Lyngrovedderkoppen trives, som navnet sier, best i lyngen. Den lager ikke fangstnett, men sitter oftest stille og venter på at et bytte skal komme forbi. Hunnen spinner et bol i toppen av vegetasjonen der hun passer på de nyklekte ungene.
Innhold
Kjennetegn
Lyngrovedderkoppen kan bli opptil 15 mm stor, og er derfor en av de største artene i landet. Arten er blant de enkleste å identifisere siden øyestillingen og kroppsmønstret sammen med størrelsen er veldig karakteristisk. Arten har stor fargevariasjon mellom enkeltindivider, fra lyst gul eller grå til mørkt brun, men de har alle det samme grunnmønstret; en lys stripe som løper langsgående over midten av forkroppen. Bakkroppen er slank, og hannene er slankere enn hunnene.
Levested og økologi
Akkurat som det norske navnet tilsier, trives lyngrovedderkoppen best i lyng. Men man finner den også i både tørre skogs- og gressmarker. Arten lager ikke fangstnett, men sitter stille i lyngen og venter på å angripe et bytte. Hvis det er behov, kan den også løpe veldig raskt. Selv om lyngrovedderkoppen ikke lager fangstnett, så lager hunnene et stort bol av silke i toppen av vegetasjon, hvor de passer på ungeflokken etter de har klekket. Før det bærer hunnen eggkokongen i kjevene under kroppen. Når hannen nærmer seg en hunn for å pare seg, har han med seg en gave i form av et selvfanget bytte. Voksne individer er å finne fra vår til tidlig høst.
Lyngrovedderkopp Pisaura mirabilis
Om denne siden
Publisert: 16. februar 2017Siden siteres som
Sandra Åström, Kjetil Åkra: Lyngrovedderkopp Pisaura mirabilis (Clerck, 1757)
Hentet fra https://artsdatabanken.no/arter/takson/3118/beskrivelse