Maneter av D. typicum er lette å kjenne igjen på grunn av stor variasjon i både antall og forgreining av radialkanalene, som gjør at hvert individ ser unikt ut. Til tross for navnet på arten, finnes det derfor ikke noen «typisk» form for maneten. Arten er til tider svært tallrik.
Innhold
Kjennetegn
Hydromedusaen
Manetene til Dipleurosoma typicum er små, fra opp til 8 mm i diameter i sørvestlige Irland og i Norge, til opp til 12 mm i Sør-England. Den flate klokken består av en tynn, gjennomsiktig gelemasse og er svært skjør.
Hver manet har mellom 5 og 18 rette, tynne radialkanaler uregelmessig plassert på klokken. Radialkanalene kan ofte se ut som om de forgreiner seg ved roten. Noen eksemplarer har ufullstendige radialkanaler, som strekker seg enten innover fra klokkeranden eller utover fra munnen.
Kjønnsmodne individer har sekklignende gonader som er plassert på den indre halvdelen av de fleste, om ikke alle, radialkanalene. De kan ha totalt 1-12 gonader, men 5 er det mest vanlige. Langs klokkenranden sitter opptil 100 tynne tentakler, hver av de med en tydelig tentakelbulb med en mørk flekk (ocellus) brukt til sansing av lys. Klokkeranden har ingen andre strukturer. Munnregionen og tentakelbulbene er oftest gulbrune til brune i fargen, men kan noen ganger også være mer rødbrune.
Hydroiden
Hydroiden til Dipleurosoma typicum har så langt kun blitt dokumentert fra kultiverte organismer i akvarier, hvor de lager små, stolonale polyppkolonier.
Hver polypp er innkapslet i et tubulært hylster kalt en hydrotheca, som er festet til underlaget ved roten og strekker ut fra den motsatte enden. Inngangen til hydrothecaet er beskyttet med et lokk av triangulære lapper kalt operculum. Polyppene vokser med uregelmessige intervaller langs kolonien og kan trekke seg fullstendig inn i sin beskyttende kappe (hydrotheca). Per i dag vet man ikke hvordan hydroidene ser ut i naturen, og morfologien til organismer holdt i kultur kan ikke brukes til å skille mellom Dipleurosoma typicum hydroider og hydroider fra andre arter i familiene Laodiceidae og Mitrocomidae.
Forvekslingsarter
Både Halopsis ocellata og Octophialucium funerarium er lik Dipleurosoma typicum i at de har flere enn fire radialkanaler, men i motsetning til D. typicum er disse jevnt fordelt over klokken. I tillegg er manetene til Hallopsis ocellata og Octophialucium funerarium mye større, opptil 50 og 70 millimeter i diameter, mens Dipleurosoma typicum kun er rundt 8-12 millimeter. Klokkeranden til Hallopsis ocellata er karakteristisk i at den i tillegg til tentakler også har statocyster (balanseorganer), og korte, tynne tentakel-lignende vedheng kalt cirri. Dipleurosoma typicum mangler disse strukturene, men har istedenfor mørke ocelli ved tentakelbulbene, noe som hverken Hallopsis ocellata eller Octophialucium funerarium har.
Laodicea undulata maneterer nærmere Dipleurosoma typicum i størrelse og har også ocelli ved tentakelbulbene, men arten kan skilles basert på dens fire regelmessige radialkanaler med lange, bølgende gonader (i kjønnsmodne individer), og dråpe-formede vedheng (cordyli) mellom tentaklene langs klokkeranden. Disse to trekkene mangler hos Dipleurosoma typicum.
Den generelle formen på manetene til Clytia og Dipleurosoma er også svært lik, så disse to kan også lett bli forvekslet uten en nøyere undersøkelse. Antall radialkanaler er en god måte å skille dem på, siden Clytia alltid har fire kanaler, mens Dipleurosoma som regel har flere enn fire.
Biologi
Maneten til denne tilsynelatende kystnære arten opptrer fra April til Oktober, og er mest tallrike fra Juni til September. I noen områder kan store svermer av maneten få vannet til å se grått ut. Manetene formerer seg ukjønnet ved tverrdeling, noe som forklarer både de asymmetriske radialkanalene og hvordan de kan skape store svermer på kort tid. Arten overlever dårlig i kunstige forhold, som for eksempel akvarier.
Utbredelse
Dipleurosoma typicum har en vid boreal sirkumpolar utbredelse. I Atlanterhavet finnes den ved de Britiske øyer, mellom Færøyene og Shetland, fra Midt-Norge til Nord-Norge og ved Newfoundland i Canada. I Stillehavet har den blitt observert i det sørvestlige Canada, nordvestlige USA, og Japan.
Kilder
Cornelius PFS (1995). North-west European thecate hydroids and their medusae. Part 1. Introduction, Laodiceidae to Haleciidae (Synopses of the British Fauna, Vol. 50-1.). Field Studies Council, Shrewsbury. 347s.
Halsband C, Majaneva S, Hosia A, Emaus PA, Gaardsted F, Zhou Q, Nøst OA og Renaud PE (2018). Jellyfish summer distribution, diversity and impact on fish farms in a Nordic fjord. Marine Ecology Progress Series 591: 267-279.
Kramp PL (1959). The Hydromedusae of the Atlantic Ocean and adjacent waters (Carlsberg Foundation’s Oceanographic Expedition round the world and previous "Dana"- Expeditions, 1928-30. Vol. 46.). Carlsberg Foundation, Copenhagen. 283s.
Russell FS (1953). The medusae of the British Isles. Volume 1: Anthomedusae, Leptomedusae, Limnomedusae, Trachymedusae, and Narcomedusae. Cambridge University Press, Cambridge. 529s.
Småge SB, Brevik ØJ, Frisch K, Watanabe K, Duesund H og Nylund A (2017). Concurrent jellyfish blooms and tenacibaculosis outbreaks in Northern Norwegian Atlantic salmon (Salmo salar) farms. PloS one 12: e0187476.
Om denne siden
Publisert: 8. oktober 2026Siden siteres som
Luis Martell, Joan J. Soto-Àngel, Erlend Hallaren, Sanna Majaneva, Fredrik Broms, Aino Hosia: Dipleurosoma typicum Boeck, 1868
Hentet fra https://artsdatabanken.no/arter/takson/86907/beskrivelse