Vurdering av breiflabb Lophius piscatorius Linnaeus, 1758

Breiflabb Lophius piscatorius er i norske farvann utbredt fra Nordsjøen og langs hele norskekysten til det sørvestlige Barentshavet (Mecklenburg et al. 2018).

Bestandsstrukturen er ikke klart kartlagt og breiflabb blir av ICES evaluert som to bestander, en nord for Stad og en sør for Stad der også områdene vest for Skottland er inkludert. Områdene nord for Stad har størst betydning i norsk sammenheng, men forholdet mellom disse to komponentene er uklart, både når det gjelder bestandsstørrelse og –identitet. Utbredelsesområdet av breiflabb synes å ha økt utover på 2000-tallet, da fisket bredte seg nordover kysten av Nord-Norge frem til 2010.

Den samlede norske fangsten av breiflabb økte raskt fra ca. 3000 tonn i 1999 til rundt 6500 tonn i 2010 før fangstene gikk ned til bare ca. 1500 tonn i 2015. Fangstene økte så igjen på grunn av god rekruttering vest av Skottland og i Nordsjøen til over 4000 tonn i 2019. Foreløpig statistikk for 2020 viser en nedgang på rundt 1000 tonn. Fisket nord for Stad har dominert den norske fangststatistikken siden direktefisket ble utviklet i starten av 1990-tallet med over 80 % av fangstene, men har siden bunnåret i 2015 utgjort vel 60 % av den norske totalfangsten. Fisket er ikke kvotebelagt, men regulert gjennom fredningstid og garnbegrensninger. Havforskningsinstituttet har data på fangst-per-garndøgn (CPUE) for breiflabbfiskere langs norskekysten for perioden 2005-2019. En standardisert CPUE indeks nord for Stad viser en nedgang på 22 % fra 2007-2019 (Ono et al. 2020; ICES 2020). Gjennomsnittslengden for breiflabb i dette fisket økte for hvert år i perioden 2003-2016, en indikasjon på at fisket har blitt holdt oppe av god rekruttering rundt årtusenskiftet som så bare har vokst seg større og større. Etter 2016 har vi sett en nedgang i gjennomsnittslengdene som indikerer en ny rekruttering til området. Bestanden nord for 62°N synes derfor å bli opprettholdt ved rekruttering fra sør.

For Nordsjøen, Skagerrak og vest for Skottland blir breiflabben vurdert gjennom trender i et breiflabbtokt som har pågått siden 2005 (ICES 2020b). Denne toktserien viser en dobling av biomasse fra 2005 til 2017, men deretter en 25 % reduksjon frem til 2019. Toktet ble ikke gjennomført i 2020. ICES tilrår en 20 % reduksjon av fangstene i 2021 sammenlignet med året før.

Det er nå nesten 3 breiflabb generasjoner siden det direkte garnfisket ble utviklet (fra 1992). Havforskningsinstituttet har noen fangst-per-garndøgn data (CPUE) fra 1992-1994 på Møre der dette garnfisket startet. På slutten av denne perioden (1994) lå fangstratene på samme nivå som på starten av den nye tidsserien i 2007. Sør for Stad viser fangst-per-garndøgn data en økning fra 2007 til 2019 på Vestlandet, og samme nivå langs Skagerrakkysten de par siste årene etter en periode med lavere fangstrater i 2011-2017. Ovenfor nevnte siste toktresultat varsler imidlertid en fremtidig reduksjon i fangstratene i fisket.

Breiflabb Lophius piscatorius vurderes som livskraftig (LC). Imidlertid varsler lavere toktresultat for Nordsjøen, Skagerrak og vest for Skottland en bestandsnedgang for norske områder, både sør og nord for Stad, og det er usikkert hvor mye av utviklingen kan forklares som naturlige svingninger.