"Normalsituasjonen" er at en fjord skilles fra havet eller et fjordbasseng nærmere havet av en terskel på dypere vann enn termoklinen [sprangsjiktet mellom det øvre vannlaget med estuarin sirkulasjon (MV-B02) og dypere vannlag]. I noen fjorder har imidlertid så stor relativ terskelhøyde (dvs. at terskelen ligger så grunt vann) at termoklinen blir liggende langt under terskelen (Fig. 1). Dersom ikke tidevannsstrømmen er spesielt sterk, vil vannlaget over terskelen ha estuarin sirkulasjon (MV-B02).
Under de sirkulerende vannmassene, ned til temperatursprangsjiktet, kan det dannes et stabilisert vannlag som har høyere temperatur enn normalt for breddegraden året rundt. Dette vannlaget, som utgjør vannmassetypen MV-B03 Stabilisert varmt intermediært fjordvann, blir varmet opp fordi overflatevannlaget fungerer som et drivhus og fanger varme. Slikt intermediært fjordvann inneholder utpostlokaliteter for arter som er vanlige sør i Europa. Det viser at dette vannlaget er stabilit nok til å få status som egen vannmasseenhet. Bunnvannet, på større dyp enn ca. 20 m, skiftes ut sporadisk, og inneholder Fjord-dypvann dannet fra atlantisk vann eller kystvann (MV-B04 eller MV-B05). (Merk at begrepet 'dypvann' ikke er knyttet til et spesielt dybdeintervall).
Flere små fjorder med svært grunne og trange innløp på Vestlandet (lokalt benevnt "poller", men er ikke "poller" etter definisjonen i NiN, som forutsetter terskel i tidevannsbeltet), med varmt intermediært fjordvann, har tidligere vært benyttet til avl og kultur av flatøsters.
Eksempel
Typeeksemplet på MV-B03 Stabilisert varmt intermediært fjordvann finner vi i de såkalte Lindåspollene (Alver, Hordaland); et intrikat nettverk av fjorder med grunn terskel sør og vest for Lindås kirke (Fig. 2). De tre største bassengene, Straumsosen, Spjeldnesosen og Fjellangervågen ligger på rekke og rad, skilt av smale sund og flere terskler, den ytterste på ca. 3 m dyp. Største dyp er 89 m, og ferskvannstilførselen fra land er liten.
Tidevannsforskjellen er ikke stor nok til å være en viktig driver for sirkulasjon i vannmassene. Lindåspollene har et tynt overflatevannlag med redusert saltholdighet (MV-B02 Øvre fjordvannlag med estuarin sirkulasjon) og et dypere vannlag med relativt konstant temperatur og salintet, dannet fra atlantisk vann eller kystvann (MV-B04 eller MV-B05). Til forskjell fra de aller fleste andre norske fjordene, ligger termoklinen og pyknoklinen (sprangsjiktet mellom vannlag med ulik salinitet og tetthet) under terskelen, mellom 10 og 15 m (Fig. 1). Derfor har (i hvert fall de to ytterste) bassengene tre relativt stabile vannmasser lagvis som vist i Fig. 1.
Det stabiliserte fjordvannlaget mellom terskelen og sprangsjiktet har høy temperatur året rundt. Dette vannet varmes opp fordi overflatevannlaget fungerer som et drivhus og fanger varme. Mellomsjiktet inneholder utpostlokaliteter for arter som er vanlige ellers sør i Europa (Lie et al. 1983). Det viser at det intermediære vannlaget er stabilit nok til å få status som egen vannmasse-enhet.
Utbredelse og forekomst
Stabilisert varmt intermediært fjordvann er kjent fra en del fjordsystemer på Vestlandet. Utbredelsen av denne vannmassetypen er dårlig kjent.
Relasjon til NiN 2.3
Hovedtypen er ny.
Kunnskapsstatus
2 - svak
Utfyllende opplysninger
Vannets egenskaper og sirkulasjonssystemene i havvannmassene** er beskrevet i større detalj av Edvardsen et al. (2024).
Forklaring av begreper:
- Pyknoklin = sprangsjikt mellom to vannlag med ulik tetthet, typisk et øvre lag med lavere salinitet og et lag med normalsalt vann på større dyp
- Relativ terskelhøyde = forskjellen mellom fjordens dybde ved terskelen og maksimal dybde, delt på maksimal dybde. En 100 m dyp fjord med terskel på 10 m dyp har en relativ terskehøyde på (100 – 10)/100 = 90/100 = 0,9
- Termoklin = sprangsjikt mellom to vannlag med ulik temperatur, typisk et øvre, varmere lag og et dypere, kaldere lag
Kilder
Edvardsen A, Halvorsen R, Bratli H, Bryn A, Dervo B, Erikstad L, Horvath P, Simensen T, Skarpaas O, van Son TC og Wollan AK (2024) Natur i Norge. Variasjon satt i system. Universitetsforlaget, Oslo.
Lie U, Magnesen T, Tunberg B og Aksnes D (1983) Preliminary studies on the vertical distribution of size-fractions in the zooplankton community in Lindåspollene, western Norway. Sarsia 68: 65-80.