Bidevindseiler, eller Velella velella, er en lett kjenkjennlig hydrozoa art, som ofte blir funnet av strandgåere, når store mengder blir skylt opp på land. Selv om det er lett å tro at det man ser er et enkelt individ, så er det faktisk en koloni bygd opp av flere små, spesialiserte individer. Bidenvindseiler er kjent for sin sterke blå farge og sitt karakteristiske seil, og koloniene driver på havoverflaten med vind og strøm.

Innhold

Kjennetegn

Hydroidekoloni

Koloniene av bidevindseiler er oftest mellom 1 og 10 centimeter lange. Det mest karakteristiske trekket er det triangulære seilet på oversiden, mens de mange små individene i kolonien, polyppene, henger fra undersiden av flåten.

Selve flåten har en sterk blåfarge mens den er i live, og seilet er vinklet i forhold til hovedkroppen. Inne i flåten ligger en gjennomsiktig struktur kalt en pneumatofor, bygd opp av luftkamre som hjelper kolonien å holde seg flytende og å holde seilet oppreist. Formen på flåten kan variere og være oval, rektangulær, eller S-formet.

På undersiden har kolonien en stor spisende polypp (gastrozooid) i sentrum, omkranset av en ring av spindelformede, reproduserende polypper kalt gonozooider. Sistnevnte mangler tentakler og produserer manetstadiene. Rundt kanten av kolonien finnes et band med lange, avsmalnede og munnløse polypper (dactylozooider) som beskytter kolonien.

Oversikt over bidevindseiler med dets seil, flåte og dactylozooider
Bidevindseilerkolonier kan være venstrehendte (som på bildet) eller høyrehendte, avhenging av vinklingen til seilet.
En strandet bidevindseiler med dets strukturer beskrevet
Når de skylles opp på stranden, vil koloniene raskt miste polyppene på undersiden på grunn av gnissing mot sanden, og deretter vil den sterke blåfargen gradvis bli visket ut av sollys.

Hydromedusaer

De flytende koloniene reproduserer aseksuelt ved å slippe ut små maneter. De voksne manetene til Velella velella er små, kun opp til 3 millimeter høye, med en klokkeformet kropp og en flat topp. Munnen er sentralt plassert på et kjegleformet manubrium, som på kjønnsmodne individer bærer gonadene.

Klokkeranden har fire fortykninger eller bulber. To, motsatte bulber mangler tentakler, mens de andre to motsatte bulber har to tentakler hver: Den ene kort og den andre lang, og begge med en klynge av nesleceller på tuppen. Symbiotiske alger som finnes langs radialkanalene og ved klokkeranden gir medusaen en svak oliven-gul farge.

Forvekslingsarter

Portugisisk krigsskip som er strandet

Med sin karakteristiske fasong er Velella velella lett å kjenne igjen, spesielt siden det er få andre arter av hydrozoer som også lever på havoverflaten. Bidevindseiler er det eneste medlemmet av familien Porpitidae in Nordøst-Atlanteren, mens dens slektning, blåknapp eller Porpita porpita, opptrer sammen med den i Middelhavet og i varmere strøk. Artene kan lett bli adskilt ved at Porpita porpita mangler seil og har reproduktive polypper (gonozooider) med tentakler, mens Velella velella har et stort seil og gonozooider uten tentakler.

En til art som lever i vannskorpen, portugisisk krigsskip Physalia physalis, kan også opptre sammen med Velella velella i noen områder, men den er umulig å ta feil av på grunn av dens store, ballonglignende flåte og lange tentakler, mens Velella velella har en mindre, flat flåte med et oppreist seil, samt små polypper.

Viser bidevindseiler, portugisisk krigsskip og porpita porpita strandet for å illustrere forskjeller i utseende
De tre artene med flytende hydroidekolonier som finnes i Nord-Øst Atlanteren og Middelhavet er lette å skille fra hverandre: Velella velella (t.v) har et seil, Physalia physalia (t.h) har en stor, gass-fylt flåte, og Porpita porpita (I midten) har verken seil eller flåte.

Biologi

Både juvenile og kjønnsmodne kolonier av Velella velella flyter på vannoverflaten. De kan opptre i store svermer, typisk langt ute til havs, men kan innimellom bli skylt opp på land av sterk vind. Manetstadiet av denne arten er sjeldent observert, og mye av det vi vet om den kommer fra laboratoriestudier, mens de tidligste stadiene av polyppkolonien finnes på dypere vann. Bidevindseilerkoloniene er rapportert til å beite på både byttedyr assosiert med flåter av organisk materiale (“drafts”) og dyreplankton, inkludert kopepoder, larver av krepsdyr, fiskelarver og fiskeegg.

Viser mange strandede bidevindseilere
I den nordlige Atlanteren og i Middelhavet kan store mengder strandede Velella velella forekomme, oftest om våren og sommeren.

Utbredelse

Velella velella er utbredt over hele verden i både tropiske og tempererte områder. I Øst-Atlanteren har kolonier av arten blitt rapporter opp til 62 grader nord utenfor Norskekysten, og ned til 54 grader sør. Langs den nordøstlige atlanterhavskysten blir de oftest observert strandet på vestkysten av Portugal og Storbritannia. Lengre nord og øst blir arten innimellom rapportert fra Norge og vestkysten av Sverige. Arten er også vanlig i hele Middelhavet. Den ferdig utviklede medusaen har så langt ikke blitt dokumentert fra det nordøstlige Atlanterhavet.

Kilder

Kirkpatrick, P. A., & Pugh, P. R. (1984). Siphonophores and Velellids: Keys and notes for the identification of the species (Synopses of the British Fauna, Vol. 29). The Linnean Society and The Estuarine and Coastal Sciences Association.

Purcell, J. E., Clarkin, E., & Doyle, T. K. (2012). Foods of Velella velella (Cnidaria: Hydrozoa) in algal rafts and its distribution in Irish seas. In Jellyfish Blooms IV: Interactions with humans and fisheries (pp. 47-55). Dordrecht: Springer Netherlands. Schuchert, P. (2012). North-West European athecate hydroids and their medusae (Synopses of the British Fauna, Vol. 59.) Field Studies Council.

Om denne siden

Publisert: 8. oktober 2026
Forfattere
Luis Martell
Joan J. Soto-Àngel
Erlend Hallaren
Sanna Majaneva
Fredrik Broms
Aino Hosia
Utgiver
University Museum of Bergen, University of Bergen
Akvaplan-niva
UiT Norges arktiske universitet