Kartleggingsenheten omfatter semi-naturlig eng på ikke-torvproduserende våtmark. Tidligere ble våteng både benyttet til slått og husdyrbeite, men i dag er beite det vanligste. Våtenger har trolig først og fremst oppstått ved rydding av trær og busker og gradvis omforming av lite endret natur i flombeltet, for eksempel på elvesletter og langs bekker, til semi-naturlig våteng. Sannsynligvis har utgangspunktet først og fremst vært NA-VF02 Strandsumpskogsmark. Regelmessig tilførsel av elve- eller innsjøvann gir høy jordfuktighet og relativt næringsrike forhold. I våteng som er brukt til husdyrbeite er det oftest tydelig tråkkpreg slik at engene kan ha tuestruktur og flekker med naken gjørme i den bløte marka. Våtengene er ikke torvproduserende i motsetning til NA-VK01 Slåttemyr som er torvproduserende og har et mer velutviklet bunnsjikt med moser. Kartleggingsenheten forekommer på temmelig til ekstremt kalkrik mark (LM-KA_ghi) og inneholder mer kalkkrevende arter enn naboenheten VK02-M020-01 Kalkfattig til litt kalkrik semi-naturlig våteng. Den skilles fra NA-TK01 Semi-naturlig eng ved konstant høyt grunnvannsspeil og forekomst av arter som er tilpasset konstant våte forhold. Som semi-naturlig eng er den karakterisert av ekstensiv hevd i form av slått eller beite. Engene har ikke vært markbearbeidet, men lett grøfting og rydding av stein og ujevnheter for å lette slått kan forekomme. Ved beite preges engene av husdyrtråkk med mer ujevn overflate. Engene har ikke eller bare i liten grad blitt gjødslet, men kan være næringsrike på grunn av beliggenhet på kalkrik grunn, og tilførsel av næringsstoffer med vann fra nærliggende vassdrag eventuelt også fra kildevannstilførsel.