Vurdering av røye Salvelinus alpinus (Linnaeus, 1758)

Røye Salvelinus alpinus har vært eneste ferskvannsfisk som lever og reproduserer på Svalbard. Nå har det nylig dukket opp trepigget stingsild i ett vassdrag (Svenning mfl. 2015). Det går også opp noe pukkellaks i elver på Svalbard, men naturlig rekruttering er ennå ikke registrert (Svenning mfl. 2020). Den sjøvandrende formen av røye (anadrom morf) er sannsynligvis representert i 10-20 vassdrag, hvorav Spitsbergen kun har fire-fem bestander av betydning. Det omfatter bestander med mer enn 400-500 vandrende individer. På Bjørnøya er det ingen forekomst av sjørøye (Kjell Nilssen, NTNU, pers. medd.). De stasjonære røyeformene (stor morf og dverg morf) er anslått å være tilstede i 100-150 vatn innen Svalbard (Hansen & Overrein 2000, Nilssen 2006, Svenning 2010a, Svenning mfl. 2020). Sjørøya foretar en næringsvandring ut i havet om sommeren, mens stasjonærrøye lever hele livet i innsjøer. Hos Svalbardrøya er det stor genetisk variasjon mellom og innen bestander (Svenning 2010b). Merking og gjenfangst (akustiske merker, Floytags) har imidlertid vist at sjørøya oppholder seg fire-fem uker (juli/august) i sjøen, samt at den vandrer kun en-tre km fra elveutløpet (Kjell Nilssen, pers. medd.). Rusefangster av røye etablert en-to døgn etter åpning av bunnfrosne elveløp har vist særdeles sterk homing. Kunnskap om sjøvandring og homing hos sjørøye indikerer derved liten genetisk utveksling mellom ulike vassdrag (Nilssen 2006).

Svalbardrøya representerer en attraktiv art for fangst og mat. På kort sikt kan derfor beskatning fra fritidsfiske utgjøre en alvorlig trusselfaktor (Hansen & Overrein 2000, Nilssen 2006, Svenning 2010b). Etter sterk beskatning i 1970- og 80-årene, ble det i 1993-2000 innført fiskeforbud i de tre viktigste sjørøyevassdragene på Svalbard; Linnévatnet, Diesetvatna og Vårfluesjøen (Svenning mfl. 2020). Linnévassdraget er antatt å være det viktigste sjørøyevassdraget i Isfjorden, og lettest tilgjengelig for fastboende og tilreisende i Longyearbyen (Svenninng mfl. 2020). Det er en interessekonflikt mellom lokalbefolkningen og forvaltningsmyndighetene mht. beskatningen av Svalbardrøya (Syse 2010). I 2008 ble speilvendingsprinsippet innført på Svalbard, dvs. at det kun ble tillatt å fiske i 24 navngitte vassdrag på øyriket. For å unngå for sterk beskatning ble det innført spesifikke årlige kvoter.For å fastslå status for sjørøyebestanden i Linnévassdraget etter ni år med de nye fiskereglene, ble det i 2017 gjennomført en ny registrering av oppvandrende sjørøye i Linnéelva (Svenning mfl. 2020).Det ble nå funnet et betydelig lavere innslag av stor sjørøye i bestanden. Ut fra alders- og lengdefordeling av sjørøyebestanden i dette vassdraget er det ikke grunnlag for å åpne for et mer omfattende fiske. Sjørøye og stor kannibal røye blir 10-12 år gamle før kjønnsmodning, og bør derfor beskattes både forsiktig og etter bestandsberegninger (Nilssen 2006).

På litt lenger sikt kan klimaendringer med lokal temperaturøkning både i sjø og ferskvann få alvorlige konsekvenser for Svalbardrøya. Forsøk med sjørøye og stor stasjonær røye har vist at rogna kan modnes normalt i en temperatur på opptil 12 oC, mens gyteprosessen synes å forutsette en temperatur under 6 oC. I mangel av temperaturfall vil rognposen ikke bli åpnet og den ferdige rogna kan derfor råtne innvendig i fisken (Kjell Nilssen, pers. medd.). Et forsinket temperaturfall i ferskvannsfasen kan også medføre endret gyte- og klekke-tidspunkt som i sin tur reduserer avkommet sin fòrtilgang og overlevelse. På sikt kan miljøgifter også være en trusselfaktor for Svalbardrøya (Christensen & Evenset 2011).