Forekomster av langvokst undervannsvegetasjon (undervannsenger) skaper et spesielt livsmiljø for påvekstorganismer, bunndyr og småfisk, og gir opphav til en artssammensetning som er vesentlig forskjellig fra samfunn uten planter, der plantene vokser mer spredt og der andre livsformer dominerer. For å karakteriseres som undervannseng må dekningen av langskuddsplanter være større enn 25 %. Undervannsenger kan forekomme over et relativt vidt spekter av sedimenter (f.eks. grus, sand, silt, dy og gytje), og kan ikke entydig predikeres ut fra miljøforholdene.

Langskuddsplanter er vannplanter med lange stengler og blader i de frie vannmassene og som er rotfestet i bunnsubstratet. De lever neddykket i vannet og har liten rotbiomasse. Marine langskuddsplanter skiller seg fra makroalger (tang og tare) ved å ha et underjordisk rotsystem som fester planten til substratet og som planten tar opp næring gjennom. NA-MB02 Saltvanns-undervannseng omfatter områder på grunt vann eller på bunn som tørrlegges i korte perioder, det vil si i sublitoral- og nedre hydrolitoralbelte. Den vanligste dominanten i hovedtypen er vanlig ålegress Zostera marina, men andre karplantearter kan også inngå. Det er ikke uvanlig at grønn- og brunalger forekommer i saltvanns-undervannsenger. Undervannsengene kan ha et stort mangfold av assosierte arter, både påvekstorganismer og fauna som finner næring og beskyttelse der, i tillegg til den typiske sedimentbunnsfaunaen av organismer som lever på og i sedimentet. Ålegressengene fungerer som skjulested, oppvekstområde og "spiskammer" for blant annet fiskeyngel og krepsdyr. Ålegressengene er kjent for å være dynamiske, med utbredelse og tetthet som kan variere noe mellom sesong og år.