Hydrozoer Hydrozoa

Småmaneter (Hydromedusaer)

Småmaneter er pelagiske hydrozoer med et klassisk, manet-lignende utseende: en klokke- eller skål-formet svømmeklokke med tentakler som typisk vokser ut av klokkeranden. Som navnet antyder, er de fleste småmanetene små, fra et par millimeter til et par centimeter store.

Munnen er som regel plassert sentralt på undersiden av svømmeklokken, på enden av en tubulær struktur kalt et manubrium. Vanligvis strekker fire eller flere radialkanaler seg fra manubriet til klokkeranden.

Når de er kjønnsmodne, har de fleste småmaneter gonader (hvor egg og spermier blir produsert) enten rundt manubriet eller langs radialkanalene. Klokkeranden bærer tentakler med nesleceller, men kan også ha andre strukturer, som statocyster (balanseorgan) eller ocelli (øyeflekker som registrer lys).

Når man skal identifisere småmaneter, er det flere viktige trekk en bør se på, for eksempel strukturen til manubriet, antall og fordeling av radialkanaler, form og posisjon på gonadene, antall og type tentakler, og type og posisjon av eventuelle andre strukturer langs klokkeranden.

Mens noen småmaneter tilbringer hele livssyklusen sin i de åpne vannmassene, med voksne individer som produserer egg og spermier og med fertiliserte egg som utvikler seg direkte til nye medusaer, har de fleste manetene mer kompliserte livssykluser. De begynner som svømmende larver, som senere fester seg til havbunnen og utvikler seg til et blomster-lignende stadie kalt polypp. Polyppene skaper hydroidekolonier, som etter hvert produserer og slipper nye småmaneter ut i vannet. Disse småmenetene produserer egg og spermier, og det fertiliserte egget blir til en larve og fullfører dermed livssyklusen.

Flytende hydroidekolonier

Mens de fleste arter av hydrozoer har hydroidekolonier som er fastsittende på substrat, lever noen som fritt-flytende hydroidekolonier ved havoverflaten. Disse koloniene er bygd opp av spesialiserte polypper som utfører ulike oppgaver for kolonien. Noen individer spiser, noen reproduserer, og noen beskytter kolonien. I tillegg har koloniene ofte spesielle strukturer for å holde seg flytende i vannet. Koloniene på havoverflaten driver hovedsakelig med vinden.

Disse flytende hydroidekoloniene har et helt spesielt utseende som gjør dem lette å kjenne igjen, og siden det kun er et fåtall av arter som har denne typen livsstil, er de som regel de enkleste pelagiske hydrozoene å artsbestemme.

Kolonimaneter (Sifonoforer)

Akkurat som flytende hydroidekolonier, er kolonimaneter også kolonier av flere høyt spesialiserte individer som lever sammen, men med en viktig forskjell: kolonimaneter er bygd opp av både polypplignende og manetlignende individer. Kolonimanetene viser en stor variasjon i form, størrelse, og farger, og har ofte et reproduserende livsstadie som ser veldig annerledes ut fra det ikke-reproduserende stadiet, noe som kan gjøre artsbestemmelsen enda vanskeligere.

Koloniene til kolonimanetene består typisk av en gassblære (pneumatofor) i tillegg til to forskjellige kroppsregioner. Den ene regionen bærer svømmeklokkene (nektoforene), mens den andre inneholder individene i kolonien som spiser (gastrozooider), reproduserer (gonozooider), og beskytter kolonien eller sørger for oppdrift (palper og brakter). Av disse tre delene mangler noen kolonimanetgrupper gassblære, mens andre ikke har svømmeklokker. Å kunne identifisere og observere de forskjellige kroppsregionene, samt hvilke type individer de inneholder, hvordan disse er plassert i kolonien, og hva slags form de (spesielt svømmeklokkene) har er viktig for å skille mellom ulike arter av kolonimaneter.

Biologi, økologi og atferd

Pelagiske hydrozoer, også de artene som er problematiske for oppdrett, er sterkt påvirket av årstidene. I Nord-Atlanteren vil både artsmangfoldet og mengden av småmaneter og pelagiske hydroider oftest øke om våren og sommeren, mens kolonimaneter er som regel mest tallrike om høsten og vinteren. Dette kan også bli påvirket av miljøfaktorer som vanntemperatur, tilgjengelig næring, og havstrømmer. Selv om pelagiske hydrozoer for det meste driver passivt med havstrømmer (og i noen tilfeller vinden), kan mange arter også svømme aktivt eller endre sin posisjon i vannet for å spise, unngå predatorer eller reprodusere.

Selv om hver art har sin egen preferanse for byttedyr, så spiser alle typer pelagiske hydrozoer i hovedsak dyreplankton inkludert fiskelarver, små krepsdyr, og noen ganger andre gelatinøse organismer.

Alle pelagiske hydrozoer har nesleceller med neslekapsler (nematocyster), som blir utløst av berøring, penetrerer huden til byttedyret, og sprøyter inn gift som paralyserer eller dreper byttet. Styrken til giften, så vel som antall, typer av og plassering av neslekapslene, kan variere mye fra art til art, eller til og med på ulike kroppsdeler av samme individ.

Relevans

Enkelte arter av pelagiske hydrozoer kan forårsake problemer for fiskehelse, økonomiske tap, og til og med massedødelighet i oppdrettsanlegg i Norge, så vel som i andre land i Nordøst-Atlanteren, og i andre deler av verden. Selv om alle hydrozoer er utstyrt med nesleceller, vet vi lite om sammensetningen av giften deres, dens effekt på byttedyr, fisk, og mennesker, og de nøyaktige mekanismene til neslecellene.

Pelagiske hydrozoer er ikke bare skadelige for oppdrett, men de spiller også viktige roller i økosystemet. De er både predatorer og byttedyr i det pelagiske næringsnettet, der de spiser flere ulike typer dyreplankton, samtidig som de er byttedyr for flere fiskeslag. Noen arter kan, under rette forhold, vokse i antall til massive oppblomstringer, med kraftig påvirkning på det lokale miljøet. Det fins i tillegg enkelte arter, som portugisisk krigsskip (Physalia physalis), som har nesleceller som er svært smertefulle for mennesker.

Innsamling

For å samle pelagiske hydrozoer kan man bruke planktonhåv, enten fra båter eller fra land, avhengig av levestedet til de aktuelle artene. Nett med maskevidde på 200-300 µm er anbefalt for kvantitativ innsamling, selv om større maskevidder også kan gi prøver av god kvalitet. Siden dyrene er svært skjøre, er det viktig å taue håven veldig sakte for å minimere skade. Hastigheten bør ligge på rundt 0.2 – 0.3 m/s. Selv med forsiktig handtering vil kolonimaneter ofte fragmenteres under innsamling, men de individuelle delene kan fortsatt være mulig å artsbestemme.

Noen arter, spesielt de som ofte oppholder seg i eller nær overflaten, for eksempel Velella velella eller portugisisk krigsskip (Physalia physalis), kan fanges direkte fra overflaten. Dette kan gjøres fra vannkanten eller når de observes av snorklere eller dykkere, med bruk av en bøtte eller annet beholder.

Siden de er i stand til å brenne, bør alle eksemplarer bli håndtert med varsomhet både under og etter innsamling. Selv om alvorlige skader er oftest assosiert med arten portugisisk krigsskip, så bør direkte kontakt mellom maneter og hud eller slimhinner unngås for alle arter, spesielt når man håndterer store mengder maneter eller spesielt store individer. Vær ekstra varsom med Physalia physalis, da denne artens nesleceller kan lett penetrere huden, og giften dens er sterk nok til å føre til betydelig skade.

Taksonomi og systematikk

Taksonomien og vår forståelse over slektskapet til hydrozoer er under kontinuerlig utvikling, og grensene mellom flere arter og slekter er fortsatt uklare. Dette er delvis på grunn av deres kompliserte livssykluser, siden individer av en og samme art kan ha svært forskjellige utseende, avhengig av alder eller utviklingsstadie.

Nyere forskning basert på både DNA og morfologiske strukturer har vist at den virkelige diversiteten til pelagiske hydrozoer er underestimert, selv i grupper som har blitt forsket mye på, for eksempel Physalia og Obelia. Med fortsatt forskning, vil vår forståelse av mangfoldet og klassifiseringen til hydrozoer utvikle seg videre.