserien med underjordiske tellinger fortsetter og blir utvidet til andre områder. Videre er det et sterkt behov for etablering av overvåkningsserier som dekker artens yngleperiode.

Konklusjon:

På grunnlag av geografisk utbredelse og et ukjent, men antatt høyt mørketall, vurderes skogflaggermus (Myotis brandtii) som livskraftig LC. Kunnskapsgrunnlaget for å vurdere rødlistestatus er imidlertid begrenset, og det er sterkt ønskelig med mer kunnskap om artens reelle bestandsstatus i Norge.