Grønn markgresshoppe
Omocestus viridulus
-
- Lisens
- CC BY-SA 3.0
- Opphav
- Hallvard Elven
- Opphav
- Göran Liljeberg
- Last ned
- Rediger (Krever innlogging)
Grønn markgresshoppe er en middels stor markgresshoppe som varierer fra overveiende brun til overveiende grønn. Den trives i forskjellige typer gresseng og er utbredt over hele Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag.
- Innhold
- Størrelse
- Kjennetegn
- Forvekslingsarter
- Totalutbredelse
- Utbredelse i Norge
- Levested og økologi
- Sang
Hann av grønn markgresshoppe Omocestus viridulus
Størrelse
Kroppslengde hann 13–17 mm. Kroppslengde hunn 17–24 mm.
Kjennetegn
Hunn av grønn markgresshoppe Omocestus viridulus
Middels stor art. Kroppen er ofte overveiende grønn, men kan også gå mot gråbrunt eller gulbrunt. Ofte er ryggsiden grønn mens sidene er brun- og gråtegnede. Framvingen er overveiende mørkt røykfarget men har ofte grønne tegninger langs bakkanten. Bakkroppen har aldri rød tupp. Hunnen er ofte mer utpreget grønn enn hannen, som oftere kan være grå eller brun. Munnpalpene er ensfarget lyse. Ryggskjoldet har både sidelister og midtkjøl. Sidelistene er tydelig buet innover i framre halvdel av ryggskjoldet. Vingene er fullt utviklet og rekker vanligvis forbi bakkroppsspissen hos hannen, men ender ofte et stykke før bakkroppsspissen hos hunnen. I likhet med hos andre Omocestus-arter er framvingens framkant rett, ikke utvidet ved basis. Hannen har 100–140 stridulasjonstapper, hunnen har 90–135 stridulasjonstapper.
Hunn av grønn markgresshoppe Omocestus viridulus
Forvekslingsarter
Arten kan forveksles med mange av de øvrige små markgresshoppene. Den kan skilles fra lignende arter i slekten Chorthippus ved at framvingens framkant mangler utvidelse nær basis, og at ryggskjoldets sidelister er buet jevnt innover i framre halvdel av ryggskjoldet. Hos Chorthippus-artene er framvingens framkant utvidet ved basis, og ryggskjoldets sidelister er enten parallelle eller tydelig vinkelformet innsnevret i framre halvdel av ryggskjoldet. Arten er meget lik den nærstående arten rødgumpgresshoppe, men kan skilles fra denne ved at munnpalpene er ensfarget lyse, mens rødgumpgresshoppen har mørke palpeledd med hvit tupp. Grønn markgresshoppe har aldri rød bakkroppsspiss.
Totalutbredelse
Hann av grønn markgresshoppe Omocestus viridulus
Utbredt over det meste av Europa inkludert de Britiske øyer, og videre østover til Mongolia og Sibir. Den mangler i mye av Middelhavsområdet.
Utbredelse i Norge
Arten er en av de vanligste markgresshoppene i Norge. Den er utbredt i hele Sør-Norge nord til Nord-Trøndelag.
Levested og økologi
Arten trives i forskjellige typer gresseng. Den liker gjerne litt fuktige, næringsfattige beiteenger, ofte i forbindelse med skog. Det er ikke uvanlig å finne den i lysninger og på åpne gressbevokste områder i skog. Den opptrer ofte sammen med stor køllegresshoppe og lynggresshoppe. Eggene legges i kapsler som hver inneholder opp til ti egg. Kapslene plasseres i gresstuer eller mellom røtter i jordoverflata. De er særdeles hardføre, og klekker etter én overvintring. Nymfene kan vanligvis finnes fra begynnelsen av mai, og nymfestadiene gjennomføres forholdsvis raskt. Hannen er en god flyger og kan gjerne tilbakelegge strekninger på opptil ti meter. Hunnen er mindre flygevillig og foretrekker å krype. Arten er vår tidligste markgresshoppe, og sangen høres vanligvis fra slutten av juni, gjerne enda tidligere hvis forsommeren har vært varm. Både nymfene og de voksne gresshoppene lever utelukkende av planteføde, primært gress.
Nymfe av grønn markgresshoppe Omocestus viridulus
Sang
Sangen består av en strofe med korte, raske stavelser: «tf-tf-tf-tf-tf-tf-tf-tf». Strofen begynner svakt, for raskt å øke til full styrke. Det er gjerne 15–20 stavelser i sekundet, og strofen varer vanligvis i 15–25 sekunder. Sangen er forholdsvis kraftig og kan høres på opp til 20 meters avstand. Den er svært lik sangen til rødgumpgresshoppe, men denne er noe svakere, og hver strofe varer mindre enn 10 sekunder. Når hannen er i nærheten av hunnen kan han slå over i en såkalt friersang, som er en litt svakere utgave av lokkesangen. Varigheten av denne er også lengre, gjerne opp til 60 sekunder.