Nebbfluene er en liten orden med bare fem norske arter. De norske nebbfluene deles i to familier som i utseende og levevis er svært forskjellige. Skorpionfluene (Panorpidae) er middelsstore insekter med to par brunflekkete vinger. De finnes gjerne i fuktig eng- og krattvegetasjon hvor de i hovedsak livnærer seg av døde insekter. Hannen har et karakteristisk stort kjønnsorgan som minner om en skorpionhale. Snønebbfluene (Boreidae) er små insekter med reduserte vinger som lever på snøen om vinteren. Begge familiene kan kjennes på det snuteaktig forlengede hodet med bitende munndeler.

Antall og utbredelse

Nebbfluene omfatter om lag 550 arter fordelt på ni nålevende familier. De forekommer på alle kontinenter utenom Antarktis. De to familiene skorpionfluer (Panorpidae) og snønebbfluer (Boreidae) dominerer i Nord-Amerika, Europa og tempererte deler av Asia, mens familien Bittacidae dominerer i tropene og på den sørlige halvkule. I Norge finnes tre arter av skorpionfluer og to arter av snønebbfluer.

Anatomi

Kroppsbygning hos en typisk nebbflue

Karakteristisk for ordenen er det lange, snuteformede hodet med bitende munndeler. Et særtrekk ved de vingede artene er at fram- og bakvingen kobles sammen ved hjelp av stive hår ved basis av hver vinge.

Nebbfluene er små til middels store insekter med velutviklet hode og bryst, lange brystbein og kort til lang bakkropp. Hodet er karakteristisk snuteaktig forlenget. De norske skorpionfluene (Panorpidae) er rundt 15 mm lange, gul- og svartmønstrede med rødbrun bakkroppsspiss. De har to par smale gjennomsiktige vinger med et mer eller mindre tydelig mønster av brune flekker. Skorpionfluehannen har et karakteristisk kjønnsorgan som er bøyd opp over ryggen og ligner giftbrodden til en skorpion, derav navnet på familien. Snønebbfluene (Boreidae) er rundt fire millimeter lange og svarte. De har kort, kraftig bakkropp og mangler funksjonelle vinger. Hannen mangler skorpionfluens karakteristiske kjønnsorgan, mens hunnen har et langt, sabelformet eggleggingsrør.

  • Hodet er stort og snuteaktig forlenget. Pannen er kuppelformet. Skorpionfluene har tre panneøyne, snønebbfluene ingen. Fasettøynene er velutviklede og noe utstående. Antennene er lange og trådformede med minst 20 ledd, og sitter festet mellom øynene. Munndelene er bitende.
  • Brystet er velutviklet. Hos vingede arter er de to bakre brystsegmentene (som bærer vingene) kraftigere enn det framre.
  • Vingene er membranøse og gjennomsiktige med et primitivt ribbenett bestående av tallrike langsgående og tverrgående ribber. Fram- og bakvingen har lik utforming, og begge vingepar har et mer eller mindre tydelig mønster av brune flekker. I flukt kobles fram- og bakvinge sammen ved hjelp av en gruppe stive hår ved basis av hver vinge som griper inn i hverandre. I hvile ligger vingene flatt bakover. Snønebbfluene mangler funksjonelle vinger. Hunnen er helt vingeløs, mens hannens vinger er omformet til krokliknende organer som han bruker til å posisjonere og holde fast hunnen på ryggen sin under paringen.
  • Beina er lange og slanke med fem fotledd og to klør. Bakbeina når forbi bakkroppsspissen.
  • Bakkroppen er lang og slank hos skorpionfluene, kort og kraftig hos snønebbfluene. Hos skorpionfluehannen danner kjønnsorganet sammen med de to bakerste bakkroppssegmentene et skorpionhaleliknende organ som holdes bøyd over ryggen. Hunnens bakkropp smalner av til en spiss og har to korte, leddelte haletråder (cerci) ytterst. Hos snønebbfluehannen er kjønnsorganet velutviklet men har ingen likhet med en skorpionhale. Hunnen har et sabelformet eggleggingsrør som er om lag halvparten så langt som bakkroppen.

Larven har velutviklet hode og langstrakt, myk kropp med rundt tverrsnitt. Den minner i formen om en sommerfugllarve. På hver side av hodet finnes et fasettøye bestående av syv eller flere enkeltfasetter (opp mot tretti hos skorpionfluene). Brystbeina består av fem ledd, hvorav det siste ender i en enkelt klo. Hos skorpionfluene har larven vorteføtter på de åtte første bakkroppssegmentene samt på endeleddet. De siste kroppssegmentene har lange vorter på ryggsiden, hver utstyrt med en kraftig børste. Snønebbfluens larve er krum og tykk og mangler vorteføtter og lange ryggvorter. Brystbeina er uvanlig skrevende, og det innerste segmentet oppsvulmet.

Ordenskjennetegn

Voksne nebbfluer kan kjennes igjen på det snuteaktig forlengede hodet. Også enkelte biller og tovinger kan ha en liknende hodefasong, men tovingene mangler bitende munndeler, og hos de relevante billene (snutebiller og beslektede familier) sitter antennene festet nær midten eller spissen av snuten, ikke mellom øynene. Disse har også et helt annet generelt utseende, med framvinger omdannet til harde dekkvinger. De norske skorpionfluene kjennes vanligvis lett igjen på de karakteristisk brunflekkede vingene, som dog kan minne om enkelte tovingers. Voksne snønebbfluer er kun aktive på snøen om vinteren. De kan til nød forveksles med den vingeløse, vinteraktive tovingeslekten Chionea, men disse har korte antenner, og har dessuten tovingenes typiske svingkøller (haltere) på siste brystsegment. Larvene gjenkjennes sikrest på fasettøynene som har mer enn seks enkeltfasetter. Blant de øvrige holometabole insektene er det kun noen vannlevende mygglarver som har fasettøyne.

Systematikk

Nebbfluene deles i ni nålevende familier, men kun de to familiene skorpionfluer (Panorpidae) og snønebbfluer (Boreidae) forekommer i Nord-Europa. Nebbfluene hører til de holometabole insektene, dvs. insekter med fullstendig forvandlig. Sammen med tovingene (Diptera) og loppene (Siphonaptera) danner de en naturlig (monofyletisk) gruppe som kalles Antliophora. Man trodde opprinnelig at loppene utgjorde fluenes nærmeste slektninger, og at nebbfluene utgjorde søstergruppen til disse to ordnene. Det har imidlertid vist seg at loppene har sitt evolusjonære utspring innenfor nebbfluene, nærmere bestemt innenfor snønebbfluene (Boreidae). Nebbfluene utgjør dermed ikke en monofyletisk gruppe med mindre også loppene tas med. Av praktiske grunner er det likevel mest hensiktsmessig å behandle nebbfluene og loppene som to separate ordener.

Økologi og livssyklus

Hann av båndskorpionflue

Skorpionfluene har fått sitt navn etter hannens karakteristiske, skorpionhaleliknende paringsorgan.

Hunn av båndskorpionflue

 Skorpionfluene livnærer seg primært av døde insekter, men besøker stundom blomster på jakt etter pollen og nektar.

Hann av firkantsnønebbflue

De voksne snønebbfluene er aktive hele vinteren men sees oftest på snøen på milde dager på senvinteren.

De voksne skorpionfluene påtreffes primært i høyvokst, fuktig eng- og kantvegetasjon. De spiser mest animalsk føde, men de er dårlige jegere og livnærer seg først og fremst av åtsler. Hovedkosten er ulike bløte insekter, men de kan også gå på større åtsler og spiser unntaksvis plantevev, pollen og nektar. Paringen innledes vanligvis med en kurtise hvor hannen tilbyr hunnen en næringsrik «bryllupsgave». Denne kan bestå av et dødt insekt, men kan også bestå av næringsrikt spytt som hannen har gulpet opp. Hannen stiller seg ved «gaven» og utsondrer feromoner som tiltrekker hunner fra opptil noen meters avstand. Mens hunnen spiser av gaven, parer hannen seg med henne. Unntaksvis tvinger hannene til seg paringer uten å tilby bryllupsgave. Han bruker da en spesiell klypeanordning mellom tredje og fjerde bakkroppsledd til å holde fast hunnens høyre framvinge under paringen.

Eggene legges i fuktig jord. De er i utgangspunktet ovale, men sveller og blir rundere i løpet av dagene etter legging. Larven livnærer seg som åtseleter på bakken, og kan ofte ha tilhold i en jordhule under en egnet matkilde. Larveutviklingen går over fire larvestadier, og forpuppingen finner sted i et kammer i jorda. Skorpionfluene kan ha to generasjoner i løpet av sommeren, og larver av sensommergenerasjonen overvintrer i puppekammeret før de forpupper seg. Puppen er av den frie typen og ser ut som det voksne insektet, men med små vinger, kortere hode og større kjever.

Økologien til snønebbfluene er mindre godt kjent enn skorpionfluenes. De voksne insektene er aktive gjennom vintermånedene fra oktober til april. De kan finnes oppå snøen på overskyede dager med temperatur rundt frysepunktet eller litt over, og lever ellers i hulrom under snøen. Hunnene legger tilsynelatende egg gjennom hele vintersesongen, og eggene legges i og under mose. Eggene klekkes først etter vårløsningen, og larvene utvikler seg om sommeren og forpupper seg om høsten. Både voksne og larver later til å livnære seg primært av mose.

Referanser

Byers, G. W. & Thornhill, R. 1983. Biology of the Mecoptera. Annual Review of Entomology 28. 203-228.

Grimaldi, D. & Engel, M. S. 2005. Evolution of the Insects. Cambridge University Press, New york. 755 sider.

Gullan, P. J. & Cranston, P. S. 1994. The Insects. An Outline of Entomology. Alden Press, Oxford, Storbritannia. 491 sider.

Hågvar, S. 2001. Occurrence and migration on snow, and phenology of egglaying in the winter-active insect Boreus sp. (Mecoptera). Norwegian Journal of Entomology 48 (1). 51-60.

Larsson, S. G. 1942. Danske Insektlarver. Bestemmelsesnøgle til Orden. Entomologiske Meddelelser 22. 221-238.

Larsson, S. G. 1966. Insekter. Almindelig del. Danmarks Fauna 71. Dansk Naturhistorisk Forening. G.E.C. Gads Forlag, København, Danmark. 313 sider.

Wikipedia. http://en.wikipedia.org/wiki/Mecoptera. Lastet ned 14.10.2013