Inndeling

Variabelen MD-LH Plassering i forhold til landheving er delt inn i tre trinn hvorav ett nulltrinn for dagens kystlinje og ett endetrinn for øvre marine grense. Utenfor disse grensene anses variabelen for irrelevant.

Måleskala

SO, P*

Bruk av variabelen

Variabelen kan benyttes til å beskrive plasseringen av en landformenhet eller et annet naturobjekt i forhold til dagens kystlinje og øvre marine grense. Åpningen for bruk av en P-måleskala åpner for å angi plasseringen i forhold til landheving som H/(HM‒H) der H er den aktuelle høyden over havet og HM er øvre marine grense på stedet.

Om variabelen

Isskjoldet som dekket Fennoskandia under siste istid hadde en tykkelse på inntil tre kilometer. Tyngden av isen presset landområdene ned, og havnivået var ca. 150 m lavere enn i dag fordi store vannmengder var bundet i isen. Etter at isen trakk seg tilbake og trykket lettet har havnivået hevet seg, men landmassene har hevet seg enda mer. Denne landhevingen pågår fortsatt, med en hastighet som varierer fra ca. 5 mm i året i Oslo-området til nær null lengst sør i Norge, der iskappen var tynnest.

De høyestliggende sporene etter kystprosesser (f.eks. FL-I09 Strandlinje) eller forekomst av løsmasser som må være avsatt i saltvannsmiljø (f.eks. marin leire eller skjellsand) markerer øvre marin grense, som i Norge varierer fra 3 m ytterst på Lista (Farsund, Vest-Agder) til 221 m i Oslo.

Nordover avtar marin grense fordi landhevingen gikk fortere enn isen trakk seg tilbake. Variabelen MD-LH kan benyttes til å beskrive plasseringen av en landformenhet eller annet naturobjekt i forhold til dagens kystlinje og øvre marine grense.

Utbredelse og forekomst

Edvardsen et al. (2024: Fig. 1.6) viser øvre marin grense i Norge, basert på kartgrunnlag fra NGU (se https://https://geo.ngu.no/kart/losmasse_mobil/).

Relasjon til NiN 2.3

Variabelen finnes ikke i NiN 2.3.