Åkerhumle er en av våre aller vanligste humler og finnes nesten overalt, men er ikke vanlig i fjellet. Det er en hardfør art som kan være aktiv både i overskyet vær og langt utover høsten. Arten opptrer med tre ulike underarter i Norge, og den typiske formen er brunoransje med et bredt svart bånd på bakkroppen.

Dronning og arbeidere

Arbeider av åkerhumle Bombus pascuorum ssp. sparreanus på rødkløver, Trondheim i Sør-Trøndelag.

Dronningen av åkerhumle er middels stor (lengde ca. 18 mm) og har vanligvis oransjebrun, rufsete behåring på mellomkroppen. Kroppssidene er lysere nedenfor vingefestene. Undersiden har svarte hår. Bakkroppen har samme farge som mellomkroppen (den nordlige underarten B. p. smithianus), men har som oftest et svart bånd på T2 og T3 (hos underarten B. p. sparreanus). T1 kan også ha svarte hår i midten, eller være helt lyst behåret (den sørlige underarten B. p. pallidofacies). Ansiktet er normalt mørkt behåret bortsett fra hos den sørlige underarten. Arbeidere varierer mye i størrelse og farge, men har normalt svarte hår på bakkroppen slik som dronningen.

Hanner

Hanner av åkerhumle varierer mye i fargene og har en blanding av mørke og oransjebrune hår i pannen og ansiktet. Til forskjell fra hos hunnene, er hannens bakkropp ofte mer jevnt oransjebrunt farget.

Geografisk variasjon

Bombus pascuorum ssp. pallidofacies Vogt, 1911

Sørlig underart av åkerhumle Bombus pascuorum ssp. pallidofacies. Legg merke til lys grå behåring på T1.

Bombus pascuorum ssp. smithianus White, 1851

Nordlig underart av åkerhumle Bombus pascuorum ssp. smithianus. Merk at også T1 og T2 er oransjebrunt farget.

Åkerhumle forekommer i tre underarter i Norge. Den vanligste, B. p. sparreanus, er vanlig i hele Sør-Norge opp til og med Nordland. Den har oransjebrun behåring på mellomkropp og bakstuss (T4–T6). T1–T3 domineres normalt av svart behåring.

I de sørøstligste deler av Norge finnes underarten B. p. pallidofacies. Denne har ekspandert nordover og er nå den dominerende underarten i de klimatisk mest gunstige områdene på Østlandet på hver side av Oslofjorden. Denne kan skilles fra underarten B. p. sparreanus på at den har lysegule hår i ansiktet, en delvis hvithåret underside og omfattende gråhvit behåring på T1. Mellomkroppen og bakkroppen er vanligvis lyst gulbrunt behåret. Bakkroppen har lite utpreget svart behåring og kan noen ganger helt mangle svarte hår. Det finnes imidlertid en del overgangsformer mellom B. p. sparreanus og B. p. pallidofacies på Østlandet.

Nord for polarsirkelen forekommer B. p. smithianus. Denne skilles fra B. p. sparreanus på at behåringen på hele bakkroppen er oransjebrun som på mellomkroppen.

Med den store individuelle variasjonen som finnes hos åkerhumler, er det ikke alltid mulig å bestemme enkeltindivider til underart. Dette gjelder særlig der underartene møtes geografisk og hvor det forekommer overgangsformer.

Sørlig underart av åkerhumle Bombus pascuorum ssp. pallidofacies fra siden. Legg merke til den lyse behåringen i ansiktet, på undersiden og på T1.

Dronning av åkerhumle Bombus pascuorum. Individet er trolig en mellomform mellom B. p. pallidofacies og B. p. sparreanus. Den lyse behåringen er begrenset til sidene av T1.

Utbredelse

Åkerhumle er utbredt i hele Europa og østover gjennom Asia til Stillehavskysten. I Norge finnes den over det meste av landet bortsett fra i Øst-Finnmark. Dette er en av våre aller vanligste humler.

Levesett

Åkerhumle finnes i alle typer habitater fra lavlandet til over skoggrensa, men er ikke vanlig på fjellet.  Den har relativt lang tunge og besøker derfor et vidt spekter av blomster også blant de med lange kronrør. Åkerhumle er en hardfør art som gjerne flyr i kaldt og overskyet vær og holder det gående til langt utpå høsten.

Dronninger er i Norge registrert fra 27. mars til 8. november, arbeidere fra 2. mai til 11. oktober og hanner fra 18. juni til 11. oktober.

Bolet ligger på bakken. Samfunnet består av 60–150 individer.

Bol av åkerhumle Bombus pascuorum, Trondheim i Sør-Trøndelag.

Forvekslingsarter

Framkropp

Utsnitt av framkropp hos åkerhumle Bombus pascuorum.

Bakstuss

Bakstuss av åkerhumle Bombus pascuorum. Merk at de lange hårene på T4–T6 er lyse som grunnbehåringen til forskjell fra hos bakkehumle Bombus humilis som har flere svarte hår på T4–T6.

Broddslire

Broddslire (sting-sheath) hos åkerhumle Bombus pascuorum, dronning.

Lyse individer av åkerhumle uten svarte hår på bakkroppen, samt bleke og slitte arbeidere, kan forveksles med både bakkehumle og kysthumle. Bakkehumle er mer tverrstripet på bakkroppen slik at de enkelte leddene markeres. Bakkroppens lyse farge er hos åkerhumle mer oransjebrun, mens den hos bakkehumle er mer brun til lys beige og lysere på bakstussen. Bakkehumler har noen svarte hår ytterst på bakstussen, mens åkerhumla oftest er helt lyshåret der (se bilde av bakstuss). Kinnlengden til åkerhumle er målbart noe lenger enn hos bakkehumle (a/b = ca. 1,3 hos åkerhumle; ca. 1,2 hos bakkehumle).

Hanner skilles enklest på genitaliene, men åkerhumle har oftest overveiende mørk ansiktsbehåring, og samme lyse farge på behåringen på T2. Bakkehumle har alltid lys ansiktsbehåring og oftest tydelig mørkere brunfarge på hårene på T2 (ses godt hvis dyret betraktes i profil). Den sørlige underarten av åkerhumle, B. p. pallidofacies, har imidlertid lys ansiktsbehåring (se bilde) og kan være vanskelig å skille fra både bakkehumle og kysthumle. Andelen lyse hår på hodet til bakkehumle er likevel større enn hos lyse åkerhumler. Dette er spesielt tydelig på hodets sider under øynene. Lyse åkerhumler er også ensfarget på mellomkropp og bakkropp, samt at bakkroppens behåring oftest er tettere og dermed mindre tverrstripet enn hos bakkehumle.

Kysthumle har lysere bakkant på mellomkroppen og lysere bakkropp enn mellomkropp. Åkerhumler kan ellers skilles fra disse to artene på broddsliren (sting-sheath) og genitalia (se bilder av broddslire og genitalia).