Vurdering av blåveis Hepatica nobilis Schreb.

Blåveis Hepatica nobilis er en flerårig urt uten vegetativ formering, men med frøformering. Fruktene spres med maur over korte distanser. Generasjonstida er satt til 15 år, dvs. en vurderingsperiode på 45 år. Arten vokser i lågurtskog og annen urterik eller lyngrik skog på baserik grunn, dessuten i skogkanter og noen ganger i berg. I Norge har blåveis fem delområder. Det største omfatter Østlandet fra midtre dalstrøk sør- og østover til svenskegrensen og sørvestover til og med Vest-Agder. Det nest største utbredelsesområdet er Trøndelag med vekt på strøkene rundt Trondheimsfjorden. Dessuten finnes isolerte, små utbredelsesområder i Ryfylke, midtre Hardanger og i Bodø (Lysdahl 1945, Fægri & Danielsen 1996).

Blåveis har dermed en stor, men sterkt oppdelt utbredelse og tallrike forekomster. Vi har ikke vektlagt fragmentering i utbredelsen fordi mer enn 50% av forekomstene finnes samlet på Østlandet. Arten er imidlertid maurspredt, noe som innebærer av enhver forekomst mer enn ca. 500 m vekk fra en annen er effektivt isolert (på kort sikt).

Mengden av belegg i herbariene fordeler seg med ca. 2/3 før 1985 og ca. 1/3 fra de siste 30 årene. De mange relativt nye innsamlingene skyldes ikke minst at en del samlere har fokusert på arten lokalt eller regionalt, og ikke at artens utbredelsesområde har endret seg eller at arten er i spredning. Utbredelsesområdet i 2000 var fortsatt stort, på 216 500 km2, og forekomstarealet likeså, på over 10 000 km2. Innsamlingene har snarere vist at blåveis regionalt eller lokalt har mange forekomster. I Drammen og Lier forekommer den f.eks. i over 300 av totalt 500 km-ruter (Elven & Elven upubl.).

Der den får stå i fred for plukking, innflytting til hager og innsamling for salg (Brandt 1974), og ikke utsettes for miljøforstyrrelse eller -ødeleggelse, vurderes den som stabil. Mange av forekomstene ligger imidlertid i låglandsstrøk med stort press på naturområder på grunn av tettstedsutvikling (boligbygging, infrastruktur), og en rekke lokaliteter er gått tapt ved nedbygging. Avvirking av skog med blåveis kan føre til at den forsvinner når vegetasjonen endrer karakter eller når feltene plantes til. Blåveis er lite konkurransedyktig mot nitrofile og mer høyvokste arter som ofte preger suksesjoner i hogstfelt på god jord; den krever et relativt lavvokst og åpent feltsjikt. Tilbakegangen kan likevel umulig nærme seg 15% i en vurderingsperiode (45 år).

Vi regner ikke med at tilbakegangen er såpass sterk at arten oppfyller IUCNs kriteriene for noen annen kategori enn livskraftig. Blåveis er vidt utbredt europeisk, med nære slektninger i Øst-Asia og østlige Nord-Amerika.

Blåveis vurderes som livskraftig (LC).