Vurdering av husmus Mus (Mus) musculus Linnaeus, 1758

Beskrivelse av arten:

I Vest-Europa finnes det to ulike genetiske linjer av husmus som tidvis har blitt oppfattet som egne arter og tidvis som egne underarter (Wilson og Reeder 2005, Burgin mfl. 2020).

Skillelinjen i utbredelse mellom den vestlige Mus musculus domesticus og den østlige Mus musculus musculus går blant annet gjennom Tyskland og Danmark. Skillelinjen i Norge er ikke fullstendig kartlagt, men går i hvert fall gjennom gamle Vestfold fylke og et stykke nord for Oslo. Dyr øst for denne linjen, det vil si i deler av Vestfold, Akershus, Oslo, Østfold, Hedmark og Oppland tilhører M. m. musculus, mens dyr vest for denne linjen, samt i Trøndelag og nordover tilhører M. m. domesticus. Genetiske studier (Jones mfl. 2010) viser at hver av underartene innehar gener til den motsatte underarten. Resultatene bygger opp om hypotesen at M. m. domesticus spredte seg først og fremst med vikingene, mens M. m. musculus ankom Skandinavia allerede med introduksjonen av jordbruket. M. m. musculus har følgelig gradvis blitt fortrengt av underarten domesticus.

Den nyeste tyske rødliste for pattedyr (Meinig mfl. 2020) håndterer begge underartene som egne arter, og for begge angis en nedadgående bestandstrend på lengre sikt. For M. musculus oppgis en negativ påvirkning av økt intensivering av landbruket. M. domesticus er listet som sterk truet i Hamburg, mens begge arter er listet som nær truet i Baden-Württemberg. I de resterende fylkene (Bundesländer) anses nedgangen ikke sterk nok for en rødlistevurdering eller datagrunnlaget er utilstrekkelig for vurdering. I Danmark forekommer begge underarter og i den nyeste danske rødlista (Moeslund mfl. 2019) angis at arten er i tilbakegang (IUCN kriterium A4c) og det antas at bestandsreduksjonen er 10% eller større: ”Husmusen synes at være i tilbagegang, men det er svært at vurdere i hvor stor grad (Jensen & Lodal 2007).

I forbindelse med Dansk Pattedyrsatlas viste det sig, at langt de fleste indrapporterede mus i boliger var halsbåndmus og mindre end en fjerdedel var husmus. Denne trend tyder på, at halsbåndmusen er ved at overtage og muligvis erstatte husmusen i dennes primære habitat (Jensen & Lodal 2007)”. Som trusler nevnes endret arealbruk og endret driftsform i landbruket, bestandsnedgang gjennom forfølgelse og forgiftning, samt annen menneskelig påvirkning. I Sverige er arten ikke rødlistevurdert (Artdatabanken 2020).

Vurdering:

Det er mye som tyder på at bestanden av husmus – i hvert fall på Østlandet – har gått tilbake i nyere tid. I Prosjekt Pattedyratlas (Norsk zoologisk forening) ble husmus kun påvist som art for Oslo kommune med ett funn fra 1983. Under ovennevnte genetiske undersøkelser (Jones mfl. 2010) var det utfordrende å finne lokaliteter med husmus i studieområdet Vestfold, Telemark og Akershus. Pattedyrvalidator for Artsdatabanken, Magne Flåten, skriver 5.10.2009 ved ett funn av husmus: ”Dette er bare tredje husmus av de ca. 1000 smågnagere jeg har artsbestemt (levende eller døde) i Vestfold de siste årene - det er ikke mange husmus å finne her i fylket lenger! Liten skogmus har tatt over”. De fleste skadedyrbekjempere skiller ikke mellom husmus og skogmus og derfor finnes det ingen gode samlede data fra denne skadedyrbransjen (Mari Steinert i Folkehelseinstituttet, pers. medd.).

For Stor-Oslo og Østfold bekrefter Kari Rigstad i Pelias (pers. medd.) imidlertid at arten påtreffes svært sjeldent. Ifølge Jens Galby i Anticimex, synes husmusa å være ganske sjelden på Østlandet; de finner arten her og der i forbindelse med landbruk og i næringsmiddelindustrien (pers medd.).

Der kan den til gjengjeld oppstå i store mengder. Jens Galby anslår at 99% av alle mus i bolighus på Østlandet er småskogmus (pers. medd.).

Funn av arten som ikke er belagt med bilde, skalle eller skinn bør derfor håndteres med stor varsomhet. Datagrunnlaget i Artskart er sannsynligvis beheftet med stor usikkerhet.

Det er trolig at arten ofte blir forvekslet med små- eller storskogmus (Apodemus sylvaticus eller A. flavicollis) og i noen tilfeller med klatremus (Myodes glareolus).

Av 34 artsfunn i Artsobservasjoner som er bildebelagt (pr. november 2020), var kun fire fra Akershus, Oslo og Agder. Samtlige av disse var feilbestemt. Et tilsvarende søk for husmus i den svenske databasen Artportalen.se, viste at kun tre av 16 billedbelagte funn viser riktig art. Funn av arten som ikke er belagt med bilde, skalle eller skinn bør derfor håndteres med stor varsomhet. Datagrunnlaget i Artskart bør følgelig vurderes med forsiktighet.

Inntil nylig var husmus, ved siden av brunrotte (Rattus norvegicus), den eneste ekte mus i fylkene Sør- og Nord-Trøndelag, Nordland og Troms. Brorparten av de resterende billedbelagte funnene stammer nettopp fra disse fylkene, og med unntak av ett suspekt sporfunn, viser billedmaterialet riktig art. Det kan derfor se ut som at arten fortsatt holder stand i disse fylkene. Situasjonen på Vestlandet er imidlertid uklar. Både små- og storskogmus sprer seg imidlertid raskt vest- og nordover. Småskogmus forekommer nå for eksempel både i Sør- og Nord-Trøndelag. Det er trolig at denne arealekspansjon vil ha en negativ innvirkning på husmusa.

Trolig er endret driftsform (færre gårdsbruk med både korn og kjøttproduksjon), bedre hygiene (mindre mat er tilgjengelig), samt aktiv bekjempelse hovedårsakene til at arten synes å være i tilbakegang i Norge. Hvorvidt tilbakegangen gjelder for hele landet, eller kun for Østlandet der primært den østlige underarten har tilhold, er foreløpig uvisst.

Konklusjon:

Husmus vurderes som LC fordi datagrunnlaget er utilstrekkelig til å kunne vurdere om det har vært og/eller pågår en nedgang i husmusbestanden. Det bør gjøres en innsats for å kvalitetssikre datagrunnlaget og for å få flere aktører (Folkehelseinstituttet, Mattilsynet og aktører i skadedyrsbransjen) til å bidra med belagte funn av arten.