Liten køllegresshoppe
Myrmeleotettix maculatus
-
- Lisens
- CC BY-SA 3.0
- Opphav
- Hallvard Elven
- Opphav
- Göran Liljeberg
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Liten køllegresshoppe er én av to norske gresshoppearter med kølleformede antenner. Den lever i svært tørre, åpne miljøer som sandtak, skrinne veikanter eller varme lier. Arten finnes spredd over hele Norge.
- Innhold
- Størrelse
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Totalutbredelse
- Utbredelse i Norge
- Levested og økologi
- Sang
Hann av liten køllegresshoppe Myrmeleotettix maculatus
Størrelse
Kroppslengde hann 11–13 mm. Kroppslengde hunn 14–16 mm.
Kjennetegn
Dette er den minste arten i markgresshoppefamilien i Norge. Kroppen har brokete og ganske variable fargetegninger, vanligvis i kombinasjoner av brunt, grått, gult, grønt, rødt, hvitt og/eller sort. Særlig hunnen kan ofte slå over i oliven- eller gressgrønne toner. Hos hannen er bakkroppen vanligvis kraftig rød. Framvingens midtfelt er mørkebrunt med en rad lysere flekker som ender med en distinkt lys skråstripe i ytre del av vingen. Antennen er utvidet i enden til en slank, ensfarget grå kølle. Begge kjønn har kølle, men hunnens er mindre utvidet enn hannens og kan være vanskelig å se, særlig fra visse vinkler. Antennen holdes gjerne slik at den får en liten knekk rett bak køllen. Ryggskjoldet har både sidelister og midtkjøl. Sidelistene er tydelig vinklet innover i framre halvdel av ryggskjoldet. Sett ovenfra er ryggskjoldet relativt kort, vanligvis kortere enn hodet. Vingene er fullt utviklet og rekker vanligvis bak til bakkroppsspissen hos hannen, noe kortere hos hunnen. Framvingens framkant er rett eller i høyden ubetydelig utvidet ved basis. Hannen har 125–200 stridulasjonstapper, hunnen har 115–160 stridulasjonstapper.
Forvekslingsarter
Arten kan skilles fra alle norske markgresshopper med unntak av stor køllegresshoppe på de kølleformede antennene. Arten kan skilles fra stor køllegresshoppe ved at køllen er slankere og ensfarget, mens stor køllegresshoppe har bred, mørk kølle med tydelig lysere tupp. Merk dog at hunnen hos stor køllegresshoppe kan ha slank og nokså ensfarget kølle. Andre skilletegn er størrelsen, vingemønsteret og vingefasongen. Liten køllegresshoppe er betydelig mindre enn stor køllegresshoppe og har en rad karakteristiske lyse flekker på framvingen som sistnevnte mangler. Disse flekkene er ikke alltid like tydelige, men kan alltid skimtes. Hos liten køllegresshoppe er framvingens framkant rett eller kun ubetydelig utvidet ved basis, mens stor køllegresshoppe har en tydelig utvidelse ved basis.
Individer med lite utpreget kølle kan forveksles med andre små arter av markgresshopper, men kan kjennes igjen på kombinasjonen av at ryggskjoldets sidelister er tydelig vinklet innover og at framvingens framkant ikke er merkbart utvidet ved basis. Arten er normalt mindre enn de aktuelle forvekslingsartene, og har kortere ryggskjold.
Totalutbredelse
Liten køllegresshoppe er utbredt over det meste av Europa inklusive de Britiske øyer. Den går nord til det nordlige Skandinavia. Østover strekker utbredelsen seg til Sibir. Den er også kjent fra Nord-Afrika.
Utbredelse i Norge
Arten er funnet spredt gjennom hele Norge nord til Finnmark.
Hann av liten køllegresshoppe Myrmeleotettix maculatus
Levested og økologi
Arten finnes i tørre, åpne områder, gjerne med sandgrunn eller med innslag av lav. Den kan være vanlig på sandstrender, i sandtak, i skrinne veikanter, varme knauser, skrenter, varme steinete lier eller heier. Den holder seg alltid i nærheten av vegetasjon selv om denne til tider kan være ganske skrinn. Blir et område for fuktig, forsvinner arten. Eggene legges i kapsler med opptil seks egg. Disse plasseres i jordoverflaten mellom lav, eller i sand. Eggene klekker etter én overvintring, og nymfene kan vanligvis finnes fra begynnelsen av mai. De voksne påtreffes vanligvis fra slutten av juni. De er forholdsvis gode flygere, men forflytter seg nødig fra lokaliteten. Føden består av gress, urter og lav.
Sang
Lokkesangen består av 10–15 sekunder lange strofer «sri-sri-sri». Sangen starter meget svakt, for så å stige jevnt. Den når gjerne full styrke midtveis eller gjerne litt før midtveis, og ender forholdsvis brått. Det er totalt cirka 15–25 elementer «sri», og hvert element er tydelig adskilt fra det neste. Lyden kan sammenlignes med lyden av et armbåndsur som trekkes opp. Hannen har i tillegg en spesiell og meget kompleks friersang.