Hovedtype
Brekappe
BM-A01

Bre med flatt, terrengdekkende toppområde.

Folgefonni vinteren 1974 sett mot Hardangervidda og Hårteigen. Folgefonni, Hordaland.

En brekappe eller platåbre er en bre hvis toppområder dekker et fjellplatå eller som fyller igjen et ujevnt terreng slik at breens toppområde danner et platå. Platåbreer er gjennomgående store; breer må vanligvis ha en viss størrelse for å få den karakteristiske platåformen, men det finnes også ganske små brekapper.

Eksempel

De største fastlandsbreene (Jostedalsbreen, Folgefonni og Svartisen) er platåbreer. Det er også Hardangerjøkulen, Seilandsjøkulen og den store Austfonna på Svalbard (Norges største bre, 8492 km2).

Utbredelse og forekomst

Platåbreer er relativt vanlig i de strøkene der vi har mest breer, på Vestlandet, Nordland, i Finnmark og særlig nord på Svalbard.

Variasjon

Variasjonen i platåbreer er ganske stor når det gjelder størrelse. Temperaturforhold i breen er også viktig med hensyn til egenskapene til breen. På Svalbard finnes det en del små platåbreer som er frosset til undergrunnen.

Forvekslingsenheter

Det er en glidende overgang mellom brekapper og sammensatte breer der nunatakker bryter gjennom brekappen og starter en oppsplitting av brekappen i ulike mer eller mindre selvstendige enheter.

Relasjon til NiN 2.3

I NiN 2.3 ble bretypen klassifisert i beskrivelsessystemet med betegnelsen 3BF-PB Platåbre.

Kunnskapsstatus

Det er god kunnskap om norges breer og deres utvikling over tid selv om det stadig forskes på egenskaper til breene og hvordan mange fenomener knyttet til dem fungerer.