Vurdering av gjørs Sander lucioperca (Linnaeus, 1758)

Gjørs (Sander lucioperca) forekommer bare i noen få lokaliteter i Viken (tidligere Østfold og Akershus) og i Vestfold. Artens forekomstareal er i all hovedsak begrenset til nedre deler av Glommavassdraget, inkludert Øyeren opp til Bingsfoss (Heum & Johansen 1996, Brabrand 2002).

Fra Øyeren går gjørsen også opp i Leira, Nitelva og Rømua for å gyte. Nedre deler av Glommavassdraget har nå gode bestander av gjørs, som omfattes av innsjøene Skinnerflo, Visterflo, Vestvannet og Mingevann (Ole-Håkon Heier, NJFF, pers. medd.).

Strekningen Glomma-Øyeren blir ut fra vandringsbarrierer definert som tre lokaliteter: (i) nedre deler av Glomma, som inkluderer Skinnerflo, Visterflo og Ågårdselva, (ii) strekningen mellom Sarpsfossen/Sølvstufossen og Øyeren, som omfatter Vestvannet og Mingevannet, og (iii) Øyeren med tilløpselver. I tillegg er det også gjørs i Tunevannet og Isesjø, begge lokalisert i Glommavassdraget. I Tunevannet er gjørsen nylig utsatt, men det er trolig alt etablert en reproduserende bestand her. Glommavassdraget har følgelig minst fem bestander av gjørs. Videre er det naturlige bestander av gjørs i to innsjøer i Mossevassdraget; Vansjø og Bjørnerødvann (jfr. Brabrand & Lien 2004).

I Norsk Rødliste 2006 ble det antatt at det ikke lenger fantes gjørs i Bjørnerødvann. Nye opplysninger viser imidlertid at dette ikke er tilfelle. I seinere år er det etablert reproduserende bestander av gjørs ved hjelp av utsettinger i minst tre innsjøer. På 1980-tallet omfattet dette Gjersjøen i Gjersjøvassdraget (Akershus) og Akersvann i Melsombekkenvassdraget (Vestfold).

På slutten av 1990-tallet ble det også satt ut gjørs i Nærevann i Akershus (Gjersjøvassdraget).

Høsten 2009 ble det tatt ett individ i Årungen (Akershus), men her er det trolig ikke etablert noen bestand (Hesthagen mfl. 2012).

Det er nylig rapportert om 11 selvreproduserende bestander av gjørs her i landet, og av disse er fem etablert ved utsettinger i seinere år. De fleste av disse bestandene synes å være livskraftige. Gjørsen som ble fanget i Øyeren i årene 1993-2000 var representert med mange årsklasser, noe som tydet på en stabil rekruttering (Brabrand 2002).

I Leira ble det riktignok rapportert om en tilbakegang av gytebestanden på 1980-tallet, uten at årsaken(e) er kjent. I Femsjøen nederst i Haldenvassdraget er gjørsbestanden trolig utdødd. Her ble de siste individene rapportert fanget på 1990-tallet. Årsaken til at gjørsen forsvant fra denne innsjøen er ikke kjent. Den er tilpasset vann med lite siktedyp, og er derfor ikke særlig sårbar for eutrofiering. Fordi den gyter i elver og strandnære områder i innsjøer, kan rekrutteringen likevel være påvirket av fysiske inngrep, sedimentering og forurensninger av ulikt slag. Hardt garnfiske kan også være en trusselfaktor. I Norsk Rødliste 2006 ble gjørs angitt som sterkt truet på grunn av forekomst i få lokaliteter og en pågående reduksjon i deres naturlige utbredelsesområde (tapt i Femsjøen og Bjørnrødvann).

Ifølge nyere kartlegging finnes det altså nå reproduserende bestander av gjørs i 11 lokaliteter. Etter IUCN sine nye kriterier fra 2008, kan den ikke lenger rødlistes etter D2-kriteriet (få lokaliteter) fordi ingen klare trusselfaktorer kan identifiseres. Gjørs blir følgelig ikke lenger inkludert i Norsk Rødliste.